En motvillig demonstrant

Et fotografi jeg har lagt ut noen ganger på Facebook 8. mars – som dessverre er så langt min aktivisme på noe felt strekker seg – viser en eldre kvinne, i full edwardiansk suffragettemundur, som holder en plakat i været: «I cannot believe I still have to protest this shit!» Budskapet er klart: Likestillingskampene som kjempes, er gamle. Komisk gamle, absurd gamle. Ethvert fremskritt må forsvares med nebb, klør og konstant vaktsomhet, noe den amerikanske høyesterettens nylig lekkede intensjon om å oppheve dommen som garanterer amerikanske kvinners rett til å ta abort, viser med all mulig tydelighet. Når jeg innleder denne teksten om den afrikansk-amerikanske forfatteren Percival Everett med en henvisning til dette bildet, er det ikke fordi han skriver om likestilling mellom kjønnene eller kvinners rettigheter, men fordi han deler demonstrantens humoristisk formulerte frustrasjon og sinne over et absurdistisk shitshow han gjerne skulle vært foruten, både som menneske og forfatter. I hans tilfelle er det rasisme det gjelder.

Hverken marginal eller sentral

Percival Everett (f. 1956) har siden debuten i 1983 skrevet et tredvetalls bøker – romaner, noveller og poesi, samt en barnebok. Han er professor i litteratur ved University of Southern California, har vunnet et lass med priser og stipender, og det er skrevet litteraturvitenskapelige bøker om forfatterskapet hans. Likevel har han lenge fløyet litt under radaren til store deler av den litterære offentligheten, særlig utenfor USA; jeg oppdaget ham for mange år siden da jeg fant et eksemplar av Erasure (2001), kanskje hans mest kjente bok, for et par pund i en av disse litt lurvete bokhandlene i Soho hvor de selger billige paperbacks og kunstbøker på gateplan, mens store neonskilter peker ned trappen til kjelleren hvor pornoen – og formodentlig også profitten – befinner seg. Ikke akkurat på hedersplass i vinduet til Waterstone's, altså.

Noe av denne, tja, absolutt ikke marginale, men heller ikke sentrale posisjonen han innehar, kan tilskrives en tematisk og formmessig omskiftelighet som er direkte markedsfiendtlig. Bøkene hans ligner ikke på hverandre, noe som gjør det vanskelig å selge ham inn til et publikum som gjerne vil ha mer av det samme, eller i det minste noe gjenkjennelig fra forrige bok, når de finner noe de liker. Han er ikke Jonathan Franzen. Altså: Romanen Telephone ble gitt ut i tre utgaver, med tre forskjellige slutter, uten at dette ble angitt noe sted på omslaget. I Percival Everett by Virgil Russell: A Novel er det umulig å fastslå hvem det til enhver tid er som forteller den aggressivt retningsløse historien, en dypt fransk ustabilitet som ville fått Jacques Derrida til å applaudere. forteller historien om Ralph, en selektivt stum ettåring med en IQ oppunder 500, som skriver poesi, synes Roland Barthes er uoriginal og blir kidnappet etter tur av diverse forskere og hemmelige agenter som vil bruke ham til sine egne formål. er en brevroman mellom blant andre assistenten til den hauggamle republikanske senatoren og segregeringsentusiasten Strom Thurmond, Everett og hans medforfatter James Kincaid, som er blitt hyret inn som ghostwritere til Thurmonds foreslåtte historieverk om det afrikansk-amerikanske folkeslag, en absurd dårlig idé som de undergraver etter beste evne. Man skjønner kanskje at bokhandlene ikke leier inn gaffeltruck for å få stablene av en ny Percival Everett-tittel på plass midt i lokalet.