En liten hyllest til tankeflukten

Det finnes en setning i Claudio Magris' bok Donau som jeg med ujevne mellomrom husker, av en eller annen grunn har jeg aldri funnet den tilbake, eller brydd meg om å finne den, ikke pga verkets omfang og at jeg, noe som ikke likner meg, har glemt å markere den, det fyller meg også med usikkerhet, som om jeg kunne ha tenkt at jeg skulle lese den på en mer overflatisk måte enn det den fortjener, ettersom dette er en bok som ber om å bli understreket, hvis det da ikke var slik at jeg nettopp kunne ha lest en annen bok, en bok som var så full av betydning at jeg kunne ha streket under alle sidene i den, og følgelig med den neste, som kunne ha vært Donau, reserverte jeg meg til bare noe få understrekninger, hvis det da ikke er av en annen grunn og det er denne grunnen jeg tenkte på, at det som jeg husker har jeg husket feil og omformet og utvidet til det ugjenkjennelige, grunnen til at jeg nå skulle komme på dette sitatet, eller fiktive sitatet, er ikke helt klart for meg, all den stund det ikke angår det som jeg skal prøve å fundere over, et tema som jeg for øvrig har et tvetydig forhold til, ikke bare fordi jeg en gang, etter å ha skrevet noen få bøker og var umettelig etter å skrive flere, var besatt av generasjoner og alt det som angikk forfattere, eller at denne besatte gleden ble møtt av en like besatt irritasjon, men fordi jeg mistet dette perspektivet og bebodde meg dypere inn i bøker, uten å ta hensyn til historiske, geografiske eller sjangermessige klassifikasjoner, noe som ikke gjør meg antagonistisk til det som ble sagt til Mr. Allan Ramsay, under en middag den 29 april 1778, hvor det var flere prominente gjester, bl.a Samuel Johnson og det var hans utsagn jeg kunne ha tenkt på, selvfølgelig nedtegnet av Boswell: "Man vet mindre om Vergil enn om Pope, og mindre om Homer enn Vergil, men de blir ikke mindre beundret for det. Vi må lese det som verden leser i øyeblikket ... Moderne forfattere er litteraturens måner; de skinner med et gjenspeilet lys, med lys lånt fra de gamle. Grekenland synes meg å være kunnskapens kilde, Rom stilens", men det var Magris og setningen, som jeg husket uten å vite hvorfor jeg husket den og akkurat her, som forteller om en forfatterkollega av Magris som framsier sitt ønske om å kunne skrive en bok med en fantastisk tittel og der tittelen må bli en markør for boken og at boken ville bli like uforglemmelig som tittelen, som jeg kan ha omskrevet eller forvandlet og som ikke angår mitt tema, dvs som ikke angår det mindre enn at en slik tittel og en slik bok, hvis de kunne ha gjenspeilet hverandre, uansett hvem som ville ha blitt lyssatt og hvem som ville ha gitt lys, ikke bare ville ha vært et verk som kunne ha krysset over generasjoner, men fordi dens fiktive og ennå uskrevne sider ville ha fortalt at litteraturen er utenkelig uten det som denne tittelen så utvetydig fastslår: Hyllest til spredning av tankene.

Den argentinske polyglotten, bibliofilen og essayisten Alberto Manguel, og før han kunne fylle disse betegnelsene, noe som ble en del av hans dannelse, var han høytleser og selskap for den aldrende og blinde Jorge Luis Borges, skriver i sin bok A history of reading, at de skipene som la til kai i Alexandria måtte overgi alle bøkene de hadde med seg, dette var etter en kongelig resolusjon, disse ble så kopiert etter hånden før originalen ble returnert, selv om det forekom at eieren fikk kopien og ikke originalen - slik vokste biblioteket i Alexandria og sammen med det verdens skriftlige hukommelse.

Denne transaksjonen kunne ha vært som den ene generasjonens overleverte bøker til den neste og den neste til sin kommende eller overkryssende alle veier, slik at lesningen ville ha rammet alle, hva ville en slik lesning ha avstedkommet - avle eller skape - dvs generare, med andre ord den etymologiske betydningen av generasjon, som om alle de som hadde blitt rammet av lesningen, ville komme dypere inn i verdens hukommelse og alt hva det kunne innebære, som min generasjon kunne ha blitt det om de hadde lest de forfatterne som blir betegnet som 1970-talls generasjonen, hva mistet jeg ved å overse dem og ved å lese de franske nyroman-forfatterne, men med en slik klassifikasjon har jeg allerede lukket opp den mest generelle av alle dører, og kanskje også den mest løgnaktige, men det er som om vi ikke kan tenke uten denne systematikken, selv om det ikke gjør oss mer ettertenksom, slike metoder åpner ustanselig lukkete dører, hva hadde skjedd om de virkelig ble åpnet, ville vi da ha blitt noe annet enn Kafkas mannen fra landet, som om det som ville avholde oss fra å gå inn, ikke er lovvokteren, ikke er noe diffust og ubestemmelig, ikke noe skremmende og uhyggelig, bare den forgiftningen, den historiske forgiftningen som får oss til å se ett tydelig merke^* og som en av signaturene til dette store merke¹ tenker jeg på den svenske klassifikatøren Linné og det århundre som gav ham og hans like mulighetene til å systematisere verden inn i et herbarium, og at etter ham og hans kumpaner, om ikke med en gang så litt etter litt, forsvant eller snarere krympet et mysteriøst univers, hvor kunne det ha tatt veien, all den stund en flodhest er noe mer enn et navn, teori, slekt, art, attributter og anvendelse, det som kom til slutt etter denne fremgangsmåten, denne systematiseringen var litteraria: "Alt det språk som gjennom tiden har nedfelt seg i tingene, henlegges nå til den siste kategori" skriver Foucault i Tingenes orden "nærmest som et slags supplement hvor diskursen forteller om seg selv og avlegger rapport om oppdagelser, tradisjoner, overtro og poetiske figurer", det som før var selve innholdet, tenker jeg, overtro og poetiske figurer, overdrivelsens litteraria, hyperbolens fabula, hvor tok det veien etter linnéianernes avfortrylling, det kunne ha funnet veien til kunstverket, ikke alene, siden den fikk med seg den systematiske iveren, for på utsiden av alle bøker står det en linnéaktig skikkelse som bokfører den indre galskapen som navn, teori, slekt, art, attributter og anvendelse.

Torsdag 24 februar 1825 er Johann Peter Eckermann igjen hos Goethe, de snakker om Byron, dvs Goethe snakker og gjesten spør, samtalen kommer inn på Shakespeare og Byron og Goethe sier: "Men Shakespeare rager høyere som rent individ. Dette følte Byron selv særdeles godt, derfor ytret han ikke stort om Shakespeare, skjønt han kan lange avsnitt av hans diktning utenat. Han ville nok gjerne ha kunnet underkjenne mesteren, for Shakespeares munterhet står i veien for ham selv, han føler at der hamler han ikke opp. Han underkjenner ikke Pope, for der har han ingenting å frykte. Tvert imot omtaler han gang på gang Pope med høyaktelse, etter som han godt vet at Pope bare er en blek skygge av ham selv", disse lette betraktningene er som hentet fra en tenkt litteraturhistorie og med gru kan vi tenke på å bli de store signaturenes neste generasjon: Alltid å komme etter Homer, etter Platon, etter Vergil, etter Seneca, etter Augustin, etter Dante, etter Shakespeare, etter Montaigne, etter Rousseau, etter Goethe, etter Balzac, etter Proust, etter Joyce, etter Beckett, etter Benjamin, etter Simon, Beckett etter Joyce eller Simon etter Beckett, hvordan kunne de greie det, men av en eller annen grunn blir det alltid gjort, selv med deres egen følelse av å komme etter, slik alle generasjoner kommer etter og - generare - avler eller skaper ikke verdens hukommelse, men verdens prosa til tross for verdens herbarium, som om det å lese og det å skrive ikke forflytter oss, slik mannen ifra landet blir sittende foran loven, men det kunne bli tenkt, eller ant - og jeg holder på å si, ved å lese og skrive med ryggen til verden, som om vår forgiftning ikke bare er historisk, men også vår natur, om vi da har natur - er ikke det en parallell til Heraklits 123 fragment: "Naturen elsker å skjule seg", og dette gåtefulle utsagnet kunne omformes til å gjelde vårt dypeste anliggende, ikke generasjonene i seg selv, men deres spredning av ettertenksomhet, der den avfortryllete verden alltid får et tillegg: Kunstverket elsker å skjule seg på en synlig måte.