En fantastisk fortelling

1

Det er søndag formiddag, og jeg sitter på en trang seng i Norsk Luthersk Misjonsambands gjestehus i Addis Abeba og leser den argentinske forfatteren Jorge Louis Borges’ fortelling om det imaginære riket Tlön. I naboværelset skifter min søster, Elisabeth, bleier på sin sønn. I gangen løper noen barn frem og tilbake og skråler høyt. Av og til begynner en av dem å gråte.

I Tlön finnes det et utall filosofiske systemer, ettersom tenkerne i dette riket hverken søker sannheten eller sannsynligheten, men forbauselsen. Filosofien betraktes som en slags dialektisk lek, og metafysikken som en gren av den fantastiske litteraturen. Her er vi trolig ved kjernen i Borges’ eget forhold til filosofien og religionene. Selv de mest usannsynlige tankesystemer og kosmologier blir ikke avfeid som en av fortidens villfarelser, men tvert imot betraktet som en av mange mulige måter å forestille seg verden på. Han vurderer dem ikke som umiddelbart sanne eller falske, men forholder seg heller ikke ironisk til dem; han betrakter dem snarere med forundring, en forundring beslektet med den som vekkes i et barn når det hører et eventyr. Heri ligger hans originalitet.

Borges giftet seg først da han var godt over seksti. Det ble ikke noe lykkelig ekteskap. Derfor flyttet han tilbake til moren, og bodde sammen med henne til hun døde, nær hundre år gammel. Kanskje man kunne si at gutteværelset var den ene kilden til hans måte å tenke og skrive på: et privat rom hvor han kunne fantasere uforstyrret, hvor det tyvende århundret ikke trengte inn. I så fall var biblioteket den andre kilden. Litteraturen, filosofien og oppslagsverkene utvidet gutteværelset til en verden, til et utall verdener, og forbandt Borges’ eksakte fantasier med de lesere og diktere som befant seg utenfor hans lille værelse. Ved således å stenge det tyvende århundret ute og åpne vinduet mot tidligere epoker som om de var samtidige, gjengav han samtidens situasjon mer presist enn mange av dem som eksplisitt befatter seg med den.

2

I bokomtaler støter man ofte på den rosende formuleringen: «X er personlig uten å bli privat.» Klisjeen lar seg snu på hodet: «Y er privat uten å bli personlig.» Da sitter man ikke nødvendigvis fordypet i en dårlig bok, men kanskje i syklubbens, hagedyrkingens og hobbyenes sfære. Eller i gutteværelsets: modellflyets, mikroskopets, computerens og kjemisettets på en gang private og upersonlige sfære.

Studerer man biografiene, ikke bare til forfatterne, men også til århundrets mest fremtredende fysikere og biologer, for ikke å glemme teknologiens og militærindustriens ledende figurer, vil man sitte med et overveldende materiale til en undersøkelse over gutteværelsets innflytelse i det tyvende århundret. Hva som begynte i dette rommet, forflyttet seg kanskje til laboratoriet, og derfra til millioner av menneskers liv, mens utøveren selv gjerne forble i det samme gutteværelset; han forble privat uten å bli personlig, med den samme oppfatning av ansvar som da han kjøpte sitt første kjemisett.

Pikeværelsets utsvevelser hører også hjemme her – ikke minst dets erobring av medienes og den politiske offentlighetens sfærer.

3

Også min lille hybel på gjestehuset er som et gutteværelse; det som mangler er plakater på veggene, modellflyet, kjemisettet med glassrør og kolber. Ute i dagligstuen finnes det, om ikke et bibliotek, så i alle fall en liten bokhylle. Samlingen består overveiende av oppbyggelige skrifter: andakts- og salmebøker, kommentarer til 1. og 2. Korinterbrev, beretninger fra misjonsmarken. Dertil en håndfull thrillere og romanen Fallet av Camus – i finsk oversettelse.

Én bok fanger min interesse. Den har tittelen Jeg står i gjeld, og er utgitt på Lunde Forlag i 1974 – altså på den tiden da jeg var elev ved den norske skolen; den ligger bare et par steinkast unna gjestehuset. Boken består av en serie foredrag som ble holdt på Fjellhaug, Misjonsambandets bibel- og misjonsskole på Sinsen i Oslo. Et av foredragene er av Peter Beyerhaus, professor i missiologi og økumenikk, og heter «Misjonen og Guds Rike». Foredraget handler om misjonens stilling med henblikk på det «eskatologiske herlighetsrike», altså det riket Gud vil innstifte etter apokalypsen.

Vår tidsalder, tiden mellom Kristi himmelfart og hans gjenkomst, er hva professoren kaller en «interimperiode». Den preges av lengsler og stor forventning; av en lidelse som vi deler med hele skapningen. Denne tidsalder vil bli avløst av en fremtidig herlighetstilstand, hvor de av oss som tror på Kristus vil få skue Guds herlighet slik den beskrives i første vers av Johannes’ Åpenbarings tolvte kapittel: «Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmelen og den første jorden var veket bort, og havet var ikke mer.»

Misjonens rolle i denne sammenheng kan ikke overvurderes: den er «kirkens viktigste bidrag til at jordens forvandling påskyndes og Kristi herlighetsrike opprettes. Misjonsbefalingen sier at alle folk skal høre vitnesbyrdet om Guds rike. Først når dette oppdrag er sluttført, skal Kristus komme tilbake.»

4

Mitt første møte med tobakkens mysterier fant sted i en park ved siden av Meyergården i Mo i Rana. Jeg var ute og lekte sammen med en tremenning, vi må vel ha vært en åtte-ni år gamle, og da en av oss oppdaget en halvrøykt sneip på grusen, bestemte vi oss for at nå var tiden inne for å utforske det forbudte. Selv var jeg usikker på hvor lang tid det tok å bli det de voksne kalte «slaver av nikotinen» – det ville jeg ikke bli. Så etter et par trekk, naturligvis uten å inhalere, syntes jeg det fikk holde. Best å ikke ta noen sjanser. Min tremenning var dristigere, jeg tror han stanset etter syv trekk.

Neste møte fant sted i gatene i Addis Abeba midt på 1970-tallet, og nå var det alvor. Riktignok var det ikke snakk om inhalering denne gangen heller, men nå gikk det i hele sigaretter. Pall Mall, Malboro, Winston, men oftere de lokale merkene Nyala og Gureza. De var billigst. På veien tilbake til internatskolen tygde vi tyggegummi for harde livet, så ikke lærerne skulle merke røyklukten under kveldsmaten.

Året etter reiste vi tilbake til Norge, hvor jeg forble i treogtyve år – og i vel tyve av dem inhalerte jeg.

Før jeg reiste tilbake hit, gikk jeg i tanker om å slutte. Jeg ville ikke bare se og høre min barndoms trakter; jeg ville også lukte dem. Jeg ville kjenne lukten av jord, gress og eselmøkk etter et voldsomt regnskyll; lukten av maiskolber stekt på glør; av røkelse og nybrent kaffe; av eukalyptustrær, kattelik, urin, ferskt brød og krydret kjøtt. Jeg ville kort og godt kjenne lukten av min barndom.

Det ble med tankene. Etter at jeg kom tilbake til Afrika, har sigarettforbruket økt.

Men på gjestehuset til Norsk Luthersk Misjonsamband er det ikke lov å røyke. Jeg har riktignok ikke sett noen forbudsskilt. Men å henge opp skilt hvor det utrykkelig blir gjort oppmerksom på at man ikke har lov til å nyte tobakk, alkohol eller utenomekteskapelige gleder, virker her like overflødig som om det hadde stått: «Drap ikke tillatt i gjestehusets værelser.» Dette er bare noe man vet.

Jeg trosser forbudet – riktignok ikke midt inne i rommet, men med overkroppen lent over vinduskarmen. Værelset ligger i andre etasje med utsikt mot en vei. En hvit katt med svart hale spaserer på muren som innrammer området. En etiopisk barneskole ligger på den andre siden av veien. Mens jeg morer meg med å iaktta katten der den uanstrengt forflytter potene sine mellom kulørte glasskår som er festet til sementen for å avskrekke innbruddstyver, svinger en hvit Toyota Landcruiser inn veien som fører til den norske skolen. Som på et gammelt instinkt skjuler jeg lynsnart sigaretten i hånden – er det en av lærerne?

Så ringer en klokke: det er friminutt på skolen over veien. Smårollingene løper omkring og leker mellom trær, klatrestativ og husker, inntil et par av dem får øye på meg og vinker. Jeg vinker tilbake. Flere av dem blir nå oppmerksomme på meg, de vinker og roper, og jeg vinker tilbake. Til slutt ser drøyt hundre skolebarn i min retning, mens de skråler og vinker for harde livet. Det hele er i ferd med å utvikle seg til et slags hysteri, som det ikke sjelden gjør når etiopiske barn ser en hvit person. Jeg stumper sigaretten og trekker meg diskret inn i rommet igjen.

5

Var det smugrøykingen, eller var det Professor Beyerhaus’ foredrag om misjonsbefalingen og de siste tider som rykket meg femogtyve år tilbake i tid? Selv om jeg som tolvåring ikke var fortrolig med teologiske begreper som «eskatologi» og «interimperiode», var innholdet i disse ordene selve grunnlaget for min virkelighetsoppfatning: Jeg befant meg på innsiden av misjonens idé.

Det var derfor vi var i Etiopia. Det var derfor andre misjonærer var utsendt til Japan, til Korea, Madagaskar, Peru, Brasil; overalt hvor det glade budskap ennå ikke var blitt hørt eller mottatt. Det var derfor misjonsselskapene utdannet lingvister som kunne lære seg hittil ukjente stammespråk, konstruere skriftspråk hvor de ikke fantes, skrive ordbøker, grammatikker, oversette Bibelen til disse nye skriftspråkene og lære de innfødte å lese den.

Som alle de andre som befant seg innenfor misjonens idé, hadde jeg lært at det var tilstrekkelig at én eneste en fra hvert folkeslag lot seg omvende og bli døpt – så ville endetiden inntreffe og himmelrikets porter åpnes for den hvite flokk. Dette betydde naturligvis ikke at misjonærene skulle si seg fornøyd med den ene frelste fra hver stamme; at de kunne fare fra folkeslag til folkeslag og døpe én fra hver stamme i en fart, slik at Guds rikes komme ble fremskyndet. Hvordan skulle det da gå med de millioner av hedninger som ikke fikk en sjanse til å høre det glade budskap? Nei, oppgaven man var pålagt var å spre evangeliet til så mange som mulig i tiden som gjenstod, så færrest mulig endte i fortapelsen.

Og likevel: én fra hvert folkeslag var tilstrekkelig. Dette visste jeg. Og jeg visste det ikke med troens intense glød (noen ganger spør jeg meg selv om ikke troen henter sin intensitet fra en tvil som den gang, og alltid siden, har vært helt ukjent for meg?), men som noe helt selvfølgelig. Og det var fristende, i det minste som et svimlende tankeeksperiment, å forestille seg en strategi hvor man fremskyndet prosessen – med dyktige lingvister og glødende forkynnere kunne man kanskje forårsake at det eskatologiske herlighetsriket inntraff etter bare noen få år?

6

Vestens foreløpig siste svermeri, utopien om «den globale landsby», lar seg neppe forstå ut fra fremskrittstanken, men kanskje ut fra misjonsbefalingen som tømt form? Oppgaven er å formidle til alle jordens folkeslag – ikke det glade budskap, men et hvilket som helst budskap.

7

Et pietistisk livssyn utvider det indre rom i en grad som bare kan sammenlignes med psykoanalysen hos Freud eller stream of consciousness i romanen: Man utvikler en form for moralsk idiosynkrasi, hvor de flyktigste tanker og impulser som gjennom et moralsk mikroskop forstørres til avgjørende begivenheter i kampen mellom det gode og det onde. Hver elleveårige pike er en slagmark hvor kampen mellom Jesus og Antikrist utkjempes uavlatelig. Hun er en bedre sjelegransker enn noen prest, hun er sin egen skriftefar uten fullmakter.

Selv ble jeg i meget ung alder klar over hvor liten tid det gikk mellom hver gang en syndig tanke dukket opp i min sjel – ikke bare fordi jeg hadde lært at mennesket var ondt av natur, men fordi jeg hele tiden kunne iaktta det introspektivt. Særlig når jeg konsentrerte meg om det, syntes det som om syndene begynte å myldre som små maur.

8

17. mai-feiringen i den store hagen til den norske ambassaden i Addis Abeba: man konverserer – enten man nå representerer næringslivet eller de norske misjonsorganisasjonene; enten man nå holder et pølsebrød i den ene hånden og en brus i den andre, eller nipper til whiskyglasset mens blikket saumfarer kanapefatene. At Etiopia, åtte år etter det kommunistiske militærregimets fall, fremdeles ikke er et satsningsområde for norsk næringsliv, er åpenbart – pølseeterne er i klart flertall.

I et avsidesliggende hjørne av hagen støter jeg tilfeldigvis på en mann i begynnelsen av femtiårene. Det er noe kjent med ansiktet, men jeg kan ikke plassere ham. Han kan fortelle at han veiledet meg og mine medelever i åndelige spørsmål hver søndag i et helt år da jeg gikk på den norske skolen i Etiopia. Selv kunne jeg ikke huske noe av dette: jeg må ha fortrengt alt sammen.

– Jeg husker deg som en svært taus gutt.

– Det forbauser meg ikke. Jeg var som oftest det i slike sammenhenger.

Mørket senker seg over hagen nedenfor den staselige ambassadørboligen; de få misjonærene som ennå ikke har gått hjem, befinner seg utenfor synsvidde. Den forhenværende åndelige veilederen må sette rødvinsglasset fra seg mellom de gjenværende kanapeene mens han tenner en sigarett. Han sier:

– På den tiden var jeg svært opptatt av ikke å synde. Nå lever jeg i nåden.

Og jeg får sympati for den middelaldrende misjonæren: Han virker lykkelig – til tross for at enkelte av hans søstre og brødre i ånden fremdeles er så opptatt av ikke å synde at et liv i nåden stundom må foregå i smug.

9

I årenes løp hadde jeg stadig sagt til meg selv at når jeg en gang reiste tilbake, ville jeg møte et helt annet land enn det jeg hadde forlatt, og jeg forsøkte stadig i detalj å forestille meg det nye Etiopia, dette fremmede landet som jeg skulle besøke for aller første gang; forsøk som naturligvis var motivert av behovet for å forskanse meg mot skuffelsen. Det landet som møtte mine sanser, viste seg imidlertid å være mer fortrolig enn fremmed: husene, veiene, landskapet, klimaet, lydene og luktene fikk meg stadig til å si: «slik var det, slik husker jeg det», selv om et og annet trekk var forandret. Her stod det en gang en bygning som nå er revet; der hadde man reist en ny – men dette var uvesentlig, liksom når man møter en venn fra ungdomsdagene, som riktignok har anskaffet seg skjegg, briller og kanskje fått et grått stenk i håret, men hvor man først og fremst merker seg de trekkene som var karakteristiske, og som har holdt stand mot årenes forvandlinger.

Jeg hadde altså gjenfunnet de rent ytre trekkene av mitt barndoms rike i mer eller mindre intakt form – og likevel var alt annerledes: en kollektiv livsform, en epoke var ugjenkallelig tapt. Eller rettere sagt: to livsformer, to parallelle epoker. Den ene var den snevre livsverden: den norske skolen med sine nesten hundre elever. Den andre var vertslandet denne ghettoen befant seg i: keiserriket med dets enehersker og hans femogtyve millioner undersåtter.

Begge disse livsformene var sterkt anakronistiske, målt med den europeiske mønstermodellen som, i parentes bemerket, stadig har et pedagogisk fortrinn i kraft av sin anskuelighet, men som mer og mer fremstår som et unntak i en verden hvor anakronismene danner regelen (slik også femtitallet, som for mange nordmenn vagt fremstår som en slags norsk normaltilstand, i virkeligheten er en isolert øy hvor de gamle formene for nød på det nærmeste syntes å være utryddet, og hvor dens nye og uventede former ennå ikke hadde blitt synlige). Målt med denne europeiske målestokken kunne man kanskje plassert Skoleheimen i de engelske kostskolers glansperiode, mens det etiopiske keiserdømmet – Haile Selassie og hans hoff, hans rikdommer, hans indiske astrologer, livvakter, løver og underdanige undersåtter – rommet trekk fra såvel eneveldet, middelalderen og gammeltestamentlig tid.

10

I dag befinner jeg meg på utsiden av misjonens idé; den fortoner seg like fjern og uvirkelig som det gamle keiserrikets tid. Uvirkelig, men ikke latterlig; snarere som en fantastisk fortelling – kanskje i slekt med noe Borges kunne ha skrevet. Og denne fortellingen er foranledningen til at jeg tilbrakte størstedelen av oppveksten på et fremmed kontinent; foranledningen til at jeg er her nå.