En dromologs profetier

Fortvilet sitter Virilios lesere igjen med følelsen av at det skjedde noe helt avgjørende da man var på bar, satt på dassen eller sov sin søte søvn. Mistanken slipper likevel ikke helt om at han egentlig lider av teknofobi og at hans visjoner er utløst av at han ikke har lært seg å bruke Internett. For hvor "cyber" er egentlig hverdagen vår når det teknologiske regnestykket skal gjøres opp? Er det ikke dessverre slik at vi er dømt til å leve med vår traurige biologiske kropp, med håravfall, for tidlig sædavgang, dårlig ånde og med brystmusklene stadig lenger ned på maven? Hva er det Virilio ser som ingen andre gjør og hvorfor er det han som er utvalgt til å se dette?

Dechiffrering

Virilio er nærmest besatt av tanken på å mime maskinenes hypertid, der tiden fra input til output nærmer seg null. Virilio har derfor oppfunnet et eget vokabular med raske, hurtige, hastige begreper og metaforer der språket er blitt like dis-lokalisert og de-realisert som verden rundt.

For cyberfreaks har Virilio status som dopprofet, for oss som bare har spist fleinsopp én gang og synes teknologi er moderat festlig, trengs det adskillig dechiffrering før Virilio blir noe annet enn delvis forståelig. Hvis man ikke er en fransk 60-åring er det umulig å trenge igjennom Virilio. Blandingen av en traumatisk krig, opplevelsen av at den stolte franske nasjon smuldrer opp og det stolte opplysnings-subjektet blir erstattet av cyberhuer fra den amerikanske vestkysten, samtidig som de parisiske teoretikerne stadig opplever seg selv som verdens avantgarde, skaper en blanding der visjoner, traumer, sutring og bejaelse avløser hverandre -- gjerne i samme setning.

Paul Virilio er urbanist, subjektivitetsteoretiker, krigshistoriker, hastighetsfilosof, kristen og postmodernist, med flere berøringspunkter til Baudrillard: "Jeg betraktes som en kritisk tenker, men det er riktig at jeg ikke har noen løsning, og jeg vil si at jeg er stolt av det," sier han et sted. Virilio har opplevd mestertenkernes tidsalder og søker dermed ikke etter enkle og totale løsninger: "Vi har ingen løsning, ganske enkelt fordi det ikke finnes noen global løsning, men kun episodiske, fragmentariske og momentane løsninger. Ingen ting har noensinne vært enhetlig, denne forestilling er den første man må glemme." Finnes det en redning, ligger den i den filosofiske, vitenskapelige og politiske tenkningens ydmykhet.

Virilio tenker med utgangspunkt i begivenheter, trender, tendenser og "flows". Stigen og trappen er metaforer han ofte bruker for å beskrive sin metode. Stigen er komponert av serier med solide skritt og mellomrom, eller avbrytelser. Han beskriver hvordan jakten på den suggererende setning er drivkraften: "Jeg begynner på en setning, jobber med en idé, og når jeg betrakter den som suggererende nok, hopper jeg til en annen idé uten å bry meg om sammenhengen. Utviklingen er episodene. Jeg prøver å nå tendensen. Tendensen er bytte av nivå."

Virilios kropp

For ytterligere å lokalisere Virilio er det meningsfullt å trekke inn hans personlige biografi. Både Heidegger og Sartre vektla at mennesket alltid er et menneske i verden, i situasjonen, som både blir formet av og må uttrykke seg gjennom materien. Blandingen av kristendom og krigserfaring hos Virilio har skapt en særegen søken etter destruksjon, ulykker, uhell og armageddon: "Det er ikke jeg som har valgt krigen, det er krigen som har valgt meg. Jeg er født i 1932, i 1933 kom fascismen og i 1940 kom krigen, jeg har altså tilbrakt hele min ungdom i krig. Det er ikke jeg som er imot krigen, det er krigen som er imot meg, helt imot meg (...) Krigen har alltid vært mitt grunnlag, mitt utgangspunkt. Jeg har skrevet det i alle mine bøker, jeg er et barn av krigen, jeg har selv opplevd den, den har traumatisert meg, og hele mitt arbeide har sin rot i krigen. Krigen er min far og min mor, krigen er mitt universitet. Min erkjennelse kommer ikke fra Marx eller Descartes, den stammer fra mine krigserfaringer -- spesielt fra 2. verdenskrig, men også fra den krigstilstand som avskrekking skaper, det vil si det som til nå har vært den aktuelle situasjon."

Virilios oppvekst og personlige erfaring er tungt innreflektert i hans tenkning. Dette gir ham en sterk subjektiv slagside som gir ham en posisjon som outsider, en særegen middelalderlig skikkelse. Som en profetisk seer kommuniserer Virilio en merkelig blanding av uforståelig tungetale og overraskende sannheter. Dette forklarer hvorfor det gjerne refereres til en tysk admiral eller general når Virilio snakker eller skriver, enten det gjelder byen eller cyberspace. Men det er ikke bare derfor Virilio er besatt av krigen. Krigen er for Virilio "modernitetens laboratorium." For eksempel ble videoen utviklet etter 2. verdenskrig for å radio-overvåke fly og helikoptre. Videoen kom med krigen, først 20 år senere ble den tatt i bruk av kunstnerne. På samme måte ble fjernsynet først unnfanget for å bli brukt som et slags teleskop. Sworkin, oppfinneren av televisjonsteknologien, ønsket å utplassere kameraer på raketter for å kunne studere himmelen. Internett er også en militær oppfinnelse som skulle gjøre de militære i stand til å kommunisere raskere og mer effektivt med hverandre. I War and Cinema (1984) viser Virilio hvordan militær teknologi kolonialiserer menneskets fritid ved hjelp av kinoen. Filmkameraet er nemlig en etterkommer til Gatling-mitraljøsen. De kjappe klippene i en film lærer kinogåerne til å se med revolverøyne.

Den militære intelligens

Det er ikke lett å finne et grunnleggende aksiom hos Virilio, et punkt der tenkningen hans starter. Men hvis man med Marx leter etter det revolusjonære subjekt, selve historiens drivkraft, er arbeideren hos Marx erstattet av den militære intelligens hos Virilio. Aldous Huxley sa en gang at det er tre typer intelligens: "den menneskelige, den dyriske og den militære intelligens". Den militære intelligens er nærmest autonom fordi vestens rasjonalister og de politiske tenkerne isolerer seg fra og maskerer den destruktive intelligens. Virilio kaller den militære intelligens for den produktive fornuftens skjulte side. I forhold til den vestlige rasjonalisme som fokuserer på innovasjon, fokuserer Virilio på "accidents", i betydningen både tilfeldigheter og ulykker, og krigsmaskiner. Krigsmaskinene er maskiner i revers, de produserer ulykker. Virilio hevder at den vestlige rasjonalisme, fra grekerne til Hegel, har neglisjert sin strategiske, dvs. militære dimensjon. For når Aristoteles hevder at det ikke er noen vitenskap om ulykken eller tilfeldigheten, fornekter han det negative. Teknologiske oppfinnelser bidrar til fremskritt, men har også en negativ side. Virilio ser på seg selv som negativitetens teoretiker for å korrigere den vestlige metafysikkens fornektelse av den militære intelligens.

Dromologien

Virilios viktigste bidrag til moderne teori er oppfinnelsen av dromologien. Dromologien er vitenskapen om -- eller logikken til -- hastighet, men representerer mer en science fiction enn vitenskap i sin stolte betydning. Dromologien er sentral i de fleste av Virilios verker siden vårt samfunn er besatt av tanken på hastighet. Ifølge Virilio må vi forstå hvor grunnleggende hastighet er for å forstå vår samtid. Problemet med hastigheten er selve nøkkelen til å lese vårt samfunn. "Speed" eller hastighet er strukturerende for vårt samfunn. Dromologien tar for seg forbindelsen mellom hastighet og makt, og hva som skjer i en verden hvor det materielle rom forsvinner til fordel for hypertiden. Virilio, som også er skolert i fysikk, har en enkel tese om denne utviklingen. Før var virkeligheten en materiell masse. Så ble den masse + kraft. I dag består virkeligheten av masse + kraft + informasjon. For å forklare denne utviklingen griper Virilio til jakten.

Jakten er et vesentlig element i samfunnsutviklingen. Dromologien ble skapt i krigen, i jakten på byttet; ikke i kjærlighetsforhold, men i forhold bestemt av aggresjon og destruksjon. Det hører nettopp med til krigsintelligensen å produsere og anvende høye hastigheter. Krig er ikke noe annet enn makt i bevegelse. Med den hurtighet et dyr angriper et annet dannes kjernen i dyresamfunnene. Den eneste forskjellen fra et menneskesamfunn er kraften: "Hva mennesket har oppfunnet er drivkraften, den kraft som en sten blir kastet med, kraften fra neven eller hånden." Virilio hevder at man kan gjenvinne det dromologiske moment i ethvert livssystem.

Oppfinnelsen av kavaleriet ble en betydningsfull faktor for det dromokratiske, hastighetsbaserte samfunn. Revolusjonen innen transportvesenet likeså. Her gjorde industrien det mulig å produsere helt nye former for hurtighet, jernbanen, bilen, flyene, telefonen osv. En avgjørende dreining mot det hastighetsbaserte samfunnet oppsto senere med Reagans Star Wars-program. Med stjernespillet og muligheten for å handle med lynets hastighet er mennesket blitt skubbet ut av rommet. Krigen autonomiserer forholdet til rommet og tiden, som åpner for en tid hinsides, en hypertid som mennesket aldri vil få tilgang til. Det kan kun sanse denne hypertid gjennom skalaer, billedskjermer og instrumentpaneler, dvs. på en indirekte måte, som taper mer og mer betydning ettersom maskinen selv treffer beslutningen.

Mange av maskinenes oppgaver er nå overlatt til maskinene selv. Satellittene filmer, kartograferer og markerer uten opphør, computerne analyserer egenhendig situasjonen, slik skapes et nytt og eksentrisk synspunkt på verden. Denne teknisk-vitenskaplige begivenhet er revolusjonerende, og til og med selvmorderisk, for den undergraver menneskenes frie dømmekraft, enten det gjelder vitenskapsmenn, militære eller politikere. Hurtigheten er for Virilio et voldelig inngrep i menneskerettighetene, virkelig et ekstremt voldelig inngrep, men den betraktes aldri slik: "Man blir riktig nok straffet hvis man kjører for fort, men ellers er hurtigheten en ikke-sanksjonert vold i vårt system."

Et samfunn med slavemoral

Både Baudrillard og Virilio beskjeftiget seg med Gulfkrigen. Virilio skrev i en kronikk: "Uansett hvor mye man setter inn en uovervinnelig flystyrke så har den bare sin mening i sitt strategiske mål om å besette skjermen". Teknologien har erstattet menneskene også i krigføringen. Dette får alvorlige konsekvenser for menneskene. Ethvert vesen er innskrenket i en tidslig orden; verden sanses gjennom en ramme av tid og rom. Den tidslige orden, som mennesket beveger seg innenfor er i dag ikke lenger en egnet form for tidserfaring. Den menneskelige tid er altså ikke lenger den eneste tid for sansningen av verden. Maskinenes tid, bitsenes tid, og nanosekundenes tid blir den viktigste tid for politikk og strategi.

I Speed & Politics argumenterer Virilio for at den menneskelige kropp ikke lenger fungerer i henhold til biologisk, men teknologisk tid. Kroppen er nå konstituert av ulike teknologier og dermed penetrert av hastighet. Kroppen blir en "vector of speed" eller et "metabolic vehicle". Der Nietzsche en gang snakket om "vilje til makt" snakker Virilio om "vilje til ingenting, vilje til tomhet" og "kropper uten vilje" -- en tilstand delvis frambragt av ulike teknologiers invasjon av kroppen.

For Virilio er det moralske og frie subjektet som en gang kunne skille mellom rett og galt redusert til en mekanisme designet for å utføre de nødvendige oppgaver i et dromokratisk samfunn. Resultatet er at dagens dromokratiske samfunn er dominert av, i nietzscheansk forstand, en slavemoral. I det dromokratiske samfunn der viljen til hastighet har ødelagt rommet, er det ikke lenger plass til den subjektive erfaring. Den menneskelige subjektivitet har gradvis forsvunnet inn i teknologiske systemer.

Menneskekroppen

I likhet med mange av sine landsmenn forsøker Virilio å både forstå og ta avstand fra den amerikanske hyperrealiteten der alle teknologiske nyvinninger er like "gosh, how great", og der historien fremdeles er så ung at den ikke er noen målestokk for å forstå endring. Ett sted polemiserer Virilio direkte mot californiske syrehuer som babler om at vi alle er cyborger, lykkelig befridd fra kroppens friksjon og utilstrekkelighet. I katalogen fra Ars Electronica-konferansen i Wien i 95, som var et forsøk på å lage sterke informasjonsteknologi-miljøer i Europa, skriver han om hvordan puritanerne og etterkommerne fra "Mayflower" ankom østkysten og gradvis erobret kontinentet helt fram til California. Denne fysiske reisen ble også en mental reise. Dess lenger nybyggerne kom fra det gamle rurale Europa, dess lenger fjernet de seg fra "the old notion of man". I California skulle de lage en ny framtidig evighet hvor en "new man" skulle bli født av en sammensmeltning av kropper og teknikk. Virilios utfall er et dårlig skjult angrep på Wired-profeter og Palo Alto-guruene fra Silicon Valley. Han kaller dem for "paradoksale profeter eller displer av Nietzsche og Heidegger."

I motsetning til syreinspirerte vestkyst-profeter er kroppen viktig for Virilio, som betrakter kroppen som en planet. Verden og mennesket er identisk. Informasjonsrevolusjonen er med på å splitte menneskets bevissthet og kropp, noe som er fatalt. Utviklingen av den militære intelligens, som med sin teknologi har invadert menneskets livsverden, har i de siste årene akselerert. Den virtuelle virkelighet er blitt et faktum. På spørsmål om hva dette gjør med kroppen, svarer Virilio at det er som om man kaster øyet og fremdeles er i stand til å se. Hånden og øyet er erstattet med datahansken, kroppen er erstattet med datadressen og ekte sex er erstattet med virtuell sex. Slik blir alle kroppens kvaliteter en for en overført til maskinen. Denne utviklingen der teknologien har erobret den biologiske kroppen, skildrer Virilio i The Art of the Engine. Resultatet er at vi glemmer kroppen vår, og står i fare for å miste den. Denne disintegreringen er kroppens ulykke.

Denne de-realiseringen av virkeligheten som den virtuelle virkeligheten påfører oss, betegner Virilio som "the accident of the real". Det er virkeligheten som er blitt myrdet og alle blir skadelidende av dette tapet. Det er ikke lenger mulig å orientere seg i den virtuelle virkeligheten fordi vi ikke lenger har noen referansepunkter å orientere oss etter. Resultatet er at kroppen rett og slett forsvinner. Nå er det enkelt å innvende at virtualiseringen av virkeligheten mer er en mulighet enn et faktum. Det er begrenset hvor mange, om noen, som har sluttet med sex og blitt henfallen til cybersex. Men Virilio ruller hensynsløst over slike argumenter. Han argumenterer med at militærteknologien utvisker verden. Alt skjer i hypertid. Militærteknologien er blitt så avansert at den har redusert verden til en størrelse som kan erobres. Og etter hvert som den avanserte militærteknologien gradvis innføres i det sivile samfunn, forsvinner også samfunnet og kroppen. Militærteknologien har innført den virtuelle virkelighet også i det sivile samfunn. På spørsmål om han tror at den menneskelige kropp vil forsvinne i alle forståelser av ordet, svarer Virilio at vi ikke har kommet dit enda, men at han skisserer slutten, eller en visjon av verdens sluttscene.

Apokalypse nå?

Globaliseringen og særlig virtualiseringen som er oppnådd gjennom telekommunikasjonsnettverkene og informasjonsmotorveiene åpner for det Virilio kaller "the global accident". De gamle ulykkene var lokalisert i tid og rom, en togulykke "fant sted" i f.eks. Berlin eller Paris. Selv atombomben var avgrenset i tid og rom. Historien har tidligere utfoldet seg innenfor rammene av det lokale, regionale og nasjonale. Tidligere katastrofer var situert i virkelige rom, men med oppfinnelsen av absolutt lyshastighet og elektromagnetiske bølger har muligheten for en global ulykke oppstått. Ingen vil lenger leve i lokal tid som vi gjorde i historien, den gang vi var historiens fanger. Nå lever vi i verdenstiden, den globale tid.

Virilio hevder at vi lever i en periode som nærmest skriver den globale ulykke med store bokstaver. Atombomben er nemlig erstattet av det totale ødeleggelsesvåpen, Informasjonsbomben. En forløper til denne totale informasjonsbomben var det globale børskrakket i 1987. Verden er nå forent i teknologisk forstand, og dette gjør at en ulykke som oppstår ett sted sprer seg med lysets hastighet til alle deler av verden som er koblet opp gjennom informasjonsnettverkene. Til tross for sine dystre spådommer benekter Virilio alle påstander om at han har en apokalyptisk hjerne. I stedet for å akseptere at han av og til ser verden i et middelaldersk perspektiv, der nærheten til Gud og lysten til frelse blir så sterk at tankens kraft er blendet av lyset fra Herren, går han til motangrep. Mange betrakter moderne teknikk utelukkende som en kunstform, sier han, men at han, Virilio, også er opptatt av teknikkens negative aspekter. Å snakke om katastrofen som er potensielt til stede i telekommunikasjonsindustrien er for Virilio bare å påpeke fakta. Det skyldes ikke luddisme eller teknologiforakt.

Virilio har et innlysende rasjonelt poeng. For å funksjonere i et samfunn som er besatt av hastighet, hvor hastighet er lik makt, representerer teknologien og dens fravær av materiell friksjon og dermed tap av tid, den eneste frelsen. Og det er åpenbart at når kroppen vår er avhengig av stadig mer avansert teknologi for å funksjonere, så gjøres den mer sårbar for ekstern påvirkning. Når i tillegg denne teknologien forenes i globale informasjonsnettverk, er mulighetene for å ramme flere på kortere tid til stede. Ulykker kan nå oppstå globalt, løsrevet fra det lokale rommet. Den anerkjente sosiologen Manuel Castells er helt på linje med Virilio og hevder at terrorister med et tastetrykk nå kan utslette hele byer. Freden vi opplever i vår teknologiske tid er dermed ikke annet enn en potensiell krigssituasjon der en hvilken som helst gærning med teknologiinnsikt kan igangsette globale ulykker med lysets hastighet.

Vi kan ane en faustisk allianse i vårt forhold til teknologien. Teknologien har på den ene siden ettertrykkelig fjernet smerten fra kroppen ved at kroppslige erfaringer overtas av teknologien. Til gjengjeld har vi gjort våre kropper ekstremt sårbare for ekstern påvirkning og andres tastetrykk. Vårt teknologikåte samfunn er muligens en faustisk tragedie, der vi riktignok er blitt i stand til å forflytte våre kropper uavhengig av tid og rom, men der Mefistofeles før eller senere banker på døren og skal ha betalt fordi han har gitt oss denne muligheten.