Dick Halvorsens alter ego

Johan Fredrik Grøgaard er mannen som ikke er i stand til å skrive en dårlig setning, hva enten han signerer selv eller kaller seg Dick Halvorsen, Johs. Ferdinand Grande – eller noen av de uoppklarte pseudonymer som florerte i tidsskriftet BASARs første årganger, der innsendere som Edgar Rice, Frode Nedheim, Askbar Plog m.fl. fortørnes over uvederheftige påstander i tidsskriftets pågående Tarzan-debatt.

Der humlene suser. En i Norge ved fire av dem er en kollektivroman signert forfatterne Angell, Grøgaard, Lønn, Nyquist, utgitt 1979, der man mistenker at JFG er den som har skrudd manuskriptet sammen etter at hver mann har levert sine skriftstykker og reist hjem. Iallfall er han den som i ettertid har kastet lys over tilblivelsen av dette fellesprodukt, som har en parallell i den svenske utgivelsen Bröderna Casey (1964) av Peter Husberg – pseudonym for Torsten Ekbom, Per Olov Enquist, Leif Nylén. En engelsk forgjenger er selvsagt Lees & Clutterbuck: Three in Norway, by two of them (1882), en jakt-, fiske- og reisebok fra den viktorianske epoke.

Det fremgår av Grøgaards bidrag i festskriftet Angell 2002: «Fire temperamenter og minste felles multiplum», at de fire forfatterpersonligheter avsløres ved at sangvinikeren digger Lester Young (altså Angell), melankolikeren bidrar med en femkilos laks (Nyquist), flegmatikeren bryter på sørlandsk: «Javel, sidder dere hér» (Lønn), mens kolerikeren er den eneste som fatter prosjektets alvor: «Men først må boken skrives …»

Skriveren Grøgaard er en flittig mann, om enn han holder kortene skjult. Hvem visste at han har oversatt ni stk. ungdomskrim (1974–1992) av den svenske forfatteren Olov Svedelid? Dertil voksenklassikere av Anaïs Nin, Truman Capote, Woody Allen; av danskene Hans Schjerfig, Tom Kristensen, Hans-Jørgen Nielsen; russeren Majakovskijs langdikt Vladimir Iljitsj Lenin (PAXLYRIKK, 1973, m/Ellinor Kolstad); tre Shakespeare-dramaer Kong Henrik V, To herrer fra Verona, Forvekslingskomedien (1995-96-97) – samt var den som rykket inn når oversetterkolleger kollapset over amerikanske mursteinsromaner.

Grøgaards yrkesliv har utviklet seg rykkvis. Han er tannlege fram til tidlig 1970-tall. Flesteparten av sine år som odontolog bruker han på å skrive romanen Dyvekes grav (1967), som vekker oppsikt og gir ham Vesaas’ debutantpris. (Distriktstannlege Grøgaard, stasjonert i Vinje, har pleiet dikterens tenner og kan garantere de var ekte.) Senere er Grøgaard produktiv forfatter, iallfall fram til 1989. Da inntrer en dikterpause, som varer til 2010.

Hans tidlige suksessroman får ingen oppfølger, derimot to uventede diktsamlinger 1971–72, to uventede krimbøker 1975–76, ovenstående fellesprosjekt 1979, en høyst original novellesamling 1980: Ser deg på TV. Fortellinger fra Norden, der de ulike geografier får hver sin tekst, inklusive Færøyene, Island, Nordkalotten. I tittelnovellen dukker atter nordmannen Dick Halvorsen opp, nå omskapt til erotisk lykkejeger og trailersjåfør, kroppshøyde 198 cm, som bringer guttefotballstøvler i gave til sitt ufødte barn: «Ser deg på TV.» Dernest forfatter Grøgaard tre bøker om en oppvoksende yngling i Kristiania fra slutten av forrige århundre: Jeg, Wilhelm, 11 år … 12 år … 13 år, utgitt 1981-82-83.

På denne tid gjorde undertegnede en verkstedsamtale (trykt i Samtiden 4/1985), der intervjuede blir karakterisert som «litterær tikjemper», og en fotnote regner opp følgende sjangre: roman, lyrikk, krim, novelle, barn og ungdom, tidsskrift, konsulentvirksomhet, bokomtale, oversettelse, redigering. Siden den tid kan man føye ytterligere to grener til mangekjemperens virke: monografi, pastisj. Monografien er (pinlig nok) Jan Erik Vold, 50 (1989).

*

Pastisj er ingen sjanger, men en metode – ordet kommer fra italiensk pasticcio som peker mot postei, pasta. Leksikon sier: «nøye etterligning, tro kopi av et eldre kunstverk eller dets stil». Nær pastisj har vi parodi («ode ved siden av»), som også legger seg opp til et annet verks stil, men for å latterliggjøre. Parodi er med andre ord pastisj med brodd i.

Vi har lite av pastisj i den trauste norske realisme. Vi må til den før-romantiske perioden: Johan Herman Wessels drama Kierlighed uden Strømper (1772) – eller den etter-romantiske: Georg Johannesens tre kongebøker (1978–80). Stilbevisste Dagblad-skribenter som Gunnar Larsen og Johan Borgen var kapable til pastisj – Aasen og Obstfelder en sjelden gang òg (diktet «Lovtale yver Culturen», 1866); boken Heimkringlam …, 1889). Vi har modernismepastisjen Grønn katarakt av skjemtegaukene Bjerke, Keilhau, Eidem (Den bakvendte boken, 1949) – og da er vi definitivt over i parodi.

Men Grøgaard.

I festskriftet til Kjell Heggelund All denne hvithet (2002) bidrar Grøgaard med 9-strofersdiktet «Dend Reyse fra sorten Skov til Moskovien», skrevet på eldre dansk mål. Første strofe lyder:

Far Norrig far vel
Jeg keedis nu længer at være din Træl
Ved Vinduits Kharm der som Gidsel jeg sad
Og længedis effter saa offt som jeg gad
Ved God-Ord at frydis kun mødtis jeg med
Fortrædelighed
Fortrædelighed

Hva er dette, om ikke en pastisj over Thomas Kingos  15-strofers salme fra 1681, som åpner

Far, Verden, far vel,
Jeg keedis nu længer at være din Træl,
De byrder, som du mig har byltet oppaa,
Dem hvister jeg fra mig og vil dem forsmaa,
Jeg river mig løss, og jeg keedis nu ved
Forfængelighed,
Forfængelighed.

Kingo har et likelydende refreng i de første åtte strofene av sin salme og et alternativt i de siste syv: «I Abrahams skiød,/ I Abrahams skiød». Hos Grøgaard veksler sluttlinjene gjennom hele diktet. Her følger strofe 6, 7 og 9:

Nu blev der eet Lif
Kom yndigste Ung-Møe med Dreh-Positiv
Kom Dantz paa dend Taae-Spitz af fyrrig Kosack
Kom Biørne paa To-Been der spillede Schack
Kom Quinder med flættede Krantze der sang
Dend heele Nat lang
Dend heele Nat lang

Gik Arbeydet skidt
Der gafvis end meere Bekymring om lidt
Mens giorde det Treyn ey det skabendis Gran
Ey sagde man Ney till een Skaal for hver Tand
Ey heller till to eller tre med sin Ruus
Af Jevgeni Krus
Af Jevgeni Krus

Og altså diktets utgang:

I Kachelofns Vraa
Nu Vennerne sidde oc ha det som saa
Om lychen maaske vaer Os mindre end huld
Vi gandske vidst hafue aldt bedre end Guld
Dend Keld oc den Kingo at fyldis nu med
Taknemmelighed
Taknemmelighed

Av sluttstrofen forstår leseren, at teksten er ment som en takksigelse til Keld (Heggelund) og (Thomas) Kingo. Og hva handler diktet om?

Jo, som tittelen sier: «Reisen fra Svartskog til Moskva».

Og, som teksten ikke sier: – som ble foretatt av fire fra tidsskriftet Vinduet pr. bil sommeren 1971, like fra Heggelunds bopel på Svartskog («næsten fra Moss») med ferje over Østersjøen og muntre opphold i Leningrad og Moskva – for innsamling av stoff til tidsskriftets Sovjet-nummer 2/1972, hvilket bl.a. innebar et møte med den russiske poeten Jevgenij Jevtusjenko, som delte av sitt krus.

«Om lykken kanskje var oss mindre enn huld» – denne stoiske hjemkomstfrase fra kakkelovnens krok er et Grøgaard-utsagn man drar kjensel på i en tidlig diktlinje: «forstanden har stundom vært bedre enn lykken».

*

Johan Fredrik Grøgaard kom inn i Vinduet-redaksjonen for alvor i 1973 og 1974 og fulgte med over til redaksjonsgruppas nye organ BASAR, utgitt på Cappelen 1975–1981, som oppstod fordi Gyldendal ville ha en såkalt fornyelse av sitt litterære flaggskip, hvis opplag var steget fra 3500 til 5000 eksemplarer i løpet av året 1974, da Grøgaard og Vold delte redaksjonsstolen.

I BASAR gikk redigeringen iblant på omgang mellom redaksjonens ulike medlemmer, over gitt tema. Således ble nr. 1/77 poesinummer, red. Einar Økland; 2/77 sjangernummer, red. Johan Fredrik Grøgaard; 3/77 humornummer, red. Jan Erik Vold; 4/77 surrealistnummer, red. Olav Angell; 1/78 klassikernummer red. Vold/Økland; 2/78 dialognummer, red. Arild Stubhaug; 3/78 essaynummer, red. Georg Johannesen. Også senere årgangers utgivelser kunne være temaorientert, uten at noen enkeltredaktør ble nevnt.

Grøgaard redigerer altså BASAR 2/1977 – den utgivelse der stavemåten sjanger med tyngde etableres i det norske språk, som erstatter for det tidligere, fransk-bokstaverte genre. I den signerte lederartikkelen stiller redaktøren sjangerbegrepet opp mot forrige nummers poesi:

Mens poesibegrepet knytter seg til enkeltverkets autonome karakter ut fra forholdet mellom form og innhold, går sjangerbegrepet ut over verket selv og bestemmer det teknisk i forhold til andre verker. Det bekymrer seg ikke om verkets poetiske kvaliteter, men om hvor i all verden det hører hjemme. I en viss forstand bestemmes dette likevel ut fra forholdet mellom form og innhold: Sjanger er selskapet, form klærne du tar på deg for å gå i det selskapet, osv. Dermed er det ikke sikkert du hører hjemme der. Helten i en tragedie (f.eks. et bryllup) må for all del ikke miste buksene. Ikke skurken heller, for den saks skyld.

Er dette vanlig lederprosa? Eller aner leseren en lattermild undertone, som en parodi av den akademiske diskurs?

Lederskribenten fortsetter:

Dette er elementært, og det kan være grunnen til at det snakkes så lite om det. Det ville kanskje snakkes mer om det hvis det ble innsett at mye av den litteraturkritikken som bedrives rundt omkring, i virkeligheten er sjangerkritikk.
Vi skal ikke si så mye mer enn det vi sikkert vet. Dette nummeret avspeiler noen typiske litterære manerer og framtredelsesformer. Det betyr ikke at alt er speilbilder. Speilbildet og det som speiles lar seg stundom se samtidig, stundom ikke. Er vi på tivoli? Det også.

Et innskudd: Navnet BASAR ble i sin tid foreslått, om jeg husker rett, av redaksjonsmedlem Grøgaard, for å skape en kontrast til det mer «profilerte» tidsskriftnavn Profil.

Lederen fortsetter:

Er det viktig med et sjanger-nummer i dag?
Med dette spørsmålet er allerede enda en sjanger introdusert. Som nummer tre, fire eller fem i rekken?(lest forfra). Det overlater vi til interesserte lesere å finne ut. Vi tenker da på sjanger i videste forstand. Titler/overskrifter er f.eks. en sjanger for seg, særlig når de ikke har noe med innholdet å gjøre.

Lederartikkelen trekker altså leseren med på en – hva skal man kalle det: intelligensprøve? Iallfall stilforståelsestest. Og hva er artikkelens overskrift? Den har to: «Kjærligheten overvinner alt – eller: Utakk er verdens lønn». To sentenser, som vi ser, som ikke har det minste med innholdet å gjøre.

Grøgaards skrift – og det gjelder allment – er en utsendelse som stilltiende fordrer en mottager som er på alerten.

Slik blir Grøgaards bokstaver en vandring i språket. Som klamrer seg til språket, uten å si ifra. Et dikt heter «Trikk»: 

trikken kjører linjen helt ut
så snur den og kommer tilbake
i motsatt retning
det er trikken til begjær

noen trikker kjører rundt en del av byen
og kommer tilbake
i samme retning
det er trikkene til tordenskiold

Sporvogn til begjær er den norske tittel på Tennessee Williams' drama A Streetcar Named Desire. Handlingen foregår i New Orleans, der skiltet på trikken har navn etter endestasjonen, som er bydelen Desire (som selvsagt betyr: begjær). Dobbeltheten i den engelske dramatittel forsvinner ved en oversettelse. Det norske poem kunne ikke vært forfattet på svensk, der skuespillet heter Linje Lusta.

I det norske dikt er Grøgaard kommet til å formulere seg om kjødets begjær – i oppgang og i nedgang. Fra det mannlige perspektiv: ereksjonen – og ereksjonens opphør. En poet fra trikkebyen Oslo (lik Grøgaard) kan ha i tankene den forlengst nedlagte Kampen-trikken (linje 7), som mot linjeslutt klatret oppover Hagegata før den flatet ut på Brinken, der skinnene endte blindt, hvorpå trikkeføreren penset over til det andre spor – og farkosten begav seg «tilbake/i motsatt retning», nå med trikkeskilt Ullevål Hageby. (Thorbjørn Egner var fra Kampen. Det sies at trikken i Kardemomme by, som kjører fram og tilbake på samme spor, er inspirert av hans barndoms endeholdeplass.)

En annen trikkelinje i hovedstaden (også forlengst nedlagt) var linje 0, den som bar skiltet Sagene Ring. Den gikk fra Sagene kirke, langs Geitmyrsveien/Sankthanshaugen og ned Akersgata, siden over Stortorvet for å stige opp Thorvald Meyers gate og krysse Akerselva ved Bentsebrua, tilbake til utgangspunktet og ned Geitmyrsveien igjen – dette uten å behøve veksle trikkeskilt.

Det sies, at etter erobringen av Marstrand i 1719 skal den norske sjøhelten Peter Wessel Tordenskiold ha narret svenskene til å tro at det antall soldater han rådde over var langt større enn de egentlig var, ved å la sine fåtallige menn marsjere kvartalet rundt og rundt igjen. Så svenskene kapitulerte. Dette kalles «Tordenskiolds soldater».

Hva så med Tordenskiolds trikker, i forhold til «Trikken til begjær»? Tja? Rutine kontra ekstase? Eller er vi inne i et språklig spill som fascinerer ved selve sin lekenhet, sin bevegelighet?

Da kunne kanskje diktet rubriseres som rokokko?

*

Knut Hamsuns dobbeltbunnede ironi og Olaf Bulls språklige presisjon er to av de norske inspirasjoner Johan Fredrik Grøgaard nevner for sin diktning. Dette kan være bra for leseren å vite når Grøgaard som redaktør inviterer dagens poeter til å lansere deres versjon av det kjente diktet «Metope» av Olaf Bull (1883–1933), av mange ansett som høydepunktet i norsk 1900-tallspoesi:

Og den gangen det ble skrevet (trykt 1927) var det uten tvil et bra dikt for den borgerlige intelligentsia og følsomme representanter for den dannede middelklasse. Men er det et dikt som f.eks. de nye revolusjonære mellomlagene i helse- og sosialsektoren kan bruke og elske?

Redaktøren bidrar selv, med:

ALABASTE PLEONASTE SOVN SOVN

Lykken
er et sår som aldri
gror sa jeg

og dagen
en jævla skorpe
om arbeidet vårt

Bevare meg vel
sa hun et sted mellom latter
og søvn

Olaf Bulls dikt åpner som kjent med de manende parallellutsagn:

Dig vil jeg ømt i rytmer nagle fast!
Dig vil jeg dypt og blivende bevare
i digtet evige, unge alabast!

Grøgaards tittel spiller på mineralet alabast og diktets pleonasme (overflødig ordbruk) – nemlig at de to innledende utsagn betyr cirka det samme. Oppfordringen «sovn sovn» står i kontrast til besvergelsen i diktet «Paa kirkegaarden», der poeten vil mane sin elskede opp av graven: «Emerenze Christence – vaagn, vaagn – – –»

Dialogen i «Metope» består av én kort replikk fra mannen: «Ven – hvad tænker du paa?» og fire lange strofers svar fra kvinnen. Hos Grøgaard en røffere, knappere tone – for mannen handler det om sår og sårskorpe fra intim- og produksjonssfæren, mens kvinnen søvnmuntert sier: «bevare meg vel» – som et gjensvar på den mannlige målsetting hos dikteren Bull: «dypt og blivende bevare».

Den orfiska reträtten heter en svensk litteraturstudie av Ingemar Algulin (1977), som drøfter en poesi der det høyspente språk og de orfiske ambisjoner tones ned. Noe i den retning er det rimelig å tolke Grøgaards «Metope»-versjon.

Det forhindrer ikke at samme poet uten grov geip fritt kan hylle poeter av Bulls generasjon, f.eks. han som levde 1875–1926, fornavn Rainer Maria:

RILKE

sarte nerver denne luksus denne
høyere form for menneskelighet ikke
å kunne ta vare på seg selv ikke å makte
det andre må gjemme seg under dyna
når arbeidsfolk går til fabrikken
skjelve av angst ved tanken på å kjøpe
nye støvler briste i gråt ved berøringen
av et dikt enten det er stygt eller pent å
absurde følsomhet til gavn for filologer
men det nytter ikke å stanse der rilke
også du har krav på min respekt
jeg skal ikke kalle din anemi genial
eller din genialitet anemisk men dette
mener jeg mange var ikke så sterke i sin
svakhet mange måtte bare tåle og tie

Hva er det Grøgaard gjør?

Han leser og høyakter Rilke ut fra de konvensjoner og poetprivilegier som ble tatt for givne i den store poesis epoke, hvorunder både østerrikeren og nordmannen utfoldet seg. MEN. Han minner om at i dag lever vi under andre vilkår, også poetene.

I Samtiden-intervjuet kommenterer Grøgaard enquêten om Olaf Bull, at «vitsen var kanskje å demonstrere at det egentlig er umulig å skride til verket med en slik blanding av uskyld og selvhøytidelig patos som de kunne tillate seg på hans tid. For å si noe alvorlig om dette, så synes jeg den uansvarlige bohemstilen poetene og andre kunstnere den gangen praktiserte i livene sine er aldeles frastøtende, med veritas in vino, og alt det der …» Og i sitt essay om Nils Kjær (Forfatternes litteraturhistorie 2, 1980) berører Grøgaard dette synspunkt.

Når det gjelder den innledende formulering om Bulls mesterverk («… bra dikt for den borgerlige intelligentsia …») bryter den intervjuede ut i latter: «Dette er en parodi på den retorikken som gikk i svang i litteraturanmeldelser i Klassekampen og andre steder.»

Og sannelig ser vi ikke i dag, 25 år etter intervjuet, 38 år etter Rilke-diktet, at også linjen «når arbeidsfolk går til fabrikken» er ved å bli foreldet – gått ut på dato, som det heter i dag. For nå sitter lønnstagerne ved sine PC’er, Kværner Bruk er i himmelen.

Skjønt det gjelder kanskje fremdeles for visse, at «dagen er en skorpe om arbeidet vårt»?

Eller burde ordet «skorpe» byttes ut?

*

Om Grøgaard, 2010: Det er en stor glede for mange, at denne suverene skriver er tilbake i vår bokheim. Så mye av den hjemlige maratonprosa forekommer oss naiv, selvsentrert, narsissistisk. Juvenalia var en gang et ord.

Hemmeligheten med Grøgaard er at han ikke er Grøgaard: «Jeg skriver ikke med mitt hjerteblod, jeg skriver heller med gapskratten.» 

Han skriver urent. «Som ikke bare betyr at man opererer på ulike stilnivå samtidig: høystil, lavstil, osv. Men også at man tillater seg å gi uttrykk for holdninger og synspunkter man ikke har, f.eks. Som forfatter får man da et stort register å spille på, der alt er tillatt: stilbrudd, melodrama, antiklimaks, dårlige vitser, banning i kjerka. Jeg elsker slikt. Bare spør Dick Halvorsen … Jeg mener, mitt utgangspunkt er som regel at jeg liker å le. Jeg syns det er bedre å le enn å gråte.»

For den nyfikne vises til Dick Halvorsens debuttekst «Den gode novelle», i BASAR 2/1977. Ingen på Blindern – professor eller student – kunne ha gjort det bedre!

Og, for å peke på vedkommende signaturs utholdenhet: Den godeste Dick dukker opp 33 år senere, i festskriftet til Einar Øklands 70-årdag (Skriftfest, 2010), der han bedyrer at Tone Hesthammer, en av innsenderne i det tidlige BASAR, iallfall ikke er Johan Fredrik Grøgaard.

For JEV, for nå å bli narsissistisk, er den en lettelse at det altså ikke er som monograf-forfatter fra forrige århundre JFG – blant venner Toto – skulle ende sin skriverbane. (Men gjøre comeback som sjangerkonge.)

Og da får vi la tolvkjemperen innta sitt frokostegg i fred, siden det er hva han ynder, en søndag på Hadeland:

jaj slutta snakk gebrokne språk
ver tak jaj schpringe for den tåk
jaj ikke kjøpa karnevalsdrakt
ok alt jaj si har manke sakt
min sko er verken små eller ståre
min aj jaj zalte met en dåre