Det er håpløst. Og vi gir oss ikke

1.

Tenk at jeg er født
– hvor urimelig
det er at jeg skulle bli født
– tjue år for seint.

2.

Ja, jeg vet ikke riktig hva jeg skal begynne med, men om jeg sier det er en sprekk – i mitt liv – så er det sant! En gang (og det kan ikke ha vært så veldig lenge siden) satt jeg i stolen og tenkte på alt det jeg ikke rakk å oppleve, fordi jeg ble født for seint, Og jeg forsøkte å sette opp en slags liste, en rangering, over begivenhetene som like fullt fant sted, selv om jeg altså ikke var der, og jeg kom til at det var en betryggende tanke. At man går glipp av noe. At ikke alt kommer med. Men altså denne listen, og før denne listen; det er på sin plass å nevne at denne noe navlebeskuende undertegnede er født så seint som i 1979, altså på tampen av de bortkasta syttiåra, ved inngangen til de gangsteroide åttiåra, og som altså i dag er kalt inn på teppet for å snakke om Jan Erik Volds diktsamlinger i andre halvdel av de glade sekstiårene, om gleden, sorgen, i ruinene av, eller i skyggene av de avgjørende nittiåra.

Så, denne listen, altså, den ble lang, eller kort, jeg husker ikke, men jeg husker de to øverste punktene, og jeg snakker om disse nå, fordi jeg mener at de sier et eller annet om hvor store forandringer det å møte et menneske, kan medføre. Eller ikke å møte dem, og alltid vite det, for den saks skyld.

Så, i dette forum, i urangert rekkefølge, utdrag fra en liste over det jeg gikk glipp av:

1: 20. juli 1969, Apollo 11 lander på månen med Neil Armstrong og Buzz Aldrin i Stillhetens Hav, Mare Tranquilitatis, den store mørke flekken midt på månens vestre halvkule, om du står ute en kveld og kikker etter. Jeg skulle så gjerne vært oppe den natten, skulle ha sittet foran teven og sett at – det går an – enten man vil eller ei, enten man den gang så seg enig i romprogrammet eller ei, men også bare det – at det gikk, at man kunne høre Armstrong sitere seg feil inn i historien ved å si de berømmelige ordene så kjente at jeg ikke skal nevne dem.

Og punkt nummer to: 1968, året før, Jan Erik Vold nedkommer (hans egne ord) med Mor Godhjertas glade versjon. Ja, og det kan se ut som, i hvert fall i ettertid, som om det på sett og vis er snakk om et før og etter, også her. Riktignok, Vold har jo allerede fire bøker, mellom speil og speil, blikket (på sitt eget forlag), HEKT og fra rom til rom SAD & CRAZY. Men det er altså ikke hendt enda, det som skal komme, det som skjer når Mor Godhjerta får tale fritt ut over sidene, en diktsamling på 256 sider, fordelt på 64 dikt, «Ja!» utbryter kritiker i Aftenposten, Iver Tore Svenning, tredje desember, nittenseksitåtte, og Ingolf Håkon Teigene, som årevis senere skal innta en lignende, om enn mer styrt rolle som taler i NRKs Dagsrevyen, forteller Arbeiderbladet, femogtyve år senere, at han husker Snorloftet i Oslo, vinteren 1970, hvor Jan Erik Vold og Jan Garbareks orkester inviterte til jazz og lyrikk; og, med hans egne ord:

hvor vi som kom fra bygdene i et første, usikkert øyeblikk syntes dikteren virket noe spastisk i bevegelsene, før vi begynte å ane intimiteten mellom Garbareks sax og Volds poesi, nå synkopert, nå flytende.¹

Men jeg er altså ikke til stede der. Jeg skal ikke fødes før om ti, elleve år, mine forfedres forfedre har valgt å få barn sent i livet, det påfører følgefeil, som det heter, og når jeg kommer, er det forbi. Ser det ut til. Men det stemmer ikke, og det er det det skal handle om her. Det er ikke forbi. Det er fortsatt ti millioner landminer i Vietnam. Det er fortsatt krig i Afghanistan, som det var på åttitallet. Det er fortsatt hus som rives, i Trondheim ville man rive Svartlamon, men da motstanden ble for stor, valgte politikerne å stille opp på bildene, sammen med beboerne, og smile. Så skulle man ikke lage parkeringsplass likevel. Nå vil de tvangsoppusse i stedet, for å øke boligprisen. Det er håpløst. Og vi gir oss ikke.

3.

Men det er nok om det nå, det skulle handle om gleden her, om den finnes, enten den bare er et komma eller ei. Og det skulle handle om noe utover det, også, for gleden vil ikke, kan ikke, og får ikke lov til å stå alene. Heller ikke hos Jan Erik Vold, i hans tilsynelatende gledesraptus av noen diktsamlinger, Mor Godhjertas glade versjon. Ja og Kykelipi fra 1968 og '69.

Glede er et vanskelig ord. Det er et slitent ord, et ord for gamle mennesker, kan det virke som, eller et tomt ord, nappet løs fra all mening. Men likevel, jeg vil insistere på dets eksistens, sammen med det andre ordet, som også er slitent, men som like fullt brukes til stadighet, og som ikke i like stor grad medfører rødme, altså Sorgen. Disse to ordene, satt sammen, sorgen og gleden, gjør om mulig enda mer for den kalde sensasjonen nedover ryggen. Det er store ord, men det er også viktige ord (selvsagt, kan man sette i en parentes). Og de er først og fremst viktige sammen, fordi de ikke heller kan skilles fra hverandre. Det høres selvsagt ut, banalt. Men hvorfor er det likevel ikke slik? Hvorfor kan det se ut som om de aller fleste forfattere de siste tretti årene har skrevet så få bøker om gleden? Er det det postmoderne spøkelset, er det et eller annet av ismenes vedheng som har oppholdt dem? Selv har Vold, den senere Vold, om jeg kan bruke et slikt uttrykk, uttalt seg om at det finnes for mye gledelighet i Norge, at vi har for mange ord, «kos, gøy og morsomt», som han siterer Harald Heide Steen i et intervju med Jan Rustad for en håndfull år tilbake. Og her trengs derfor umiddelbart en nyansering, nettopp fordi vi har en trang til å holde ord som glede opp mot, eller snarere plassere det som synonymt med, ord som kos, morsomt, og gjennom dette, ufarlig. Gleden er ikke ufarlig, og den står ikke alene, og det er det jeg tenker når jeg for sikkert hundrede gang leser Mor Godhjerta, den av Jan Erik Volds diktsamlinger som jeg, muligens påvirket av at det var det som skulle bli hans store gjennombruddsbok, holder opp som navet i hjulet, for å bruke Kjærstad, det som alt kretser rundt. Det er derfor jeg vil insistere på at det finnes en glede hos Jan Erik Vold, og han er kanskje lei av å høre det, det kan jeg forstå, men det er like fullt slik, mener jeg, at det finnes et gledens nav i det hele. Men i et slikt bilde må sorgen være hjulet.

Men, og det finnes et men, og det er det det hele dreier seg om. Grunnen til at Vold nok innimellom har følt seg fortvilt, om han har det, og det kan det tenkes at han har gjort, har kanskje å gjøre med det at gleden som er tilstede i en stor del av hans produksjon, eller oftere jakten på gledens komma, har blitt så til de grader ufarliggjort, og ingen steder er det tydeligere enn i den vanlige lesningen av Mor Godhjerta og Kykelipi, de to diktsamlingene de fleste nok vil nevne i den første setning, før de gjerne tilføyer, men senere begynte han å skrive sentrallyriske dikt, skikkelige dikt, politiske dikt, skillingstrykk, osv (enten en nå likte disse samlingene eller ei).

Denne ufarliggjøringen av Mor Godhjerta mener jeg har fått det som jeg tidligere kalte følgefeil, som de fleste husker fra ungdomsskolen eller realskolen eller hva det nå har blitt kalt underveis, disse evinnelige semesterprøvene, tentamener og eksamener i matematikk, hvor man gjorde en liten feil underveis, en slurvefeil, og det lange regnestykket fikk galt svar, selv om utregningen var den riktige. Man mente å gjøre det riktig, men man tok feil allerede i startgropen. Det kan sees allerede, nok i etterpåklokskapens lys, i anmeldelsen av Mor Godhjerta i '68, denne vektleggingen på Vold som en ufarlig dikter (ordet brukes selvsagt ikke), som en gledens dikter (denne gang i betydningen kos, gøy, morsomt), og man nevner Kykelipi og Mor Godhjerta i samme åndedrag. De er ufarlige samlinger, nesten som Arild Nyquists julefeiring (slik mange har lest ham!), og de handler om furukongler, tang og bikinier i strandkanten, små kjønnsorganer og hverdagen. Det har blitt kalt hverdagslyrikk i over tretti år, men ennå er det en uvilje mot å lese det som dikt om nettopp det, hverdagen, som nødvendigvis er mer balansert mellom gleden og den dype sorgen enn ved en første lesning.

4.

Jeg har møtt Vold to ganger. Den første gangen var jeg 12–13 år, jeg fikk en paperbackutgave av Mor Godhjertas glade versjon. Ja av min tante, som sikkert hadde sett seg selv i rollen som litteraturformidler. Jeg husker det godt, fordi det var på den tiden man pliktet å innkalle slekt til å markere ens fødselsdag, og gjestene pliktet å kvittere med gaver. Vi satt hjemme i Stavanger, og jeg pakket opp Jan Erik Vold. Hadde hørt om han før, hadde jo også sett Trond Kirkvaags überspastiske utgave i KLM, hvor han deklamerte «Kulturuke» så brillene truet med å gå veggimellom, så jeg visste fra før at Vold hadde «issues», som det heter. Men altså, så der satt vi, og denne min tante, som senere ikke har gitt meg bøker, sikkert av forskjellige grunner, hun leste om loffen for den øvrige slekt, og joa, et bra dikt det også, men som trettenåring er man ikke interessert i loff, man er interessert i novellen fra Grønligrotta, der poeten snirkler seg innover i fjellet med lommelykten og angsten og redselen for å bli sittende fast, trettenåringens redsel for å ikke komme seg opp, ut, fra bursdagsselskapet, sin egen fortvilelse, redselen for å mislykkes er om mulig enda større for en 13 år gammel gutt i dag enn for en tante som allerede har slått seg til som skolelærer og som på sett og vis har innsett at hun ikke har noe i grotter å gjøre. Men jeg hadde det. Jeg skulle gjennom den grotten, samme faen. Og som en linje, for å vise at det fortsatt har seg slik, senest for to år siden satt vi en gjeng oppe i Trondheim og planla, vi var kommet til opptellingen av soveposer omtrent, vi skulle opp til Mo i Rana, Grønligrotta, nå skulle den til pers, faen ta. Men vi kom oss aldri avgårde. Det kan ha vært mye som kom i veien, jeg husker ikke, men vi dro aldri. Og jeg er både glad for det, og trist over det. Samtidig.

Senere, i årene som fulgte, slet jeg ut tre eksemplarer av Mor Godhjerta. Det var også på den tiden jeg gikk på ungdomsskolen, videregående, jeg forsøkte å bli forfatter og jeg skrev knekkprosa og grønligrottedikt og dikt om jenter i badedrakt på vei ned til stranden og ting som gikk til hælvete og jeg trykket opp mine egne, stensilerte, ofte custom-made, diktsamlinger, kanskje over femti samlinger på fem år, alltid med Godhjerta i baklommen, i bagen, i jakken. Gyldendal, og Vold, burde for så vidt ha satt meg på en royaltyliste for det, jeg tror jeg økte salget av denne diktsamlingen i Stavanger med et par prosent, og selvfølgelig, jeg leste Vold om og om igjen fordi jeg syntes det var jævlig bra lyrikk, og jeg forsto den, umiddelbart, ikke slik som en del andre, mer vanskelige (strevde bl.a. med Rimbaud og Blake, Celan, harde karer for fjorten–femtenåringer), jeg var sinna og leste Gene Dalby, Cindy Haug, men Vold sto likevel ut fra et slikt selskap, ikke fordi han skrev om loffen, for de fleste her inne kan sikkert si seg enig at også mange andre poeter både nå og da har skrevet dikt om mer, hva skal vi si, tilfeldige ting, Ginsberg har bl.a. et fint og enkelt dikt om det å bli gammel og bli inkontinent, på melodien «Så går vi rundt om en enebærbusk». Det som gjorde at Vold flyttet inn i meg allerede den gang, har å gjøre med gleden. Og det har å gjøre med sorgen. Og det har å gjøre med at begge deler er to sider av samme sak, uatskillelige. For der gleden er, finnes alltid også sorgen. Men gjerne en god sorg, og det finnes, se bare på diktet «Etter alt dette snakk om mørket, Kjell». Eller at man må gjennom Grønligrotta for å få det til. Så før jeg går videre, et åpent tilbud til Jan Erik, gi lyd, så blir jeg med deg på et nytt forsøk.² Men uansett, det var gleden over å innse at også andre følte denne samme sorgen, eller sorgen over at gleden kanskje var et komma, og ikke mer, at Mor Godhjerta ikke fortalte hele sannheten, men at den var en mulig versjon, som tittelen antyder. For om man ser på den, både ordene 'Mor' og 'Godhjerta' tilhører gleden, men mor er ofte overfølsom, mor tar også feil, og den godhjerta vet ikke alltid alt, men forsøker seg frem, og vil godt, men er uten forsvar. 'Versjon' er likevel det skumleste ordet i tittelen, det sier noe om at det er ikke nødvendigvis er det endelige, det ene sanne, men som et forslag, en side av saken. Den ettertenksomme leser vil også finne linjene «det finnes ingen trygghet. Det fins røyk. / Dikt.», altså er det en glad versjon vi blir gitt, men ikke uten små utstikkere som baner seg vei gjennom det trygge, det gode. Og når man leser videre i samlingen, kommer seg nesten gjennom, like etter at Jan Erik Vold har gitt opp forsøket på å komme seg gjennom Grønligrotta, snudd, dratt ut i lyset igjen, på s. 230, kommer diktet «Etter alt dette snakk om mørket, Kjell», til Kjell Heggelund, som dessverre ikke er her i dag (da skulle han fått klem), og diktet sier

Etter alt dette snakk om mørket, Kjell og sammen
med deg, mørket vi kom fra og mørket
vi skal til, vi kan det nå, vi tier om det
nå, la oss heller vise dem noe vakkert, noe lyst, noe
hvitt…

Det burde komme som en overraskelse dette, og det burde stille spørsmålet, men handler ikke Mor Godhjerta om det som virker? Om gleden? Jo, visst, det gjør for så vidt det også, men det er mer som en pause fra «virkelighetens dusj, med trøstens milde sjampo», for å omformulere ord fra et av Volds dikt fra åttitallet.

5.

Den andre gangen jeg møtte Vold, snakket han til meg, seks ord, og det var ute på Hå gamle Prestegard i Rogaland, midt ute i havet, og det blåste hardt den dagen, men inne i den gamle låven holdt Jan Erik Vold og Egil Kapstad mørket på avstand i et par timer, og jeg hadde ikke tenkt å si dette, for det er en ting man burde ha holdt for seg selv, men om jeg sier at dette er en syv år siden, og jeg hadde slitt ut mitt siste eksemplar av Mor Godhjerta, og jeg hadde nok lånt en av de gamle, innbundne (men fillete og utleste, må sies) versjonene, annet opplag av Mor Godhjerta litt for lenge, fra et av landets mange biblioteker, og jeg hadde hatt boken så lenge at jeg hadde utviklet et eierskapsforhold til den, kan man si, så, frekk som bare juling gikk jeg frem til Vold etterpå, som satt sliten på en stol, det tar på å holde mørket fra livet, og rakte ham boken, ba ham signere, og Vold bladde opp på en av de første sidene, så det store biblioteksstempelet, og sa: «Hvor harru stært denne'a?» Så smilte han, skrev i boken, og om jeg leverte den tilbake til biblioteket etterpå, får bli en sak mellom meg og dem.

6.

Men altså gleden, jeg ser ut til å avvike fra det hele tiden, unngå å si hva jeg egentlig mener, en viss motvilje mot å gå inn i Mor Godhjerta slik jeg ønsker det, og det er fordi det er vanskelig. Men jeg skal forsøke igjen, å gå inn i det, famle famle, innover innover grottens vegger, tenker jeg meg, og jeg har lyst til å si noe om gleden, slik den er, og slik den finnes hos Jan Erik Vold.

Gleden springer ikke ut av gleden. Gleden springer ut av sorgen, og går tilbake i sorgen igjen. Sorgen er råmaterialet, sier Vold. Og gleden vårt sluttprodukt. Mor Godhjerta sier ikke at alt er jubel, men at det også må være rom for den, fordi man ikke kan snakke om sorgen heller, om gleden er glemt.

Jan Erik Volds sene sekstitallsproduksjon har blitt sett på som brukspoesi, passende for ungdomsskoletrinnet og taler holdt av alle talere i enhver anledning, man har sett seg fri til å løse opp stemningen med et sitat av Jan Erik Vold, og i skolen, i hvert fall i den skolen jeg gikk i, ble Volds dikt holdt opp som motstykke, til tyngre (les: mer seriøse) diktere, som for eksempel Tarjei Vesaas, Obstfelder. Slik har man ufarliggjort den tidlige Vold, og dette kan ha vært en medvirkende årsak til at man har tatt for lett på de samlinger av dikt dikteren har kommet med siden han la mer vekt på årene og gjorde seg mer eksplisitt politisk fra Elg i 1987 og utover. Vold er et av de få menneskene i dette landet som har sagt fornuftige ting om Bosnia, og han har ikke blitt hørt nok. Man har stilt opp et før og nå, den glade Vold som vil spise loff og lytte til tangen og den hissige Vold som vil verne Bislett, rive hotell Plaza, eller hoggjernet, som bare er mild og nostalgisk, som påpeker det som alle vet, men ingen sier, at Arbeiderpartiet fører høyrepolitikk og da har Høyre ingen ting å finne på. Men finnes det egentlig et skille her? Jeg tror ikke det. Jeg har problemer med å se det. Det å tenke om Volds bøker på slutten av sekstitallet og gjennom syttitallet som gledens hyllest, eller den glade dikter, eller hva faen man skal kalle det, er en ufarliggjøring, og en alt for enkel løsning. Simpelthen fordi man har hatt en hang til å måtte holde dem atskilt, enten så er dette et dikt om de glade ting, de gode ting, eller så er det et dikt om de triste ting, omtrent så banalt som det. Som om det ikke finnes noe mellomrom. Som om ingenting henger sammen.

Mor Godhjertas glade versjon, bejublet av folket, omtrent, solgt i eventyrlige (hva norsk poesi angår) 15–16000 eksemplarer, Etterfulgt av Kykelipi, som fikk både den ene og den andre til å rynke på nesen. Dette var jo ikke dikt, og så videre… Jeg leser Kykelipi som en av Volds mest politiske bøker, både kulturpolitisk og samfunnspolitisk. Et korrektiv til det vi har satt som riktig, dette er et dikt, slik er verden. Og igjen, Kykelipi har lidd en, selvsagt ikke entydig, men i det store og hele lidd en skjebne som Jan Erik Volds «tøysebok». Klart, jeg vet ikke hva han egentlig ville med den, for jeg har ikke spurt, men jeg har merket meg andre ting. Ja vel, den er morsom, innimellom, det skal ikke stå på det, men den har noen stikkere også, som ofte har blitt oversett, av leseren som bare vil lese det som stemmer med forutinntattheten, eller som rett og slett nekter å ta det tunge til seg i lys av det glade. Den vanskeligste lesning er den beste, blir det sagt innenfor tekstkritikken. Jeg slår et slag for det i dette tilfellet. Det finnes dikt i Kykelipi som for meg alltid gir meg bildet av poeten, av Vold, i etterkant av utgivelsen av Mor Godhjerta og den posisjonen boken og han fikk i kjølvannet, og det er et bilde av Vold som har lyst til å si, jo, men, det er jo ikke så enkelt. Kanskje derfor dette diktet, altså fra Kykelipi, med klar adresse til forrige utgivelse og lesningen av den.

BLID

Du kaller meg blid, joda
– visst er jeg glad.
Visst liker jeg loff
syriner og fotballkamp, rødkløver

Billie & Lester – jeg har
muntre øyne.
Og jeg har dype depressive
anlegg.

Jo da, det finnes objekter hos Vold, ting, det finnes mye ting, og tang, og:

7.

Jeg husker jeg så en dokumentar for ikke så lenge siden, en dokumentar om den islandske musikeren Björk. Dokumentaren omhandler hennes lange karriere, og forskjellige mennesker får komme til orde og fortelle om sine relasjoner. Et av disse intervjuobjektene var Bono fra U2, han forteller fra sitt første møte med henne, en gang på midten av nittitallet. U2 og Björk gjør en konsert et sted i Storbritannia, Björk har første sett, og Bono sitter i garderoben, lytter til den lille store stemmen som skjærer seg som en diamant gjennom betongveggene mellom dem, og han forteller dokumentarteamet, som om han omtrent er forundret over tankens letthet, at det som gjør Björk så stor er hennes unike evne til å beskrive det gode. Og at det å skrive frem det gode er så mye vanskeligere enn å skrive frem det som ikke virker, det som går til helvete. Eller med Bjørneboe, som selv skrev alt for lite om det: «om helvete vet vi nesten alt. Men vi vet forbløffende lite, nesten ingenting, om paradis.» Observasjonen er enkel, men likevel, jeg tenker, det ligner det jeg forsøker å si her om Jan Erik Volds tidlige diktsamlinger, hans språkutforskende periode på sent sekstitall, den gang det så like mørkt ut i verden som det gjør nå, men da han bestemte seg, i hvert fall for en stund, for å forsøke å holde mørket stangen, slik som hans far, Dagbladets politiske redaktør Ragnar Vold (hans dyktighet har feiet over meg som en vind fra dem som levde da, også her var jeg for seint ute). Man kan rynke på nesen over dette plutselige innfallet, at jeg nevner Björk og Vold i samme åndedrag, men hvorfor i all verden skal man gjøre det? Tvert imot, hvis du bøyer deg ned under bordet og ser etter, vil du se at – ja – det kan være de ligner. Og det er grunn til å trekke dem opp for det, både Vold og Björk har gått gjennom en rivende utvikling, nåja, Björk ble født det året Jan Erik debuterte og ligger dermed etter i løpet, men det jeg forsøker å si er, at jeg holder av dem begge, på grunn av det samme, de skriver begge dikt, sterke dikt, og de makter å si noe om det som finnes der ute, det som vi andre ikke klarer å plassere helt, sette navnene på, det som vi med våre alt for kraftige never nesten ødelegger ved å kalle det gode, eller gleden. Men disse makter det, eller maktet det, i sin språklige vandring maktet de å slå hull på et eller annet, uten å ødelegge for seg selv eller verden, tvert om, verden har hatt godt av å ha dem her, fordi de har maktet å holde de to tingene, det mørke og det lyse, opp foran speilet og si; det er to sider av samme sak dette, selv om det virker motstridende, som en av de første singlene Björk ga ut som soloartist, høsten 1993 eller der omkring, kalt «Violently Happy». Der har du det, om jeg et øyeblikk skal gå utenfor Mor Godhjerta for å forklare den, det voldsomme mot det myke, gleden i Mor Godhjertas versjon som hele tiden balanserer på grensen til mørket, til det som må sies, men ikke sies der, og da, eller i Kykelipi, ikke med rene ord, senere skal det gjøres, ut over åttitallet, innover i nittitallet skal Vold slå et slag for det som ikke virker, men akkurat her, nesten som et glimt av noe vakkert av ekte vare, ligger Mor Godhjertas versjon og sier, det kan også være sånn. Derfor de små tingene, tenker jeg, pedagogisk, derfor furukongler, derfor fortellingen om poetene som bor i Oslo, som besøker hverandre, som går på besøk. Derfor dikt om den lyseblå dynen, om det at man er født, om eksamenssorgen, det at man ikke får med alt, at eksamensvakten henger over en når klokka går ut, tiden forbi, og man fører inn med hard og svettende hånd, en allegori over livet, og all den sorg det medfører å finnes, og man leverer motvillig oppgaven, fikk ikke med alt, men det meste kom med, glad for at det er over, det meste kom med, men også all den glede, jeg skal være pinlig ærlig, nok en gang navlebeskuende og si at akkurat her, i dag, idet jeg skriver dette, at jeg merker jeg forsøker å skrive som Jan Erik Vold, og jeg merker at akkurat den følelsen han har klart å skrive frem, kombinasjonen av livets uutholdelige letthet og den enorme nedstemthet over tingenes tilstand slår i meg, jeg er akkurat i dette, skrivende øyeblikk, fullkomment lykkelig, samtidig som jeg vet at jeg skriver det fordi jeg skal ha et bevis på det, som et fotografi, for dager som kommer, og allerede om noen minutter vil det være forbi, og tingen vil falle inn i virkelighetens dusj igjen, og som Vold har sagt, den dusjen klikker aldri. Det er håpløst, og vi gir oss ikke.

8.

Jeg siterer Björk igjen her, fra en av sangene hennes, og det kan stå som en grunn til at Mor Godhjertas periode, eller versjon, måtte forsvinne ettersom samfunnet rundt ikke ville bli med. Med Björk, altså: «I thought I could organize freedom. How Scandinavian of me.»³

9.

Mor Godhjertas glade versjon. Ja. Først kom den prøvende, tidvis kryptiske debuten, mellom speil og speil, så kom den enda mer kryptiske, mekaniske blikket, alvorlige som bare pokker, begge to, klaustrofobiske mot verden, så kommer HEKT, en politisk, nokså dyster samling, med et brev skrevet av en soldat i Vietnam på innbrettene, etterfulgt av en av dette landets flotteste kortprosabøker med Per Kleivas uutholdelige vakre omslag, fra rom til rom SAD & CRAZY, kanskje en av de tristeste bøker noen gang skrevet, men likevel trist fordi den peker ut over noe, en mulighet for at verden kan bestå, om man skal se stort på det:

skal jeg klippe neglene på deg, neglene på dine tær, eller skal
jeg klippe tærne av deg, eller skal jeg klippe fotbladet av
deg, hele foten, leggen opp til kneet, over kneet, midt på
låret, skal jeg klippe benet av deg, begge bena, kjønnshårene,
jeg har en elektrisk razor, skal jeg klippe overkroppen av deg,
jeg har en motorsag, skal jeg klippe hele deg bort så bare ditt
barberte hull blir tilbake, skal jeg legge en lapp der, putte
hullet med lappen i en flaske, reise med danmarksbåten, kaste
den over bord klokken kvart på tolv, pælme stein etter den og
regne med å bomme, da må du vel tro du betyr noe for meg.⁴

Eller fra et annet sted, samme bok:

Det er fobi, fobi, sukket han.

Og så, året etter dette, høsten 1968, mens verden står på hodet som den knapt har gjort før, da kommer Mor Godhjertas glade versjon. Ja ut, og med ett har Vold blitt degradert til loffens forkjemper? Plutselig er han trygg og god, omtrent som en Erik Bye (som også har lidd samme skjebne, som senest i fjor måtte uttale til TV2 at: «jeg kan være en gretten jævel»). Og da Kykelipi kommer året etter, som en skeiv planke til den like skeive Mor Godhjerta, slår Paal Brekke, av alle mennesker, med kjeppen, og mener at Vold har blitt flåsete, banal, i det hele tatt at Kykelipi er et overkill av det frie diktet. Paal Brekke harselerer over et av JEVs mest berømte dikt om Vietnamkrigen, som også finnes i denne samlingen:

hei johnson
jeg har et forslag

om vi holder opp å skrive
om vietnam

vil du da holde opp
å bombe i vietnam ok⁵

Kan man ikke også si at akkurat dette diktet er skrevet ut fra desperasjonen, fordi det er håpløst, men er man født så er man født, og da får man si ifra.

10.

Jeg vil også fortelle en annen historie, en glad versjon oppi det hele, og denne stemningen som kanskje begynner å bre seg om oss.

For noen uker siden var jeg en hel dag på en psykiatrisk ungdomsskole, holdt et lite skrivekurs og fortalte og leste fra viktige bøker, deriblant, selvfølgelig, Mor Godhjerta. Jeg leste «Funny», diktet hvor Jan Erik Vold forundrer seg over at han er født, at hans sædcelle ble den foretrukne, at han vant kampen, og i slutten av diktet, til de andre cellen:

SORRY BRØDRE, DET BLE MEG
JEG FÅR PRØVE Å GJØRE SÅ GODT JEG KAN

Etter denne opplesningen, i pausen, hadde en av de yngste elevene, ei bitteliten jente på elleve–tolv år, gått bort til en av lærerne der, hun hadde visst aldri lest en hel bok, likte ikke det noe særlig, og hun snakket nesten aldri til noen, men nå sa hun noe, hvisket det omtrent i øret til en av lærerne: «Han Jan Erik Vold, han var stilig.» Det reddet dagen min, å høre det, da jeg ble fortalt det etterpå. Jeg hadde lyst til å snakke med henne, fortelle henne det, at det finnes mye lyst der ute også, at det ikke bare er mørkt og trist, at det kanskje er håpløst, men vi gir oss ikke. Men det ble ikke til. Hun snakket nesten ikke, så det var nok litt i overkant for henne den dagen. Men jeg sendte skolen en mail dagen etter, og jeg fikk en tilbake; jo, de skulle kjøpe inn Vold til henne. Så det lever ennå, der ute, Mor Godhjertas tid er ikke forbi selv om det ikke kom flere slike bøker fra forfatteren. Det finnes en glad versjon der ute, og vi trenger også den. En avstikker, men også et bedre utgangspunkt for det som ikke virker. Å lese Mor Godhjerta er ikke å stenge sorgen ute, men å se på den fra siden, i lyset, og dermed få den frem.

11.

Som jeg var inne på innledningsvis, denne gleden er ikke ufarlig. Den er ikke gøy, morsom, det finnes slike dikt også, men det er ikke dem jeg er ute etter her. Jeg vil ikke trekke frem Mor Godhjerta for å slippe å tenke på senere samlinger som IKKE, eller Kalenderdikt, jeg forsøker ikke å slippe unna verken Grosjny, Sarajevo, Pristina eller et av de over to hundre andre stedene som til enhver tid er preget av væpnede konflikter. Tvert imot, Mor Godhjerta forholder seg også til dette, men på en annen måte. Den sier ikke, alt er gått til helvete og verden går under. Den sier: men vi er her ennå.

På den tiden da jeg aktivt slet ut eksemplarer av den Godhjerta versjonen, mente jeg høyt at Vold hadde vært aktivt forelsket under skrivingen. Jeg hadde selvsagt ingen særlig dekning for det, men når jeg tenker på det nå, tror jeg kanskje det kan ha vært sant. Ikke nødvendigvis i et menneske, men i det hele tatt, i det som er mulig. Og jeg tenker også at det var det jeg skulle ha sagt med en gang, og dermed spart oss alle for denne vandrende taleflommen: den forelskede følelsen, gleden over at man har funnet et annet menneske som betyr så mye, og den bunnløse sorgen ved at det mennesket kanskje ikke vil bli funnet av en, der har du det. De to følelsene på en gang. Og begge er til stede, som Kurt Cobain i bandet Nirvana sang på tidlig nittitall: «I miss the comfort in being sad.»

12.

Jeg skal nærme meg en slutt her Jeg ser at jeg ikke kommer nærmere enn dette, om jeg snakker lenger nå, går bare spiralen utover, så jeg begynner å runde av. Jeg har forsøkt, ad omveier, å si noe om den skurrende gleden, det at det ikke er gull alt som glimrer, og jeg har ikke snakket så mye om gleden som om fraværet av den. Gleden og sorgen finnes begge i Mor Godhjerta, og gleden er til for å veie opp for sorgen, som alltid veier tyngre. Og jeg har sagt det om og om igjen, og de fleste her er jo klar over det, at sånn må det være. Men det hender det har en hensikt å tenke det, også. Sorgen er til for at det skal bli bra. Og det kan være en glede midt i sorgen. Som siamesiske tvillinger. Eller, sagt med Vold fra samlingen Sorgen. Sangen. Veien (for en tittel!):

KJÆRE Z!

Det
er mye sorg, det er mye
savn, det er
mye faen

skap, Og
en
dag
har sorgen, smerten, hælvete tatt

slutt.
Det gjelder bare
å
tro det.

Det er her skoen trykker, ikke sant. Og det er faktisk, om man leser det slik, et mye mer optimistisk dikt enn det man finner i Mor Godhjerta og Kykelipi eller noen av samlingene fra seksti- og syttitall. Mor Godhjerta lover ingenting. Den bare foreslår. Og alle forslag mottas med takk.

13.

Et siste dikt, for å komme tilbake der jeg startet, eller der jeg hele tiden har oppholdt meg, fra den store, viktige, vakre og sørgelige, såre og mørke og ikke minst, lysende glade og forelskede diktsamling fra den tid jeg ikke fantes, før mennesket hadde gått på månen, fra den gang man våget å håpe, et dikt fra Mor Godhjertas glade versjon. Ja, Gyldendal Norsk Forlag, 1968.

NYTTÅRSDIKTET (NÆRMEST REPRISE)

Nyttårsaften denne gang
var ikke slik den pleier å være.
Da vi merket klokken ble tolv
gikk jeg ut på kjøkkenet,
noen av de andre
fulgte etter. Hva snakket vi om?
Husker ikke. Husker
at vi før på kvelden hadde snakket
om å gi ut doruller
med presidentens ansikt på, en verdenseksport-
artikkel. Men på kjøkkenet?
husker ikke husker ikke. Så ingen raketter,
hørte ingen klokker (men så var det på Nesøya
og snødde tett, det merket vi
da vi stod nede på veien og ventet på drosje
noen timer senere). Hos andre jeg kjenner
feiret de det nye år
ved å kalle det åtteogseksti. Men hos oss?
De andre gikk visst etter hvert
inn i stua igjen, Siri og jeg
ble stående og ta på hverandre.
Hun hadde sett meg i mange år. (Jeg henne
i mange år.) Hun jobber
med psykotiske barn. Jeg har nå
skrevet opp på døra mi,
i et hjerte det faller dråper fra,
med grønn filtpenn og store bokstaver:
DET ER HÅPLØST
OG VI GIR OSS IKKE