Banlieues

I Michel Houellebecqs satiriske fremtidsroman Underkastelse går det mot borgerkrig i Frankrike, samtidig med at de moderate Muslimbrødrene er favoritter til å vinne presidentvalget. Handlingen utspiller seg i 2022, altså sju år fra skrivende stund. Går det så fort til helvete i Frankrike?

Forfatteren har innrømmet at han kanskje overdriver når det gjelder tidsperspektivet. Men at hele romanen er en karikatur og en provokasjon, går han ikke med på. Han mener oppriktig, eller utgir seg for å mene, at motsetningene i det franske samfunnet nærmer seg bristepunktet. Og det er ikke noe de politiske knehønene i makteliten er i stand til å forhindre, like lite som de forsøker å motsette seg muslimenes maktovertagelse.

«Jeg er glad / det er vår / tid som er forbi», skrev Georg Johannesen allerede i 1959, under Algerie-krigen. Det kristne (og imperialistiske, kapitalistiske) Europa har hatt sin tid; den tiden er forbi, konstaterer hovedpersonen hos Houellebecq seksti år senere. Kanskje ikke glad, men lettet, ser det ut som. Andre forfattere nøyer seg med å beskrive virkeligheten.

For mange år siden (1996) oversatte jeg en bok av psevdonymet Chimo: Det Lila sa. Det er ikke et litterært mesterverk, men en interessant raritet, et eksempel på «reality fiction», skrevet av en forfatter man aldri har klart å identifisere eller avsløre. Og den handler om det verkende såret i Frankrikes rygg (for å tale metaforisk, et slags politisk liggesår) som er det trøstesløse livet i les banlieues, de nedslitte drabantbyene som jevnlig eksploderer i voldsomme opptøyer. Innvandring, arbeidsløshet, fattigdom, forslumming, fundamentalisme, kriminalitet, rekruttering til terrorisme – det er det det handler om i de franske drabantbyene, her fortalt av øyenvitnet Chimo i sjangeren Triste skjebner – ved én av dem. På individnivå handler det også om seksuell frustrasjon.

Alle Republikkens uløselige sosiale problemer er konsentrert i disse kunstig anlagte urbane bosettingene utenfor storbyene. Det eneste lyspunktet i Chimos tilværelse er den pirrende pornografiske lystfølelsen, som også leseren nyter godt av, når den frekke, lille Lila bestemmer seg for å la ham få et glimt av musa hennes.

Første gang skjer det på lekeplassen om kvelden, etter at barna har gått hjem og Chimo er alene med henne. Han har aldri snakket med Lila på tomannshånd før, og noe av det første hun sier, er dette tilbudet: Har du lyst til å se på musa mi?

Hun er seksten år, lyshåret, blåøyd, katolsk oppdradd og med kristne referanserammer – også religiøst i skarp kontrast til omgivelsene, som stort sett er muslimske og mørkere i hud og hår – og hun ser ut som uskylden selv, en engel, men det er stygge ord hun tar i sin munn, og ikke bare ord.

Er det ikke utrolig? sier hun. At en så liten munn som min kan få inn i seg en diger pikk?

Chimo skriver det Lila sier. Teksten skal være ført i pennen – en billig Bic kulepenn – av den nittenårige Chimo («Hva betyr Chimo?» spør Lila. «Jeg veit ikke», svarer han.) I alle fall skriver han fortløpende, i sanntid. Han har et hemmelig sted som han trekker seg tilbake til for å skrive, som i en dagbok, og han vet selvfølgelig ikke i begynnelsen hvordan det kommer til å ende. Han vet jo ikke at han skriver en roman.

Chimo liker å skrive, selv om han aldri gadd å følge med i fransktimene, noe teksten hans også bærer preg av. Den naive grammatikken og den muntlige stilen er med på å bygge opp illusjonen av en naturbegavelse hentet rett opp fra folkedypet. Til og med rett opp fra den fattige, kulturelt utarmede minoritetsbefolkningen i drabantbyene. Bortsett fra skrivefeilene og den mangelfulle kommateringen må man si han skriver forbløffende godt, med en ufattelig medfødt sans for dramaturgi.

Ufattelig er ordet. Utgiveren forsøker å bidra til troverdigheten ved å reprodusere en side av det håndskrevne manuskriptet i faksimile (som bevismateriale) og fortelle historien om hvordan de klussete kladdebøkene kom redaksjonen i hende via et advokatkontor. Det er meningen at leseren skal tro på dette, ikke bare slik man er villig til å tro på andre oppdiktede historier. Alle fiksjoner er avhengig av en midlertidig opphevelse av leserens naturlige mistro, det er en uskreven avtale. Skjønt også den er formulert en gang (av Coleridge for 200 år siden, om «the willing suspension of disbelief» som grunnlag for «poetic faith»). I dette tilfellet er forfatteridentiteten en viktig del av fiksjonen, en forutsetning for at romanen leses som en sann historie.

Denne boken skal leses som reality, en slags hurtig nedtegnet «virkelighet».

Chimo forteller om en halsbrekkende sykkeltur mellom høyblokkene, der Lila sitter på stanga og han står på pedalene og tråkker, mens hun, etter først å ha vist seg frem intimt forfra og bakfra i fart og latt ham stikke en finger inn i henne, klarer å lirke pikken hans ut av den trange dongeribuksen og med enkle, tilsynelatende rutinerte håndgrep får det til å gå for ham med en sprut «som et dueegg som klasker mot ei frontrute», det hele mens sykkelen er i bevegelse gjennom tettbebygd strøk, og uten å miste balansen, selv med fulle handleposer på styret. Hvordan dette går til, beskrives i en overbevisende, i alle fall tilforlatelig detaljert prosa, men da denne scenen skulle filmes, fant man det best å skifte ut sykkelen med en moped. Uansett filmtricks hadde selv akrobatiske stuntmenn aldri klart å gjennomføre maken til dette sykkelnummeret. Det er en skrøne, skjønner vi etter hvert, men det er så pikant og så godt fortalt at vi leser videre med bare ansiktet.

Det Lila sa er altså ikke en rent sosiologisk orientert elendighetsbeskrivelse, men det er det også. Og elendigheten finnes, den er virkelig nok. «Verden er et stort mørke unntatt henne», noterer Chimo. Altså verden i drabantbyen.

Her er det aldri pent vær. Det er blokkene som står i veien for det pene været. Noen ganger er det varmt, tilmed steikende hett, men aldri pent. Pent er noe annet enn her. […] Trærne her er akkurat som oss, planta ned som andre ting uten å vite hvorfor, uten å kunne røre seg herfra, du kan si at sånn er det med alle trær men det er verst med alle disse her, de står i møkka, i den grå sola […].

Du kan få kjøpt alt du vil – nike og reebok med tre striper eller PC med printer – til innbruddspris, bokstavelig talt, forutsatt at du har såpass til overs. Men folk her omkring har så lite mer enn ingenting «at mora mi kjøper brødet brukt». (På onsdag kjøper moren naboens brødrester fra mandag, «til halve prisen og det varer enda to dager for oss».)

Det finnes heldigvis noen måter å skaffe seg inntekter på for en type som Chimo, og han ramser dem opp, bl.a.:

– selge litt blod på helsesenteret, en gang i måneden, men blod får du ikke stort for
– bære pakker for de gamle i trappene når heisen er i ustand, det vil si nesten hele tida. Eller gå ned med søpla for dem som ikke bare pælmer alt ut av vinduet. Men de gamle er alltid blakke …
– selge en sprut til sædbanken, men det går bare en gang i året da konkurransen er stor
– samle inn skinna etter sauene de slakter og selge dem til en polsk buntmaker for seksti franc
– hente slaktavfall hos slakteren og male det opp til kattemat, men da trengs det litt utstyr og mye jobb for lite
– ellers kan du leke gigolo, det er alle ungguttas drøm, men den kan du drømme videre på hele ungdomstida di og balla dine er like tunge
– eller du kan sveipe til deg hele utstillingsvinduet de kveldene da alle knuser ruter og helvete er løs. Det skjer tross alt ikke ofte og du kan fort få deg bly i kroppen. Så det du tar er litt her og der, særlig vesker fra kjerringer.

Chimo er ikke uten original formuleringsevne:

Tilværelsen vår stanser om morran og neste dag gjentar den seg sjøl. Det er ikke noen krigstilstand, ingen beredskap, det er den lange ventinga på ingenting. Hver dag blir du litt mer gammal for ingenting.

Og noen ganger får frustrasjonen utløp:

En gang borte på Løvskyggene [nabodrabantbyen] var det en som ble drept, en ung type som sprang over veien og blei overkjørt av purken, da er det greit å skjønne at folk blir forbanna, jeg var også med på å kaste stein og kanskje en liten molotov, men såpass heite kvelder er det ikke ofte, reporterne skriker opp om at drabantbyene står i flammer, og på sånne kvelder er det sant at det lyser her og der […].

Om kjærlighetens kår:

Her har alle pult før de er femten men ikke så mye. Du får det første stikket med den jenta som er mest innkjørt, det fins alltid en eller to sånne, […] men seinere i søtten–attenårsalderen hender det at gutta går i flere uker uten å få seg noe og du kan se det på dem at de ikke har det greit. Da får de med seg ei jente ned i kjelleren og der tar de henne etter tur […].

Det vanlige er at jentene og gifte koner også tar seg betalt for det, særlig torsdag kveld og fredag på ettermiddagen når de er blakke på slutten av måneden, det vil si bestandig […] mennene eller foreldrene lar dem drive på, de har valget mellom det eller gå konk.

På torsdag ettermiddag når været er pent er det reine folkefesten, gutta står i kø utafor blokkene […] de mest sexy tar seg av ti–tolv mannfolk i uka […] det samme fins visst for homser har jeg hørt, små arabergutter går visst ennå bra men ikke her, her er det ikke så bra å være homo […].

Vi forstår at de strenge imamene og deres moralpoliti ikke står sterkt i denne drabantbyen på den tiden da Chimo skriver dette, antagelig i første halvdel av 1990-årene. Chimo mener til og med at islam er på vei ut (noe vi vet han tar feil i):

Samme hva de forteller deg på TV om religionen så er det feil, som det at det blir verva terrorister i strøk der Gud står sterkt, her hvertfall er ikke religionen på frammarsj tvert imot, når jentene trekker på seg slør er det mest for å holde gutta på avstand […] vi går ennå i moskeen men det er mest for å få tida til å gå, for å treffe folk en ikke ser ellers, og på det muslimske senteret kan de gjøre deg noen små tjenester iblant, det er fromme og tjenestevillige folk, de skjeggete typene slåss for at troen og tradisjonen ikke skal gå tapt men de kan bare blåse, det er nesten ikke flere seil å ha vind i.

Det er Guds feil, han har trekt seg …

Til gjengjeld kommer Djevelen på besøk, hvis vi skal tro det Lila sa, han kommer spesielt for å rævpule en engel (pardon my French: pour enculer un ange), og den onde får sin vilje med Lila, etter hva hun meget livaktig og fantasifullt forteller. Som den djevelen han er, kan han fordoble seg og ta henne oralt og analt på samme tid, noe hun til en viss grad, eller kanskje i høy grad, setter pris på (sier hun).

Historien om at Djevelen selv har vært på besøk i drabantbyen, setter sinnene i kok i de ulike religiøse gruppene. Afrikanske åndemanere og karibiske voodoo-dyrkere står mot katolske eksorsister, det blir ofring av sauer og haner, brennende bål og blodige sammenstøt, og noen biler går opp i flammer. Det mest interessante fra vårt synspunkt, i tjue års tilbakeblikk, er at muslimene ikke gjør seg gjeldende, de deltar ikke i denne religionskampen.

Er det her forfatteren røper seg? Hvis mannen som utgir seg for å være Chimo, i virkeligheten er en velfødd akademiker som sitter ved skrivebordet sitt i en komfortabel parisleilighet, har han kanskje ikke fått med seg den (allerede den gang) pågående radikaliseringen av verdens muslimer, fra Teheran til Alger og langt inn i Vest-Europas moskeer, med voksende skarer av sinte, skjeggete menn og tilslørte kvinner. Det tok noen år før det gikk opp for noen av oss at denne politisk-religiøse mobiliseringen angikk oss andre her i det sekulære Vesten. En nittenårig muslimsk gutt i en av de belastede forstedene utenfor Paris, en ekte Chimo, ville ha sett det komme og skjønt det for lenge siden.

Ute i virkeligheten skjedde det noe annet, noen år senere. Tre gutter på Lilas alder ble stanset av politiet i en av disse drabantbyene, der ingen unggutter har noe usnakket med ordensmakten, les flics. De stakk av med purken i hælene og smatt inn i en transformatorkiosk med «Høyspenning, livsfare» på døren, men likevel med åpen dør. To av dem døde momentant, den tredje ble stygt forbrent. En tragisk ulykke, eller rett og slett en fransk systemfeil. Kort etter sto drabantbyene i brann i den største og verste oppstanden Frankrike hadde sett siden stormen på Bastillen (for å overdrive litt, eller for å spinne videre på inntrykket man får av innslagene på Dagsrevyen. Det ser ut som revolusjonære tilstander i landet når motsetningene slår ut i lys lue. Det er her Houellebecq har det fra). Vi som hadde lest Det Lila sa, skjønte liksom hva som foregikk, og hvorfor. Det var Chimos frustrasjon som fikk utløp. Det var ikke hellig krig.

Le Monde Diplomatique satte i 2006 opp en oversikt over tidligere hendelser av samme art gjennom tretti år, med en sørgelig lang rekke unge dødsofre, skutt og drept av bevæpnet politi, med påfølgende demonstrasjoner, opptøyer og hærverk, og en tilsvarende oppramsing av politiske mottiltak, alle like virkningsløse. «Vi skal spyle vekk rakkerpakket med høytrykkspylere!» erklærte for eksempel president Sarkozy, han ville demonstrere handlekraft. Hans berømte forgjenger Mitterand hadde i det minste avlagt forstedene et offisielt besøk, i en erkjennelse av at ungdommens råskap ikke var kjernen av problemet.

«Tenk deg en fugl i et reir av armert betong, det er slutt på strå i verden, hva da med egga?» spør Chimo retorisk. Det har vært opprettet egne ministerposter for les banlieues, man har byråkratisk registrert dem som «sensible soner», man har laget utredninger og satt inn mer politi og engasjert flere sosialarbeidere, kort sagt drevet halvhjertet symptombehandling. Problemet er at slike steder aldri skulle ha eksistert, som en velmenende sosionom sukker, ifølge Chimo.

Les banlieues – stedene som proletariatet blir forvist til (forstavelsen ban er den samme som i bannlyst, og i forbannelse) – de er vrangsiden av vårt bilde av det gode liv i Frankrike, la douce France, av frihet, likhet og brorskap. Mellom hver oppstand med brente biler, knuste ruter og plyndring av forretninger senker stillheten seg i presse, kringkasting, parlament og regjering. Også i litteraturen er det stille, med noen unntak. Chimo er ikke helt alene.

En annen gang, lenge etter Lila, oversatte jeg den mer seriøse algeriske forfatteren Boualem Sansals roman Min fars hemmelighet. Den handler om den radikale islamismen og dennes slektskap med den tyske nazismen, intet mindre. Boken er skrevet femten år etter Det Lila sa og tynges av et større alvor, preget som den er av at virkeligheten i mellomtiden har tatt et stort sprang i forjævliggjørende retning. Algerie har vært gjennom en blodig, langvarig borgerkrig, Iran og Saudi-Arabia har kjempet bak kulissene om verdens muslimers sjel, terrorister har styrtet amerikanske skyskrapere i grus, det kriges i Afghanistan og Irak, og i de franske forstedene, les banlieues, driver imamene effektiv misjonering for jihad og radikal islam. (Nevnte jeg Israel–Palestina? Der er det ikke noe nytt.) Den såkalte arabiske våren har derimot ikke inntruffet ennå, i denne romanens tid.

Også Sansal opererer med en fiktiv forteller som er ung skoletaper av nordafrikansk herkomst, oppvokst i en håpløs drabantby av nedslitt betong. Han heter Malrich og kunne ha vært Chimos yngre fetter. Det er (liksom) hans dagbok vi leser, nå i bokform, og til og med på norsk.

Til forskjell fra Chimo har ikke Malrich noe kjærlighetsliv, ikke engang i fantasien, eller kanskje han er for blyg til å notere de drømmene han måtte ha i den retning. Han og hans forfatter er begge opptatt av viktigere saker. Det er en komplisert roman, med handling som omfatter nazistenes utryddelsesleirer, frigjøringen av Algerie i 50–60-årene, borgerkrigen i 80–90-årene, nordafrikanernes tilværelse i de franske drabantbyene før og etter islamiseringen, det hele med forfatterens hovedtese i store bokstaver på bakteppet: at islamistene er nazistenes åndelige arvtagere.

At Malrichs far, den gamle nazistiske SS-offiseren (der røpet jeg farens hemmelighet), blir drept i en massakre utført av GIA, de algeriske islamistene, rokker ikke ved denne tesen.

I referatets kortform høres nok dette ut som en dristig lek med klisjeer; i så fall må hovedvekten ligge på «dristig», eller like gjerne «modig». Dette er en litteratur som vil noe og våger noe. Boualem Sansal bor og virker midt i Alger, uten politibeskyttelse.

Livet i drabantbyen hos Malrich er ikke blitt mindre håpløst siden Chimos tid, det er bare blitt strengere.

Alle kompisene kommer fra et sted der det er krig eller hungersnød, vi prater om det sånn alminnelig uten å gå i detalj. Vårt liv er her i blokkbyen, det er kjedsomheten, blylokket over hodet på oss, nabofeidene, krigen mellom de forskjellige klanene, islamistenes kommandoaksjoner, politirazziaene, slagsmålene, pusherne som kommer og går, storebrødrenes moralpreik, demonstrasjonene, samlingene i begravelser.

Kontrasten til turistenes og det rike borgerskapets Paris er betydelig. Ved en anledning går Malrich og kompisene hans – en guttegjeng som minner mye om vennene til Chimo – en tur opp og ned på Champs-Elysées: «Det er en helt annen verden, en kan lure på om det virkelig er i Frankrike.»

Ja, hvilken virkelighet er den sanne? Allerede Baudelaire stilte seg det spørsmålet. I Malrichs drabantby blir virkeligheten stadig mer religiøs, eller rettere sagt islamisert:

Det var en tid jeg vanket i kjelleren på nr. 17, der brødrene holdt åpen moské [forteller Malrich]. … I begynnelsen var det ikke så verst, vi sang for fornøyelsens skyld, så kom det noen andre med en imam fra GIA i ledelsen, og den godslige, frivillige rutinen ble til et sant mareritt, en galskap så vill at det trollbandt oss. De snakket bare om sånt, jihad, de sanne martyrer, de vantro, helvete, døden, bomber, en syndflod av blod, verdens undergang, om å ofre sitt liv og utrydde de andre, og ute, etter moskeen, fortsatte de med det samme, bare sterkere.

Snart begynner islamistene å praktisere sin egen sharia-justis:

Vi fikk høre at jenta var blitt antastet av en skjeggete fyr, en ung type i 11-blokka, en stigende stjerne som var kjent for sine lange opphold i Kabul, London og Alger, og som har tatt tilnavnet Allahs Eliminator. Han klaget på klesdrakten hennes, fluo-håret og det at hun var sammen med gutter. Til og med vantro gutter, kuffar, som de sier. Han hadde fiket til henne, spyttet henne i ansiktet, røsket henne i håret, og så sa han visst: Siste advarsel! … Og så i formiddag kom lynnedslaget og det verste av alt: De hadde funnet Nadia i kjelleren under en nedlagt butikk, kliss naken, surret med ståltråd, forbrent i ansiktet og på kroppen. Foreldrene identifiserte henne uten å nøle. Det var barnet deres, det var de sikre på. Emiren ble huket på vei ut fra moskeen.

Imamen forkynte straks at han ville holde en stor messe ute på esplanaden for å hedre helten, støtte hans ærede foreldre og samle inn penger til forsvaret. Han utstedte en fatwa: Oppmøteplikt! Allah vil nådeløst straffe de fraværende. Det å ikke holde med en bror i islam som angripes av kuffar, er den største av alle synder. Der blir det stint av folk.

Etter drapet på Nadia, som drabantbyens emir utførte på ordre fra sin imam, er ikke drabantbyen den samme lenger. Den er allerede blitt en konsentrasjonsleir, den er på god vei, vi dør sakte men sikkert, folk barrikaderer seg, vi blir registrert og rapportert inn, overvåket, konstant minnet på reglementet her i leiren, antrekk, lengden på hår og skjegg, hva en må gjøre og ikke gjøre, de daglige sammenkomstene med full mobilisering på fredagene, prekenene de ruser seg på, rettergangene og avstraffelsene på offentlig sted, og til slutt blir du skrivd inn i en dødskommando og sendt til leirene i Afghanistan. Det mangler bare gasskamre og krematorieovner for å begynne med masseutryddelsen.

Som man forstår: Michel Houellebecq er ikke den eneste i fransk litteratur som setter dagsaktuelle problemer på spissen, han er bare den mest effektive. Boualem Sansal fikk en litterær pris for «årets beste nyhetsroman» i 2012. Året etter gikk den samme prisen til Mathias Énard for romanen Tyvenes gate (som jeg også har hatt jobben med å oversette).

Tyvenes gate er enda en jeg-fortelling, denne gangen om Lakhdar, en kåt og fattig ung gutt i Tanger. Det handler om den (såkalte) arabiske våren, som slo feil, og om kriser og protestbevegelser i Spania, om militante islamister og fordekte terrorister, Lakhdars dragning mot Europa, hans ferd over Gibraltarstredet, hans makabre strøjobb som oppsamler av druknede flyktninger på stranden (et høyaktuelt tema mens dette skrives, april 2015), hans forhold til en borgerlig, spansk jente (tilværelsens eneste formildende omstendighet), hans papirløse tilhold i Barcelonas fattigkvarterer, og om hvordan han til slutt på dramatisk og sørgelig vis får avverget et attentat som hans venner islamistene har planlagt der i byen. Kort sagt hele problemkomplekset sør–nord, fattigdom, innvandring, klassekamp og hellig krig. Hele elendighetens næringskjede.

Forfatteren Mathias Énard (f. 1972) er fransk, uten innvandrerbakgrunn, men vel bevandret i arabisk og persisk, bosatt i Barcelona. Den sørgelige historien om Lakhdars oppvekst og skjebne er ikke selvbiografisk, men synes å bygge på førstehånds kjennskap til forholdene. Lakhdar er troverdig.

Romanen inneholder også denne virkelighetsbeskrivelsen fra dagens Paris, Frankrike:

Mounir hadde vært noen måneder i Paris, rettere sagt i forstedene, der han hadde holdt på å fryse av seg balla og nær på sulte i hjel […]. Disse helvetes franskmennene unnet meg ikke så mye som en sandwich, hører du? Ikke en sandwich! Ja, demokratiet er flotte saker! Klin umulig å finne jobb, vi trasket omkring dagen lang, på Stalingrad og Belleville og République, vi hadde tatt hva som helst bare for å overleve. Ingenting, ikke mulig, ingen hjelper deg, særlig ikke araberne, de mener det er for mange av dem fra før, at enda en stakkars svarting bare gjør det verre for alle.

Bildet han tegnet av Paris ga ikke veldig sterk lyst til å dra dit – bataljoner av fattigfolk som fikk utdelt enmannstelt til å overnatte i rett på fortauet, midt i gatetrafikken; endeløse forsteder, forlatt av Gud og mennesker, der alle er arbeidsløse, der det ikke finnes noe å finne på bortsett fra å svi av noen biler for å døyve kjedsomheten i weekenden – og fremfor alt, hatet, sa han, hatet og volden du merker i denne byen, du aner ikke. Hver bidige dag hører du på nyhetene om hatet som øker og øker. Og de skjønner ingenting, det går rett til helvete, det kan jeg love deg.

«Han overdrev litt, så mye er sikkert, men det var ikke hyggelig å høre», kommenterer Lakhdar. Nei, det er ikke bare hyggelig å høre at det går til helvete. Men den som leser, skal i hvert fall slippe å bli overrasket om det skulle vise seg å stemme.