Angsten og ensomhetens sangerske

Den engelske, eller engelskspråklige, poesitradisjonen er uten sammenligning den rikeste vi har. Men 1800-tallsdikterne er på underlig vis døde. Går vi i en stor bokhandel, kanskje helst i et annet land enn Norge, er sannsynligheten til stede for at vi vil finne et ungt menneske fordypet i en samling av Baudelaire, Verlaine eller Rimbaud. Men i engelskseksjonen er det tomt. Og vi kan jo spørre oss selv: Når kikket vi sist på et dikt av Tennyson eller Wordsworth, Keats eller Shelley? Fra denne epoken, det engelskspråklige 1800-tallet, er det kanskje bare to poeter som fortsatt har et liv utenom universitetenes pensumlister, og den ene er Emily Dickinson. Om vi ikke visste noe om henne og kom over diktene ved en tilfeldighet, ville vi være i tvil om når de var skrevet. De har på en måte unndratt seg datostempelet og vekker bare av den grunn fascinasjon og nysgjerrighet.

Innsikt formidles best gjennom presis prosa, men å formidle opplevelsen av sannhet er poesiens privilegium. Fornyelse i poesien kan være så mye: nye formgrep, nye motivkretser, nye idiomer eller talemåter. Men de dikterne som egentlig fornyer poesien, er de som formidler opplevelsen av ny og vesentlig sannhet. Det er på dette punktet Dickinson skiller seg fra sine samtidige. Ensomheten – for nå å ta den som eksempel – var på ingen måte ukjent for romantikerne, men det var en annen ensomhet, og en annen ensomhet enn vår. Den moderne ensomheten, som skjebne og livsbetingelse, fant kanskje sitt første poetiske uttrykk hos Dickinson, og om vi ikke kjente den fra før, så vi den hos henne og har siden kjent den igjen overalt. Denne gjenkjennelsen innbyr til en intimitet jeg likevel tror vi bør være forsiktig med. Hun er ingen venninne, og som lesere gjør vi en større feil ved å betrakte henne som vår samtidige enn som den skikkelsen fra et forgangent århundre hun faktisk er. Angsten og ensomhetens sangerske – ja, antagelig den største. Men meningsløsheten – angsten og ensomhetens følgesvenn – kom på markedet som litterær metervare først flere tiår etter henne, og vi finner den knapt hos Dickinson. For Dickinson var tilværelsen intenst meningsfull, ekstatisk meningsfull, og i hennes evinnelige kverulering med Vårherre er spørsmålet hun vil ha svar på, egentlig alltid det samme: Kan du garantere at Evigheten er like rik som det timelige? Av alle poeter jeg kan komme på, vil jeg si at Henrik Wergeland er den som sto hennes livsfølelse nærmest, om ikke hennes temperament og tenkesett. Og da Samuel Beckett ble født, hadde hun vært død i 20 år.

Ingen kan lese Dickinson uten å konfronteres med hennes religiøsitet. Hvordan denne religiøsiteten skal utlegges, har ettertiden vært uenig om. Hun kunne skrive så blasfemisk om korsfestelsen at det virker støtende selv på våre dagers lesere, men hun skrev også fromme søndagsskolevers, og hva man enn måtte mene om hennes betydning som kjærlighetsdikter, naturlyriker, språklig eksentriker eller feministisk avantgardist, så var hun først og fremst en åndelig dikter. Hun la ikke bare en metafysisk dimensjon til nesten alt hun skrev, hun gikk heller ikke av veien for å tematisere rene teologiske lærespørsmål. New England, der Dickinson tilbrakte hele sitt liv, var på 1800-tallet ensbetydende med religiøs puritanisme, nedarvet i rett linje fra engelske dissentere på 1600-tallet. Ikke bare språket, men også troen konserveres når den emigrerer. Dette er en norsk gjengivelse av diktet «Estranged from Beauty – none can be»:

Skjønnheten fordriver ingen –
skjønnhet er uendelig –
Det endeliges valg forsvant
før vi ble gitt vårt navn i pant –

Et vakkert dikt som legger seg på sinnet selv om vi ikke helt forstår det. Men når vi vet at de amerikanske puritanerne var kalvinister, ser vi at diktet handler om et sentralt dogme i kalvinismen, predestinasjonslæren: «Det endeliges valg forsvant før vi ble gitt vårt navn i pant.» Og i Dickinsons katekisme: «Skjønnheten fordriver ingen.» Denne kunnskapen øker ikke nødvendigvis vår kunstneriske opplevelse, men den er en kilde til intellektuell glede, en glede vi bør unne oss, og som vi ville gått glipp av hvis vi hadde gått til Dickinson som vår samtidige.

Det finnes også en annen felle: å lese henne som en modernist. Utover på 1900-tallet utviklet mange sentrale poeter hva jeg vil kalle et uforpliktende forhold til språkets mening, eller i hvert fall et uforpliktende forhold til betydningen av å formidle en mening. Jeg ønsker ikke å devaluere denne retningen, og jeg bekjenner meg delvis til den selv, men Dickinson var ingen forløper. Hun kan være vanskelig, eller nær sagt umulig, å forstå, hun bryter grammatikalske og syntaktiske regler og gjør enorme semantiske sprang, men hun vil alltid si noe, og hun overlater ikke til leseren å avgjøre hva dette er. Et av hennes kjente dikt lyder:

The Chemical conviction
That Nought be lost
Enable in Disaster
My fractured Trust –

The Faces of the Atoms
If I shall see
How more the Finished Creatures
Departed me!

Diktet kan parafraseres omtrent slik: Måtte den kjemiske loven, at ingenting går tapt, gi styrke i kriser der troen svikter. Hvis det er slik at atomene bevares, er det sannsynlig at de fullendte skapningene som forlot meg, også bevares. Med andre ord: Naturloven om at massen er konstant, styrker meg i troen på at jeg får se mine kjære igjen etter døden. Dette er forbausende assosiert og dristig resonnert, og først og fremst er det et grenseløst ambisiøst tema for et dikt på åtte linjer. Det er kjemi og metafysikk – men det er ikke surrealisme.

Jeg nevner dette fordi det er betraktninger den som skal oversette eller gjendikte Dickinson er nødt til å gjøre seg. Det følgende gjelder også det å gjendikte like mye som det å dikte. Nylig kom jeg over et sitat av Flaubert der han sier at han gjerne skulle skrevet en bok «om ingenting, en bok som ikke er forankret i noe utenfor, som holder seg oppe av seg selv, av den indre kraften i stilen, slik jorden holder seg svevende uten å støtte seg på noe». Flaubert var romanforfatter, men her snakker han som en poet. Poeter – og jeg er sikker på at jeg taler på vegne av flere – føler seg mer i slekt med musikere enn med prosaforfattere, og vi misunner malerne, som klarte å frigjøre seg fra det figurative for å kunne konsentrere seg om farge, komposisjon, tekstur osv. Poetenes problem er at ord har mening, og mening er en like uadskillelig del av språket som det vi vanligvis kaller form, og som egentlig er språkets lydlige aspekter: vokalenes lengde og tonehøyde, konsonantenes plassering i munnen, trykktunge og trykklette stavelser, rytmen og rytmens brudd, assonanser og dissonanser, pauser. Det finnes eksempler i poesien på lyder uten mening, men der vil mangelen på mening i seg selv få en betydning, og et helt absurd eller lukket dikt har ingen interesse. Mening er likevel ikke en overordnet kvalitet, den er et element blant mange andre, ett av flere elementer som dikteren bruker for å oppnå sitt mål, som ikke er forståelse, men opplevelse. Store diktere har aldri vært interessert i sannheten. I skolen, av litteraturhistorien og ofte av dikterne selv er vi blitt forledet til en altfor stor respekt for diktere som tenkere. Diktere er som regel ganske dårlige tenkere. De er manipulatorer. Deres unike begavelse er å kunne skape en opplevelse av sannhet, og sannheten har for dem bare interesse i den grad den kan gjøres til et emne for deres språklige instrumenter. Mens vi, som lesere, har en evne til å oppleve sannhet konstruert i språket, slik vi har en evne til å oppfatte toner som musikk eller å la oss overbevise av en syllogisme, og at evnen ikke er like utviklet hos alle, eller at den må læres og kan raffineres, gjør den ikke mindre allmennmenneskelig – eller mindre mirakuløs.

Jeg åpnet med å påstå – sikkert for kategorisk – at det bare er to engelskspråklige poeter fra 1800-tallet som har bestått tidens prøve. Hvem er så den andre? Walt Whitman (1819–92). Og er det ikke rart at når tiden plutselig muterer, oppstår to så forskjellige monstre, samtidig og nesten på samme sted? Whitman – med sine pratsomme prosadikt; Dickinson – med sin komprimerte rytme. Whitman – som la seg åpen for verden; Dickinson – som lukket seg inne i sin. Whitman – som gjorde historien til gud; Dickinson – besatt og hjemsøkt av evigheten. Whitman – blant de fremste i den uhyre eksklusive klubben av demokratiske diktere; Dickinson – en representant for hopen av aristokratiske poeter. Walt Whitman – kanskje i dag mest interessant i kraft av den innflytelsen han øvet på ettertiden; Emily Dickinson – så besynderlig at hun ikke har påvirket noen, men i seg selv større enn dem alle.

Artikkelen er en omarbeidet versjon av et foredrag holdt i Gyldendalhuset, 6. februar 2024, i anledning utgivelsen av Sjelen søker sitt eget selskap av Emily Dickinson (Tiden), gjendiktet av artikkelforfatteren.