Alle debutanter er ...

Å skulle si noe om debutantene fra i fjor er tilsynelatende en takknemlig oppgave. Å få lov til å ta temperaturen på samtidslitteraturen, se de altomgripende tendensene, polemisere mot disse stakkars unge skriveskoleguttene og -jentene som tror de bare kan komme her og tilføre litteraturen og verden noe som helst. For ikke å snakke om forlagene, som ukritisk pøser ut den ene halvsvake tittelen etter den andre så lenge de får dekket trykkeriutgiftene av innkjøpsordningen og får tre presseoppslag fordi forfatteren har vært sjonglør på hurtigruta en sommer for noen år siden eller barberer øyenbrynene i protest mot … noe. Alternativt kan jeg være storsinnet og raus; ta hensyn til at debutantene er nettopp dét, behandle dem med nennsom hånd, stryke medhårs så de får litt støtte til å bygge seg flotte forfatterskap, eller i det minste komme med den vanskelige andreboka. Antagelig vil å skrive uttømmende om 24 bøker¹ kjede flere enn det vil gagne. Valg må taes og fellesnevnere finnes. Men skal det handle om kjønn? Politiske trender? Kronos? Topos? Trender? Teori? Originalitet? Hva er det egentlig fjorårets debutanter har felles?

Ordet debutant er belastet; på den ene siden konnoterer det til ungdommelig friskhet, nyskaping og energi; på den andre siden til jomfruelig fomling og nybegynneri. Alle disse konnotasjonene møtes i debutantmytene, litteraturviternes, kritikernes og lesernes effektive og sorterende fordommer. Derfor inviterer jeg Jostein, min mestlesende og kritiske venn, over på et glass. Dersom han kan unngå det, leser han ikke debutanter, helst ikke noe litteratur skrevet etter 1960, og Jostein bør dermed ha alle forutsetninger for å dekke mitt behov for krasse debutantfordommer.

– Debutanter kan ikke skrive, sier Jostein. – Alle debutanter stemmer SV. Alle debutanter svulmer opp som kry haner og føler at de har født et verk i smerte, men de er jo bare nyfødte selv, små kyllinger som nettopp har kommet ut av egget med dunfjoner klistret til pannen, med slitsom pipende stemme som skriker om oppmerksomhet, mens de ikke ser verden for hva den er, sier han.

Og så videre. Artig. Godt formulert. Usaklig. Jeg er i ferd med å gi opp myteprosjektet. Det er ikke Jostein. – Alle debutanter er unge frustrerte menn, sier han.

Jeg ser på bokstabelen foran meg. Mannen har faktisk et poeng. I rene tall er 71 prosent av fjorårets debutanter menn. De fleste av dem ser dessuten ut til å være født på 1970-tallet, og kvalifiserer vel derfor fortsatt til betegnelsen «unge» i en tid der ingen er voksne før de har vært gjennom 40-årskrisa (og knapt nok da.). Frustrasjonen er heller ikke vond å spore. Tore Eithun Hellands Bitter Honning Blues, Jon Øystein Flinks Ole-Kristian Oksrød, Mads Larsens Pornopung, Øystein Stenes Ventemesteren, Kjetil Brottveits Nattradioen; lista er lang og kan gjøres lengre. Faktisk er det så mange som ti, kanskje til og med elleve, av fjorårsdebutene som i større eller mindre grad utstråler maskulin misnøye, enten det er på vegne av sitt kjønn spesielt eller verden i sin alminnelighet. Jaja, de er unge menn, eller hanekyllinger om du vil, hva annet er det å vente? At unge menn preger debutantlistene er heller ikke noen sensasjon.

Men kanskje er det mulig å tenke seg at det er større ting som står på spill enn litt seksuell frustrasjon eller jeg-vet-ikke-helt-hva-jeg-skal-når-jeg-blir-stor-syting. Markus Midré er langt fra noen debutant, men kanskje er det derfor desto større grunn til å merke seg hva han nylig uttalte om sin siste diktsamling Formular: «– Om det er en politisk samling? Jo. På et vis. Men den politiske dimensjonen ligger i det følelsesmessige og relasjonelle, ikke i begrepsbruk eller referanser til storpolitiske hendelser.»² Kanskje er det slik Midré antyder, at tilsynelatende enkle frustrasjoner og relasjoner kan bære bud om noe større. At det er forskjell på frustrasjon og resignasjon. At det finnes større prosjekter, bevisste eller ubevisste, blant debutantene?

John Erik Riley har påpekt at vi både i Sindre Mekjans Liberty St. og Mattis Øybøs Alle ting skinner møter hovedpersoner som opplever seg selv som frustrerte og tomme skall, og først blir til hele personer idet de settes i et etisk dilemma.³ Selv om både Øybø og Mekjan tar utgangspunkt i konkrete og omfattende ytre terrorhandlinger, i Mekjans tilfelle så konkret som 11. september, er det i all hovedsak på det personlige plan konfliktstoffet utvikles og behandles. Poenget er med andre ord ikke at forfatterne eller deres bøker nødvendigvis tar tydelig stilling i konkrete storpolitiske saker, men at de litterære karakterene er på jakt etter grenser de kan definere seg mot, både moralsk, politisk og i relasjoner til andre. Uten grenser, ingen identitet. Uten speil, intet selvbilde. På en slik jakt etter befriende begrensninger kan også ingeniøren John Alstad i Gro Jørstad Nilsens Nattelangs sies å være. Innenfor en tilsynelatende enkel rammefortelling tegner Jørstad Nilsen et uhyggelig og komplekst bilde av en mann som strever med å finne ut av sin egen og andres identitet i et bygdesamfunn han ikke makter å se konturene av.

Jon Øystein Flink velger en litt annen løsning ved å benytte en umiskjennelig solstadsk stil som grunnlag for sitt og Ole-Kristian Oksrøds romanunivers. Uten tvil et ambisiøst prosjekt, der det spesielle språket og skrivemåten skaper et sett forventninger og begrensninger både forfatteren Flink og romanpersonen Oksrød får brynet seg på, og på noen nivåer også kanskje får overskredet. Selv om romanfiguren Ole-Kristian Oksrød kan sies å målbære generelle og potensielt allmenngyldige synspunkter på kunsten, postmodernismen og det radikale, er det hele tiden privatsfæren som er den dominerende og Oksrøds egen og personlige frustrasjon som velter ut over leseren, enten den rammer foreldregenerasjonen, populærkulturen, nyradikalerne eller, indirekte, selveste Solstad og hans litterære karakterer.

Er det mulig å spore trend blant debutantene, en kamuflert politikk som manifesterer seg gjennom individuell mislykkethet og frustrasjon? Eller er tvert i mot sutringen og leden bare et uttrykk for en individorientert og apolitisk holdning, der det personlige uttrykksbehovet er forfatternes viktigste motivasjonsfaktor? 24 bøker gir bortimot to dusin ulike svar, og få av dem er så klart artikulert at de enkelt lar seg gjengi. Spørsmålene får henge der for andre å besvare.

– Alle debuter er fordekte selvbiografier, avbryter Jostein, som har fått øl i glasset og vann på mølla.

Igjen er det vanskelig å nekte for at han har et poeng. Kanskje er det fordi det er lettest å skrive rundt det selv erfarte og observerte; det selvnære kommer i hvert fall til uttrykk i flere av fjorårets debutromaner. Ta for eksempel Jon Øystein Flinks unge, studentradikale og rullingsrøykende Ole-Kristian Oksrød, en karakter som nesten demonstrativt legger seg tett opp til Flinks egen gestalt. Det er også lett å forestille seg en liten Sigmund Løvåsen med skitt under neglene, der han bygger hytte med en kompis i Trysil-traktene og drømmer om jenter og skihopp, jamfør de barnesette bygdebeskrivelsene i Nyryddinga. For ikke å snakke om Anna Bache-Wiigs skittenrosa bærumsbarndom i Det aller fineste, eller for den saks skyld Mattis Øybøs Don DeLillo-pastisj Alle ting skinner, riktignok først og fremst med sitt skinn av en mer intellektuell selvbiografi. Teoretikere og puritanere vil kanskje rynke på nesen over slik utidig sammenblanding av forfatter- og fortellerinstans, men i disse tilfellene er det vanskelig å la være.

Når det er sagt, betyr det vel strengt tatt lite i hvilken grad en debut har selvbiografiske aspekter, annet enn for de mest tabloide lesere og journalister. Er boka god, så er den det. Det som derimot blir spennende å se, er hvorvidt det er mulig å påvise en sammenheng mellom grad av navlebeskuelse i debuten og suksess/fiaskograd med «den vanskelige andreboka» (å skrive seg ut av en navle er nemlig ikke nødvendigvis så enkelt). Om det i det hele tatt kommer en andrebok fra fjorårets førstegangsskrivende, det er jo slett ingen selvfølge.

Det ikke nødvendig å vente på andreboka for å konstatere at flere av fjorårets debutanter bryter med biografimyten. Dersom Simon Strangers debut Den veven av hendelser vi kaller verden har selvbiografiske trekk, er det bare å misunne unge Stranger en uvanlig rik ungdomstid; som kinesisk evnukk, italiensk pike, venezuelansk sønn eller svensk klimaforsker, og ikke minst som hydrogenatom, gjennom alle steder og alle tider. Enkelt innpakket, i minimalistisk og franskinspirert bokdesign, ligger et av fjorårets mest ambisiøse og vakre debutprosjekter, hele tiden på grensen mellom stor fortelling og enorm klisjé, men Stranger klarer kunststykket å holde både historien og leseren på riktig side, gjennom gråt og latter, jubel og tenners gnissel. Og det er godt å se at jeg ikke er ikke den eneste som lar meg røre av Stranger. I sin anmeldelse av boken i Vinduet er Olaug Nilssen begeistret, ja hun feller endatil en tåre, men når alt kommer til alt klarer likevel hun ikke å gi seg hen: «Det er herleg! Verda er god! Det er det! Verda er det! Diverre veit ein at det er ho faen ikkje, så etter endt lesing blir ein skeptisk og noko lattermild.»

Ok, verden er ikke helt god. Nettopp derfor oppleves det som viktig når Simon Stranger forsøker å skrive den bedre, om forsøket så risikerer å fremstå som en naiv utopi. Og om så skulle være: Utopien trenger slett ikke å begrenses til eskapistisk svermeri. Olaf Haagensen argumenterer i siste nummer av tidsskriftet Filologen³ for at den litterære utopien først og fremst må forstås som et samfunnskritisk verktøy. «Utopien er både virkelighetsrettet og virkelighetsfjern, den er et verktøy for samfunnskritikk og en verden å fortape seg i, en oppfordring om å gå inn i vår tid og en mulighet til å flykte fra oss selv. Det er opp til oss å velge side,» hevder Haagensen. Den som skriver noe godt, skriver med andre ord ikke forgjeves. I hvert fall ikke dersom det finnes lesere som er villige til å gå inn på romanens premisser, hvor enkle og banale de enn måtte være.

– Ikke glem at alle kvinnelige debutanter skriver av seg barndomstraumer, gnåler Jostein. Det sies at det er av unger og fulle folk en får sannheten. Jostein er dessverre bare brisen, og sannheten halv.

Rett nok har kombinasjonen kvinnelig og debutant de siste årene gjerne tilsagt korte, alvorlige prosastykker om problematisk eksistens, eventuelt en tekst i ungdoms–tv–stil om å være ung kvinne, helst i Oslo eller Bærum, men Kristin Tosterud Holte gir et ganske annet bilde i Gjesten. I en verden der unge kvinner og deres eventuelle traumer kun spiller biroller, forlater en middelaldrende hotelleier sin kone og sin hverdag for å legge ut på en smått absurd reise; gjennom ulike land, språk og drømmesyn. Etter hvert som reisen skrider frem, via klostre, fransk riviera, sekter og nordafrikansk hete, blir det mer og mer usikkert hva som egentlig er turens mål. Intet mindre enn troens og språkets vesen står sentralt i denne romanen, tanker om oversettelsens umulighet og forbindelsen mellom en manns språk og hans natur. Hvordan sette ord på Gud uten å miste troen i samme bevegelse? Holte er heller ikke redd for å skrive seg inn mot både fransk symbolisme og en Naked lunch–aktig absurdisme, uten å legge skjul på referansene. Gjesten er ikke like stramt komponert hele veien, og ikke alle absurditetene virker like motiverte, men det er en fin og ambisiøs fabel, kjølig distansert og intens på samme tid.

I en tid der få tør ha store vyer eller bekjenne seg åpent til noe som helst, der de fleste dekker seg bak forbehold og trygge formuleringer, er det ekstra befriende at Stranger og Holte tør å tro. På seg selv og sine tekstlige prosjekter.

Men de nevnte traumene finnes da også i debutantstabelen. For eksempel i Kristin Ribes Forsnakkelser, der hovedpersonene forsøker å trenge gjennom til og bearbeide et overgrep hun ble utsatt for som barn. Dette er kanskje ikke en spesielt original tematikk, men i Ribes tilfelle er det såpass dyktig gjort at originalitetsinnvendingen lett skyves til side. På en svært overbevisende måte knytter Ribe det fysiske og traumatiserende overgrepet til det tilsynelatende abstrakte og traumatiserte språket. «Ribes bok hevder at ord er mer enn bare ord, de er handlinger, fra hvilke man ikke kan løsrive seg,» skriver Christine Hamm i Vinduet, og hevder at Ribe har skrevet en bok der formidlingsprosessen selv er hovedplotet. Hovedpersonens mantra «Og jeg ville fortelle» understreker akkurat det, og som i bøkene til Stranger og Holte blir lese- og skriveprosessen til syvende og sist nesten like viktig som resultatet. Her skal det fortelles, her skal språket, verden, historien og litteraturen utfordres, koste hva det koste vil. Og uansett hva en ellers måtte mene om Forsnakkelser; guts mangler den ikke.

– Guts! Jostein smaker på ordet og spytter det ut. – Det de måtte ha av guts mangler de i originalitet. Ingen debutanter er originale.

Nok en gang blir jeg svar skyldig. For det første har jeg ikke lest nok av denne verdens bøker til å være på trygg grunn i forhold til å hevde noens originalitet overhodet, langt mindre disse debutantenes. For det andre står hele originalitetsbegrepet for meg som noe dulgt. Er det nye litterære former som gjelder? Ny tematikk? Nytt språk? Er ikke så godt som alle bøker originale på en eller annen måte? Og hvis så er, hva skal vi da med originalitetsbegrepet?

Morgenbladet har hatt «det originale» oppe til diskusjon i vinterens litteraturspalter, og latt flere størrelser uttale seg om ulike aspekter ved originalitet. Litteraturkritiker Øystein Rottem godtar for eksempel ikke uten videre bruk av originalitet som kvalitetskriterium for ny litteratur. «Det viktigste er at forfatterne forholder seg til sin tid, at de fortolker og synliggjør livet slik det leves i dag, og gjerne slik at leserne får øynene opp for nye sider ved sine egne liv (…)» sier Rottem til Morgenbladet. Men så lenge forfattere, slik Rottem ønsker, holder følge med sin egen tid, vil vel bøkene da nærmest automatisk bli originale i kraft av en kontekst som stadig endrer seg? Rottems «avstandtagen» til originalitetsbegrepet fremstår for meg derfor like mye som et krav om originalitet, kamuflert som et krav om oppdaterte tekster og nye fortolkninger av virkeligheten.

Et illustrerende eksempel på en debut som i hvert fall innfrir Rottems krav om å synliggjøre dagens liv og levnet, er Kjetil A. Brottveits godfølelsesroman Nattradioen. Kari jobber i Nattradioen, mens Roar hopper av litteraturvitenskapsstudier og blir lærervikar. Begge er rundt de tretti og begge er i en fase der ungdommen nærmer seg slutten og de store valgene skal taes. I en vekselfortelling full av vare og kloke observasjoner er det rikelig med hverdager før helgen til slutt kommer, i form av et uunngåelig og lykkelig møte mellom hovedpersonene. På mange måter ordinært, men samtidig kan Nattradioen «sjåast som ei framstilling av å vere i verda på ein vanleg måte og gjere dét spesielt nok,» slik Maria Solheim uttrykker det i sin anmeldelse av boken i Vinduet.^. Det kan kanskje diskuteres hvor originalt det er, men er det ikke slik de fleste av oss faktisk opplever verden? På vanlig, enkelt, nært, nesten banalt vis?

Det kommer derfor litt bardus på undertegnede når litteraturnestor Jan Kjærstad feller følgende dom over samtidslitteraturen (som vel også må innbefatte fjorårets debutanter): «(…) Per dags dato finnes det ingen litteratur som evner å beskrive den virkeligheten jeg og alle andre opplever på kroppen. Samtidslitteraturen er verken på høyde med globaliseringen eller de siste tiårenes teknologiske nyvinninger,» sier Kjærstad til det overnevnte Morgenbladet. Kjærstad mener videre at det har skjedd lite siden Hamsun, og at vi nok må vente hundre år på neste litterære revolusjonerende nyskapning.

Det er flott at noen ser Det store bildet, snakker i sekelsetninger, hever blikket og postulerer revolusjoner. Faren ved å heve blikket for høyt er at du risikerer å gå glipp av hullet i veien rett foran deg – eller 24 debutanter, som på hver sin måte både beskriver en del av den virkeligheten jeg (og de fleste andre) opplever på kroppen. Og er ikke den nye litteraturen også selv en del av virkeligheten, like mye som teknologiske nyvinninger og globaliseringen er det?

«– Prrrrja da så søa!»

Slik innleder for eksempel Sigmund Løvåsen sitt førsteskrevne verk, med en onomatopoetisk og for urbane akademikere (som Kjærstad?) lite virkelighetsnær eller globalisert setning. Nyryddinga er en glimrende skildring av barndom på lite gårdsbruk et sted i Norge, eller «en roman som lukter av gran og sau og bløtkake,» slik juryen for P2-prisen formulerte seg da de nylig skulle berømme Løvåsen. Om Løvåsen er på høyde med de siste tiårenes teknologiske nyvinninger vites ikke, men han oppnår uansett å skissere nok en god utopi, en tilbakevending til noe ekte og rotfast, en virkelighet bleke og intellektuelle bymenn kan strekke seg etter. Om det er mulig å ane påvirkning fra andre forfattere, som Kjell Aukrust og Per Petterson, tar ikke det luven fra Løvåsens virkelighet, som kanskje ikke er revolusjonær, men like fullt utmerker seg som selvstendig og original.

John Erik Riley har med bøker som Mølleland og Vandrerhistorier selv brakt nye virkemidler inn i norsk samtidslitteratur. Han tror stadig færre forfattere henger seg opp i originalitet som kriterium for kvalitet, men ser likevel originale trekk ved noen av fjorårets debutanter; for eksempel i Øyvind Vågnes' polyfone og sorgfulle minnebok Ingen skal sove i natt og hos overnevnte Simon Stranger. «I likhet med en del andre samtidsforfattere skriver [Vågnes og Stranger] bøker som eksisterer på tvers av kritikernes mer eller mindre rigide inndelinger. De representerer ikke noe klart brudd med de mer tradisjonelle fortellerformene, men de er heller ikke særlig konvensjonelle. De er verken-eller. Både-og. Sammensatte. Originale.»⁴

Riley formulerer her indirekte noe av det problematiske ved å benytte det samme sett av vurderingskriterier for bøker som har lite eller ingenting felles. Det er umulig, eller i beste minste lite fruktbart, å vurdere en 800 siders fantasy-roman på samme måte som en tander barndomsskildring, en Solstad-pastisj eller et stykke sosialrealisme. Og hva skjer når en roman er verken-eller, både-og eller sammensatt? Originalitet er ikke nødvendigvis å gjøre noe verden aldri har sett maken til; det kan handle like mye om å finne en egen og original litterær identitet, for deretter å skrive den ut gjennom et kjent format. En debutant vil i større grad enn andre forfattere bli forsøkt satt i bås, plassert i en litterær kontekst. Debutantenes vei til å bli oppfattet som originale er derfor vanskelig, og den krever ambisjoner og mot, slik blant annet Løvåsen, Jørstad Nilsen, Flink og Stranger legger det for dagen. Som originale og gode debutanter. Først når originalitet får en slik betydning gir det verdi å bruke det som kvalitetskriterium.

– Originale, origischmale, grynter Jostein. – Debutanter har uansett ikke noe nytt å fortelle, men er bleke kopier av sine litterære forbilder, ta for eksempel Jon Øystein Flink eller Mattis Øybø. Solstad og DeLillo opp av dage …

Det meste en vil si her i verden er sagt bedre før. I tilfellet Mattis Øybø vender jeg meg til Universitas, der Ida Roggen sier følgende om Alle ting skinner:

Først en følelse av skam, pinlig avsløring. En hel roman bygget over motiver, tema, strukturer fra en annen, allerede skrevet og mye lest roman? Sammenfallene mellom Alle ting skinner og Don DeLillos White Noise er overveldende mange og vesentlige. Øybø har rett og slett tatt DeLillo under armen og latt seg føre tvers gjennom sin første bok. Så en lettelse, når jeg ser hensikten. At motivenes gjenbruk ikke vil gjøre dem utvasket, men skal få dem til å skinne med dobbel styrke. At når postmoderne språk og bilders selvreferering er et tema i begge romanene, blir det i seg selv et poeng at den ene romanen refererer den andre, og dermed seg selv.

Når det gjelder Jon-Øystein Flink er den massive og grundige resepsjonen rundt Ole-Kristian Oksrød i seg selv er et signal om at Flink har rørt ved noe sentralt, og antagelig gjort mer enn bare å lage en enkel tekst i «Solstad-stil». Felles for både Flink og Øybø er spenningen knyttet til deres neste prosjekt, for å skrive seg opp mot så vidt monumentale forfattere slipper de neppe unna med to ganger.

– Og hva så? Debutanter er pr-kåte, selvhøytidelige kids fra skriveskoler, som går i slitte klær og tror at de liker Dag Solstad, sier Jostein.

– Jaja, nok nå. Du er bare misunnelig for at du ikke er en av dem, sier jeg.

Han ser ned. Fikler litt med glasset, før han strammer seg opp og tar sats.

– Dessuten er det altfor, altfor mange debutanter. Det kan du ikke nekte for!

Ok, det ble utgitt et par bøker jeg kunne klart meg uten i 2003, men å gi én debutant skylda for at en annen ikke holder mål, er vel knapt rimelig. 24 debutanter fordelt på åtte forlag er faktisk ikke mer enn tre i snitt, så det er ikke så lett å anklage forlagene for lemfeldig overproduksjon heller. Og sist, men ikke minst: Ingen ild uten varme, ingen topp uten bredde. Det originale, politiske, analytiske, vanlige, skumle, morsomme, traumatiske, drømmende, lekne, tilbakeskuende og ambisiøse; alt er å finne blant fjorårets to dusin debutanter. Å skulle samle dem i én konklusjon blir absurd. Kanskje er dét i seg selv et tegn på at norsk litteratur gror både bredt og godt.