Å sikte på gullfuglen

Noen ganger går liksom tilværelsen pent og lydig ved siden av meg, som en veldressert skotsk terrier. Noen ganger bukter den seg som en orm under hendene mine. Helt i ro er den vel aldri. Og selv når alt virker harmonisk, kan det plutselig komme noe, et snerr eller et glefs, fordi hvor grundig dressur jeg enn bedriver, vil jeg aldri oppnå egentlig kontroll, eller forståelse, eller forutsigbarhet.

Terrorofferet

Theo Decker er i slutten av tyveårene i begynnelsen av Donna Tartts The Goldfinch (Stillitsen på norsk). Han er på et hotellrom i Amsterdam, og det virker som om han har vært der inne lenge. At han ikke har det helt godt, med seg selv eller verden, er det ingen tvil om. De over åtte hundre sidene som følger, nøster opp akkurat hvordan livet til Theo gikk åt skogen, fra den dagen da han som tolvåring mister moren sin i en terroraksjon mot Metropolitan-museet i New York. Theo selv kommer fysisk uskadd fra eksplosjonen. Det gjør også maleriet Stillitsen, et lite, gyllent maleri av Rembrandt-eleven Carel Fabritius, som forestiller nettopp en stillits, en liten sisik, sittende på en fuglekasse. Theo, skitten og fortumlet, redder verket ut av museet og tar det i hemmelighet med seg videre dit han flykter, i stadig større angst for å bli oppdaget og anklaget for kunsttyveri.

Det er med ham i månedene han bor hos Barbour-familien, familien til Theos utilpasse, velstående klassekamerat som åpner Park Avenue-hjemmet sitt for ham etter morens død; i årene han tilbringer sammen med sin destruktive gamblerfar i en forstad til Las Vegas, i et av disse husene som har svømmebasseng, men ikke møbler; og i tiden etterpå, når han slår seg opp som en lyssky antikvitetshandler i New York, igjen får kontakt med Barbourene og klorer seg fast alt han kan til et nytt liv som virker både løfterikt og skjørt. Både gamle og nyfødte demoner holdes på en armlengdes avstand ved hjelp av dop i oppfinnsomme kombinasjoner. Klart det går galt.

Det er som om bildet blir det mest fundamentale og stabile nivået i livet. Det emosjonelle, relasjonelle nivået, det som dreier seg om nærheten til andre, er det mest sårbare av alt; der kan alt mistes i løpet av sekunder, som Theo erfarte den dagen på museet. Det sosiale, det som har å gjøre med klasse og livsstil, er også uberegnelig; den følsomme tenåringen blir en observant ung mann som er uhyre bevisst på hvordan de rundt ham faller eller stiger sosialt, og nevrosene både fallet og forfremmelsen fører med seg. Alt endrer seg, brått eller sakte, det er ingenting i de umiddelbare omgivelsene han kan lene seg på. Bare kunsten er bestandig. Maleriet som har virket sterkt på de menneskene som har flakket forbi det i fire hundre år, kommer til å bevare kraften i fire hundre år til, og lenger.

Det litterære vidunderbarnet

Donna Tartt selv hadde ikke et mørkt hårstrå på avveie da hun plutselig materialiserte seg på den litterære arenaen i 1992 med Den hemmelige historien. Det summet allerede rundt utgivelsen: Den da 28 år gamle Tartt var blitt brakt inn i forlagsmiljøet av sin glødende entusiastiske studievenn, Bret Easton Ellis, hun hadde fått et forskudd på nær en million dollar for rettighetene til førsteutgaven og pocketutgaven, og et førsteopplag på 75 000 eksemplarer var bestilt – mot de ti tusen som var vanlig for debutanter. Lanseringsintervjuet var åtte sider i Vanity Fair.
De som hadde satset, fikk igjen for det. Den sprenglærde mursteinen fra et eksklusivt collegemiljø i Vermont, den oppdaterte dannelses­rom­anen med en air av viktoriansk gotikk, som også rommet blod og død og utpresning og forbudt lidenskap, forførte kritikere så vel som lesere og har vedblitt å gjøre det. Særlig appell hadde den kanskje, og har ennå, for bokormer i begynnelsen av tyveårene; de som prøver å finne fotfeste som halvvoksne hybelboere langt hjemmefra mens de prøver å forene ideen om akademias romantikk med studenthverdagens brokete realiteter.

Etter en flombelyst lanseringsturné forsvant Tartt fullstendig fra scenen før Den lille vennen, også dét en omfangsrik og morbid historie, denne gang fra forfatterens hjemstat Mississippi, kom ut i 2002. Og så ble det igjen stille. Før nå. Nå er det alt annet enn dét. Tidligere i våres vant Tartt Pulitzer-prisen for sin roman av året.

Blikket for klassemarkører

Med tanke på at Tartt er en forfatter som er intenst oppmerksom på kontinentalplatene under livet, de som plutselig kan forrykkes og snu opp ned på alt, er det flere nesten påfallende konstanter i forfatterskapet. Alle romanene hennes ser tilbake mot en forbrytelse i fortiden. Theo i The Goldfinch har mye til felles med hovedpersonen Richard i Den hemmelige historien. De er sosialt ambisiøse. De har begge en forbløffende evne til å servere et lite fat med pent danderte løgner i stedet for å røpe sin egen tilkortkommenhet. Og de fanger fort opp klassemarkører hos andre og bruker det til å plassere dem og bestemme hvordan de skal behandle dem. De er imidlertid på vei i motsatt retning. Richard forakter sin brutale far, bensinstasjoneieren. Han vil vekk fra alt han forbinder med foreldrene, og inn i den aristokratiske auraen som synes å omgi greskprofessoren Julian og hans lille krets av fem utvalgte studenter, alle med fornem bakgrunn og en uanstrengt eleganse som hovedpersonen anstrenger seg voldsomt for å etterligne. «I wanted to be like them», konstaterer Richard. «It was heady to think that these qualities were acquired ones and that, perhaps, this was the way I might learn them.» Theo, på sin side, synker ned. Han tvinges tilbake til omsorgen til sin egen, forfyllede far, den Richard er på vill flukt fra.

Tolv år gamle Theo kan vel sies å ha referanser litt utover det som kan forventes av en sjetteklassing når han beskriver Mrs. Barbour som «all valentinoed up» på vei ut av døren til et eller annet veldedighetsball. Selv om historien fortelles retrospektivt, av en mann i tyveårene, virker det som om det beskriver en tanke som traff ham der og da, og som altså handlet om motehuset Valentino og hva det innebærer å være kunde hos dem. Når faren, den fallerte skuespilleren med sin falmede kjekkhet, han som mange år tidligere forlot Theo og moren og forsvant ut i det store intet, står på terskelen til Park Avenue-leiligheten sammen med sin nye kjæreste, er det som om sønnens hode går opp i femte gir bare for å kunne prosessere inntrykket:

It was him all right, though he’d changed since I’d seen him: he was heavier, tanned, puffy in the face, with a new suit and a haircut that made him look like a downtown bartender. In my dismay, I glanced back to Mrs. Barbour, and she gave me a bright but helpless smile as if to say: I know, but what can I do?    While I stood speechless with shock, another figure rose and elbowed forward, in front of my father. «Hi, I’m Xandra», said a throaty voice.I found myself confronted by a strange woman, tan and very fit-looking: Flat grey eyes, lined coppery skin, and teeth that went in, with a split between them. Although she was older than my mother, or at any rate older-looking, she was dressed like someone younger: red platform sandals; low-slung jeans; wide belt; lots of gold jewelry. Her hair, the color of caramel straw, was very straight and tattered at the ends; she was chewing gum and a strong smell of Juicy Fruit was coming off her.

Forakten for fedrene

Årene Theo tilbringer sammen med faren og Xandra vestpå, blir da også preget av sviktende omsorg, skiftende luner og farens ukontrollerte omgang med gambling og de som organiserer den. Mistankene vakt av førsteinntrykket viser seg å være velbegrunnet. I de mest sanselige, nærgående skildringene av generell trashiness, malt ut med en blanding av vellyst og vemmelse, er det så en kan mistenke Theos klassebevisste avsky for å være Tartts egen. Men så er det nok ikke slik heller.

Tartts jeg-personer er urolige sinn som tenderer mot idealisering eller fordømmelse. For Theo er den tapte moren alt som er vakkert, omsorgsfullt og dannet, mens faren er egoistisk, upålitelig og alkoholisert. Det er ikke usant – i et spesielt mørkt øyeblikk forsøker faren å true sønnen til å overføre arven sin til ham slik at han kan komme seg unna en spillegjeld – men nok heller ikke alltid korresponderende med virkeligheten. At han selv gjennom hele romanen er dypt traumatisert, halvgal av savn både etter moren og livet slik han kjente det, bidrar ikke akkurat til å gi ham en mer nyansert oppfatning av foreldrene. Den sjarmerende, forføreriske Boris, det ukrainske emigrantbarnet som selv ligger i konflikt med sin voldelige far, og som blir Theos beste venn i Las Vegas, har en langt mer skuldertrekkende holdning til de udugelige fedrene som ikke klarer å passe på dem.

For gjennom det tykke islaget av hat mellom sønnene og fedrene skimtes iblant et fjernt blaff av noe formildende. Det anes at Theos far blir godtatt og elsket av den tungt manikyrerte Xandra på en måte han aldri ble av Theos elegante mor. Dette ytterst maskuline ønsket om bare å bli akseptert uten å trenge å forbedre eller forandre noe, verken på seg selv eller huset, ble nok aldri innfridd i ekteskapet. Aggressiviteten til fedrene, både her og i Den hemmelige historien, kommer kanskje av at de merker det misbilligende blikket fra sønnene i nakken. Barna de har oppdratt og forsørget, føler plutselig at de er bedre enn dem. Overfor den fordømmelsen står de maktesløse.

Ambisiøse og hjemløse

Det finnes mange historier om foreldre som heier frem barna sine, som jobber hardt for at de skal velge trygge utdannelser og jobber og få mer av alt, av penger og muligheter, enn hva de selv hadde. Noe sjeldnere fortelles det om foreldrene som føler seg truet når barna så tydelig ønsker seg et annet liv enn hva de selv har, og spenningene som kan oppstå i en familie når den yngre generasjonen plutselig har en annen livsstil, andre referanser og andre vaner.

I filmen Saving Mr. Banks, som gikk på norske kinoer denne våren, tenker P.L. Travers, forfatteren av Mary Poppins, tilbake på barndommen i Australia. Datterens grenseløse beundring for den lekende faren, han som iblant forsvinner for å skjøtte den viktige jobben sin i banken, får et uhelbredelig hakk når hun skjønner at han er en alkoholiker som ikke fungerer i jobben, og som sjefene himler med øynene over. I På sporet av den tapte tid merker Marcel hvordan han skammer seg over den snille bestemoren når de er på en bedre restaurant og han skjønner hvor hjelpeløs og bondsk hun virker på de andre gjestene. I Jonathan Franzens Korrigeringer snakker Mrs. Lambert ustanselig om hvor fine fester naboene i Minneapolis har, for å imponere datteren Denise, som har gjort sofistikert storbymenneske av seg, og som responderer på morens detaljrike anekdoter med uimponert taushet. Barna skammer seg, og skammer seg over at de skammer seg. Foreldrene føler plutselig, med god eller dårlig grunn, at de blir vurdert på avstand, at det de er og gjør, ikke lenger er godt nok for barna som en gang så opp til dem. Barna, på sin side, strever med å finne ro og selvfølgelighet i sitt nye liv. Alle er anspente, og ingen kan snakke om hvorfor, noen gang. Sårheten er tyngende og taus.

Det handler ikke om status, ikke egentlig. Statusen er mest en effekt. Det handler om utrygghet, om hjemløshet. Theo tripper rundt i Barbour-hjemmet med et glødende håp om å få bli hos dem, hvis han oppfører seg pent, hvis de liker ham godt nok. Ikke at herr og fru Barbour er de mest stabile – det hviskes om at Mr. Barbour var tvangsinnlagt på mentalinstitusjon ikke lenge før Theos ankomst. Men de har likevel dette solide og skikkelige ved seg. Den finnes i bøkene og kunnskapen som er akkumulert der, i Mr. Barbours små foredrag om Magellan. Den er i det som er varig og planlagt og bygget opp over tid, i god skolegang og harmoniske ekteskap, som virker som det motsatte av det impulsive og dekadente.

Den privilegertes fall

Skjønt, ingen vet bedre enn Theo at alt kan skusles bort, også Barbour-skikkeligheten. Etter å ha vendt tilbake til New York møter han ved en tilfeldighet Platt Barbour, familiens bøllete eldstesønn, som nå har uklippet hår og klær som ikke passer i på Manhattan: tung tweed og grov genser. «He had an indefinable look of privilege gone wrong», er førsteinntrykket til Theo; et førsteinntrykk som sier like mye om hva den observerende fester seg ved, som om Platt. Når Theo senere møter Platts yngre bror, legger han merke til at denne med tilsynelatende selvfølgelighet har tatt rollen som familiens overhode etter farens død, en rolle den selvsikre lacrosse-kongen Platt kanskje tok litt for gitt at skulle bli hans.

Med sine lett gammelmodige, eføyaktige romaner har Donna Tartt mer enn én gang blitt sammen­lignet med Charles Dickens. Det har neppe sjokkert henne. The Goldfinch peker ut av seg selv med minst ti fingre, men særlig og tydeligst i to retninger: mot Dickens’ Store forventninger og mot J.K. Rowlings bøker om Harry Potter. I Las Vegas blir Theo bare kalt «Potter» av Boris, på grunn av den ytre likheten med Rowlings mørkhårede og bebrillede trollmannselev. Theos utilgjengelige drømmedame, hun som var i museumsrommet sammen med ham da det smalt, og som han finner igjen i antikvitetsbutikken han blir ledet til av et spor derfra, heter Pippa – som et kvinnelig speilbilde av hovedpersonen Pip i Store forventninger. Det er for øvrig en underlig forelskelse, tilsynelatende fri for sex, som er med på å gi The Goldfinch et skjær av noe uvirkelig eller drømt: Tolvåringen Theo har observasjonsevnen til en voksen mann, mens den voksne mannen elsker som en tolvåring.

Pippa bringer altså tankene hen på Pip er fattiggutten fra myrlandskapet i Kent. Pip hjelper en rømt fange og blir senere hentet ut av barndomshjemmet, først til den overgrodde herregården til den mystiske Miss Havisham og senere til London, der en ukjent velgjører betaler for at han skal bli en gentleman. Harry Potter lever et miserabelt liv hos sin tantes uutholdelige familie før han får vite at han er trollmann og innrullert ved trollmannsskolen Hogwarts. De to er begge foreldreløse, begge blir brakt inn i en ny, glitrende verden av en uventet og ukjent kraft utenfra. Men i motsetning til sine nye venner er de uforberedt og usikre, de har ingenting å falle tilbake på, de er kastet ut i et magisk hav og må svømme selv. Begge er de merket: Pip av møtet med rømlingen, Harry av sitt første møte med den onde trollmannen Voldemort, som skaffet ham det lynformede arret i pannen, og av spådommen som sier at han en gang må bekjempe Voldemort på ny. Derfor er det en disig vegg mellom dem og de andre, de hører ikke hjemme på samme måte; de står alltid utenfor, og vet alltid at alt kan mistes. En junkiebekjent som ser Theo på en kunstutstilling, hvisker til ham at han ikke må glemme at han ikke er «en av dem». Jeg tenker på en bekjent av meg, et høyt utdannet og verdensvant medlem av en familie der han er den eneste med vekttall, som alltid hisser seg opp over dårlig service på restauranter. Det er et eller annet som gjør at han tar det personlig. Jeg tror det er en følelse som ligner Theos.

Kampen mot seg selv

Når Theo går inn i antikvitetshandelen og slår seg opp på kort tid ved å overprise sortimentet, har det å gjøre med at han knekker en bestemt kode, én som det ikke koster stort å knekke for en som ham:

[…] it was a game to size up a customer and figure out the image they wanted to project – not so much the people they were (know-it-all decorator? New Jersey housewife? self-conscious gay man?) as the people they wanted to be. Even on the highest levels it was smoke and mirrors; everyone was furnishing a stage set. The trick was to address yourself to the projection, the fantasy self – the connoisseur, the discerning bon vivant – as opposed to the insecure person actually standing in front of you.

Det menneskene i Tartt-romanene kjemper mot, er ikke så mye en far eller en hjemby som noe i dem selv. Theo hater faren, men han er selv impulsiv, destruktiv og bedragersk, også han utnytter andre. Han gir rett som det er spontane behov forrang fremfor de langsiktige. Han vet det selv.

[…] my dad was eradicable, no matter how hard I tried to wish him out of the picture – for there he always was, in my hands and my voice and my walk, in my darting sideways glance as I left the restaurant with Hobie, the very set of my head recalling his old, preening habit of checking himself out in any mirror-like surface.

Både Theo i The Goldfinch og Richard i Den hemmelige historien spiller teater. Motstanderen i kampen er dem selv. Richard ser på sine selvsikre, pirrende tilbakeholdne medstudenter og synes de bærer på en innforstått ro han selv ønsker seg. Og så er det jo så klart ikke så enkelt. Noenogtyveåringene med stamtavle og dyre frakker er frynsete selv. De kommer fra konfliktfylte hjem. Noen av dem bærer på skambelagte hemmeligheter. Også de er hjemløse. Studiekretsen rundt Julian er ikke en moderne miniputtversjon av Platons akademi, det er en kultus, en skakk konstellasjon der en karismatisk leder øver mer innflytelse enn hva godt er over formbare sinn. I ham finner de forelderen de skulle ønske deres egne, feilbarlige foreldre lignet på, den åndelige veilederen som får dem til å føle seg som utvalgte, som nærmere beslektet med de gamle grekerne enn med sine skuffende hverdagslige omgivelser.

Utenforfølelse som adelsmerke

Det er Julian, ikke Richard, som deler Theos nifst nyttige evne til å få de han snakker med, til å føle seg som personen de skulle ønske de var, snarere enn den de er. Hemmeligheten til Julian, tenker den etterpåkloke Richard, er at han instinktivt velger ut studenter som føler seg ensomme og misforståtte, som bærer på et behov for å føle at de står over andre, og at han klarer å vri følelsen av underlegenhet til å bli en følelse av overlegenhet. De seks studentene hans føler seg ikke utvalgte til tross for utilpassheten og nevrosene de sleper rundt på, det er nettopp utenforfølelsen som er adelsmerket. Det er uimotståelig. Og det gjør dem først overlegne og så amoralske. Gammelgresk er, som Richard et sted bemerker, et handlingens språk. Først skjer det et mord, så et til. Og det er først etter at Richard har bundet seg til masten sammen med vennene han beundrer og vil beskytte, at han får en mer realistisk oppfatning av hvem de egentlig er. Men ønsket som fører til forbrytelsene, går ikke ut på å oppnå rikdom eller status. Det begynner med at fire av de seks forsøker å gjennomføre en religiøs rite fra den gamle greske mytologien. Målet, ifølge Henry, gruppens dominerende skikkelse? Å miste seg selv fullstendig. Den lille, enkle forklaringen smetter nesten ubemerket forbi i en ordrik og referansetung roman, men er et interessant ekko av en av Julians første forelesninger:

«It is a terrible thing to learn as a child that one is a being separate from all the world, that no one and no thing hurts along with one’s burned tongues and skinned knees, that one’s aches and pains are all one’s own. Even more terrible, as we grow older, to learn that no person, no matter how beloved, can ever truly understand us. Our own selves make us most unhappy, and that’s why we’re so anxious to lose them, don’t you think? Remember the Erinyes?»
    «The Furies», said Bunny, his eyes dazzled and lost beneath the bang of hair.
    «Exactly. And how did they drive people mad? They turned up the volume of the inner monologue, magnified qualities already present to great excess, made people so much themselves that they couldn’t stand it».

The Goldfinch er en diger bok. Nesten åtte hundre sider tar det Theo å konkludere med at han ikke kan velge hvem han er, og at hjertet som populærkulturen alltid insisterer på at han må lytte til, er dumt og destruktivt, det ønsker seg dét det ikke har godt av eller ikke kan få, og avslår det som er sunt og tilgjengelig.

Forkjærligheten for det gamle til tross – fortvilelsen både han og gresk­student­ene kjenner på, er en moderne fortvilelse: fortvilelsen over å være seg selv, over å være slave av sine egne brister. Maleriet av stillitsen er orkanens øye. For Theo blir det et uovertruffent eksempel på noe som står fast og standhaftig mot den stadige trusselen om ødeleggelse; med en uforstyrrelig djervhet han liksom forsøker å overta. Men så er jo et kunstverk nettopp også noe vesensforskjellig fra et liv, og også i dette ligger det en lise. Theo tenker på verdens varige kunstverk og ser dem som konstanter; klipper som kaotiske, små menneskeliv så vidt skyller over før de forsvinner etter en kort og fektende tilværelse. Soldater huskes ikke for hvem de var, men for byene de inntok, mesterverkene de hjalp til å legge i grus. Sett opp mot Stillitsens mangehundreårige liv kan kanskje det som gjør så vondt i ett lite liv, hans eget, bli ubetydelig. Han har lest jevnlig om det forsvunne maleriet i avisen og innsett at det vil bli savnet mer enn ham.

Avstandsforelsket i fortiden

Kunstverkene i The Goldfinch og Den hemmelige historien har en dobbel effekt på hoved­personene. De får dem til å føle seg både ubetydelige og betyd­elige. Men mest det siste. Den greske litteraturen og den flamske billedkunsten har en seiglivethet og en soliditet som blir en forankring for de flakkende, usikre unge. Theo føler at hans viktigste rolle er å være maleriets vokter. Studentene som slår over til gresk når de snakker om andre som er til stede, føler seg som innviede, som inkludert i et flere tusen år gammelt fellesskap. Nærheten føles så viktig at den kan få noen hver til å glemme at avstanden er større, og viktigere. Opplevd på nært hold ville de forgangne tidene som er så viktige for dem, fremstått som like bråkete og vulgære og ustabile som deres egen modernitet.

De jeg kjenner som har det sterkeste forholdet til Den hemmelige historien, leste den da de var omtrent på samme alder som Richard og de uhellsvangre vennene hans, og omtrent i samme situasjon. Det er ikke så rart Donna Tartt appellerer på en egen måte til dette spesielle alderssjiktet og denne spesielle sektoren innenfor dette; til sultne lesere som har mer intellektuell ballast enn livserfaring, som bygger identiteten sin og tankene sine om verden mer på det de har lest, enn det de har opplevd. Hun synes å ha uendelig forståelse for utilpasse studenter eller skolelever som føler seg mer hjemme i det gamle Hellas eller på et museum på Manhattan enn i det minefeltet som er en hvilken som helst fest. For hete panner kan det være en lise å lene seg mot kaldt marmor. Så gjelder det bare å komme seg ut av marmorlabyrinten eller antikvitetsmuseet når det er på tide, og konsentrere seg om å være i den verden som aldri forblir den samme.