Å reise er en kunst

I 1968 publiserte Elias Canetti (1905–1994) en liten bok, Stemmene fra Marrakesh – opptegnelser fra en reise (på norsk i 1982). I løpet av fjorten korte kapitler forteller og bearbeider Canetti en rekke forskjellige inntrykk fra en reise i Marokko. Hvert kapittel er små portretter av fenomener Canetti blir fascinert av. Her møter vi alt fra bazarens hektiske varehandel til blinde tiggere og hemmelighetsfulle kvinner. Rammen for alle disse opptegnelsene er reisen.

Reisen som motiv

Reiselitteraturen har en lang og broget historie. Her skal vi imidlertid ta utgangspunkt i reisen som møtet med noe ukjent, og hva dette innebærer for den reisende. Allerede Homers Odysseus måtte bindes til masten for ikke å fortæres av Sirenene, og Vergils Aenas klarte med nød og neppe å løsrive seg fra Didos favntak. Begge disse reisene utsetter den reisende for det fremmede, det som kan sette både den reisendes identitet og hjemfølelse på uante prøvelser. Men det er likevel ikke uten en viss fascinasjon at Aenas og Odysseus beveger seg inn i det ukjentes tryllekrets. Er det ikke dette som driver enhver som reiser? Tenk på Marlowes ferd oppover Kongofloden slik den er beskrevet i Joseph Conrads Mørkets hjerte. Ofte er det reisens dunkleste punkt som utøver størst tiltrekning på den som reiser. Og reisen er i mange tilfeller, som i Marlowes, minst like mye en reise i den reisende selv som en reise til fremmede land.

Reisemotivet har imidlertid også en annen historie, som kan knyttes direkte til relasjonen mellom Vesten og «Den tredje verden». Vestens kolonisering av Afrika, Sør-Amerika og Østen har gjennom hundrevis av år lagt beslag på fremmede land og folkeslag, uten å ta innover seg det fremmede i dets annethet. På denne måten var kolonialismens reisende undertrykkende; Orienten ble skapt i Vestens støpeskje. Edward Saids kritikk av kolonialismen i Orientalismen (1978), beskriver Oksidentens blikk på Orienten innenfor denne rammen. Saids bok har etterlatt seg uutslettelige spor i vestlig tenkning. Orienten har gjerne blitt fremstilt som irrasjonell, mystisk, despotisk og lite utviklet, hevder han, og Oksidenten (eller Vesten) som vitenskapelig, rasjonell, demokratisk og dynamisk. Reisen til Orienten ble da et erobringstokt, gjerne for å «frelse» eller «hjelpe» orientaleren (selv om det sikkert oftest lå økonomiske motiver bak). Samtidig kunne en reise til Orienten innebære en erfaring av den fremmede som den andre, og forestillingen om den andre ville igjen bli preget av hans antatte tilknytning til det før-sivilisatoriske. Saids beskrivelse av orientalismens utvikling som et system av forestillinger og myter om orientaleren, benytter seg av en rekke forskjellige kilder, både litterære og ikke-litterære. Men hovedsaken er, for Said, at orientalismen legitimerte den historiske koloniseringen av ikke-vestlige land, og at den til og med i dag rettferdiggjør en forestilling om orientaleren som eksotisk, mer drevet av følelser og mer «opprinnelig» enn oksidentaleren. Det er i denne sammenhengen verdt å merke seg at Saids begrep om orientalisme i høy grad er virksomt, også i dag. Tone Danielsen, som er forsker ved Universitetet i Oslo, skriver for eksempel dette om turismen i Syria:

Mye av dagens turisme bygger på en nostalgisk søken etter det autentiske, en autentisitet mange urbane turister tror man bare finner på landsbygda, mener MacCannel (1996). Vestens fokus på nostalgi gjør at autentisitet gjøres til et subjekt for kommersialisering. Markedsføringen av Syria og en rekke andre såkalte eksotiske reisemål bygger opp under denne nostalgiske trenden. I turistbrosjyrer presenteres Syria ofte som uberørt, genuint, pittoreskt og autentisk. (Tone Danielsen: «Turistenes Syria: Hvordan det globale gjøres lokalt i Syria», Forelesning gitt på The Fourth Conference on Middle Eastern Studies: The Middle East in Globalizing World, Oslo 13-16 aug. 1998.)

Er Stemmene fra Marrakesh også uttrykk for et slikt orientalistisk blikk på den andre? Er det virksomme blikk i boken kolonialistisk, ønsker det å eie sitt objekt? «Eksotiserer» fortelleren sin gjenstand? Betrakter Canetti det han opplever i Marrakesh som autentisk og opprinnelig, eller er det snakk om et blikk som iverksettes på en reise som, i likhet med Marlowes ferd, foregår mer på et indre enn på et ytre plan? Det er dette som er mitt hovedanliggende her. Teksten du har foran deg er altså ikke en lesning av Canettis bok, men snarere et forsøk på å forstå hvilket blikk som settes i verk i boken. Det finnes imidlertid ikke et enkelt svar på dette spørsmålet, og vi må gå flere omveier før vi kommer frem til det som kanskje er bokens reelle blikkretning.

Blikket og ropet

Det er viktig å fremheve at Stemmene fra Marrakesh er en bok som i høy grad reflekterer over seg selv og over sin egen bruk av reisemotivet. Hva er det egentlig å reise? spør den. Svaret gir seg ikke selv. Kan man i det hele tatt beskrive en reise og, hvis så er, hva skjer når reisen føres i pennen? I sentrum av denne undringen ligger et annet, dypere spørsmål: «Hva er det fremmede landet, hvem er den fremmede, eller det fremmede, og hvordan relaterer man seg til det ukjente?»

Når vi trer inn boken, blir vi raskt kjent med et blikk som ser det fremmede, det som bryter med orientalistiske forestillinger. Det første vi (som lesere) og Canetti (som reisende) møter er kamelen. Ethvert bilde fortelleren måtte ha hatt av dette eksotiserte dyret i form av «ørkenens skip» eller lignende, blir ugjenkallelig ødelagt. Han skriver: «Tre ganger kom jeg i berøring med kameler og det endte hver gang på tragisk vis.» (s. 7) Kamelen fremtrer uten ære, som gal, som krøpling, som kjøtt. Det er tydelig at det ligger en nesten uutholdelig vold i måten kamelen blir behandlet på. Canetti skriver: «I resten av tiden vi oppholdt oss i den røde by snakket vi aldri mer om kameler.» (s. 15) Den volden fortelleren møter oftest i boken er ikke den fysiske volden, men den volden det uforståelige utøver på forstanden. I motsetning til møtet med kamelene, er imidlertid opplevelsen av det uforståelige en velkommen erfaring for Canetti.

Konfrontert med det uforståelige møter vi en forskrekket, men også en forført forteller. Mer enn noe annet møter vi imidlertid en fascinert forteller. Canetti uttrykker en brennende trang til å folde ut objektet og dets fremmedartede mønstre i sine opptegnelser. Han trekkes, fra kapittel til kapittel, mot den neste erfaring hans blikk kan fordype seg i. Boken kan derfor leses, fra begynnelse til slutt, i lys av et begjær etter tegn. På denne måten resonnerer Stemmene fra Marrakesh med en helt annen type reisebeskrivelse, nemlig Roland Barthes' Tegnenes Rike (som handler om Barthes' reise til Japan). Som Canetti begjærer Barthes tegnet i kraft av dets fremmedhet eller uforståelighet. Hverken Canetti eller Barthes forsøker å forstå inntrykket de påvirkes av gjennom å tilegne seg kunnskap, men snarere gjennom å bearbeide tegnet slik det er når de møter det. Barthes skriver:

What can be addressed, in the consideration of the Orient, are not other symbols, another metaphysics, another wisdom (though the latter might appear thoroughly desirable); it is the possibility of a difference, of a revolution in the propriety of symbolic systems.

Det som oppleves er et tegn som forstyrrer det man allerede vet, det propre, skikkelige tegnet, som har en stabil betydning. Det tredje kapittelet i Stemmene fra Marrakesh, «De blindes rop», er et nøkkelkapittel i dette henseende, fordi Canetti her reflekterer eksplisitt over hvorfor han ikke klarer å fange inn de erfaringene han gjorde seg på sin reise, og hva dette innebærer. Her beveger han seg mot en omfavnelse av en utilstrekkelighet i språket som ligner den Barthes skriver om. Kapitlet åpner slik:

Jeg forsøker å fortelle noe, og så snart jeg forstummer, merker jeg at jeg slett ikke har sagt noe ennå. En vidunderlig, tungflytende substans blir igjen i meg og håner ordene. Er det sproget der nede, som jeg ikke forstod og som nå litt efter litt må oversettes i meg? Der var hendelser, bilder, lyd, hvis mening først oppstår i en; som hverken ble tatt opp eller beskåret av ordene; som er hinsides ordene, dypere og mer flertydige enn dem. (s. 22)

Litt lenger ned fortsetter han:

I de ukene jeg tilbragte i Marokko forsøkte jeg hverken å lære arabisk eller noen av berberspråkene. Jeg ville ikke miste noe av kraften i de fremmedartede ropene. Jeg ville treffes av lyden slik den er i seg selv og ikke avsvekke noe ved utilstrekkelig eller kunstig viten. (ibid.)

Hva medfører denne vegringen mot å tilegne seg kunnskap om reisens mål? For meg kan det virke som Canetti på denne måten åpner opp en todelt tilnærming til det fremmede eller den fremmede. På den ene siden kan en slik holdning medvirke at den reisende lettere henfaller til et kolonialistisk blikk. I mangelen på evne til å begrepsliggjøre det fremmede, returnerer blikket lett til det man kjenner. På den annen side kan denne mangelen på kunnskap og forståelse gjøre den reisende mer åpen for en annen erfaring. Ikke av objektet slik det foreligger innenfor den livsverden det fungerer innenfor, eller av det fremmede språket som kommunikasjonsredskap i dets naturlige miljø, men av sin egen identitet og sitt eget hjems usikre fundament. For hva vil det egentlig si å være hjemme? Er det det motsatte av å være i et fremmed land? Canetti forteller i samme kapittel at han «… drømmer om en mann som efterhvert glemmer jordens språk helt til han ikke lenger i noe land forstår hva som blir sagt» (ibid.). Ved å gå det fremmede i møte uten å prøve å gripe det, men ved å erfare dets annethet, skjer det noe. Hva skjer?

Flere av bokens kapitler er beskrivelser av slike møter. En gjennomgangsfigur i boken er den blinde. Canetti nærer en dyp fascinasjon og ydmykhet for denne skikkelsen, som ofte også er tigger. Selv om han ikke forstår disse skikkelsene, begjærer han dem likevel som tegn. Han skriver:

Gjentagelsen av det samme ropet karakteriserer den som roper, man preger ham inn i seg, man kjenner ham, han er der for bestandig; han er det i en skarpt avgrenset egenskap, nettopp i sitt rop. Man kan ikke få vite mer om ham, han beskytter seg, ropet er også hans grense. På dette stedet er han nøyaktig det han roper, ikke mer, ikke mindre, en tigger, blind. Men ropet er også en mangfoldiggjørelse, den raske og regelmessige gjentagelsen skaper en gruppe av ham. (s. 23-24).

Canetti beskriver de blinde tiggerne som ikke-individuelle, som ren funksjonalitet frarøvet en menneskelig eksistens i vestlig forstand. De er, som han skriver, «Gjentagelsens helgener». Men er de virkelig det? Er det ikke snarere snakk om hva de fremtrer som for fortelleren, om hvordan han forestiller seg dem fremfor hvordan de er? Canetti artikulerer ingen kunnskap, men en evne til å danne bilder av sine erfaringer. Hvor blir så objektet av? Skulle ikke Stemmene fra Marrakesh være en beskrivelse av en reise? Vi vet ennå ikke hvor landet ligger, men vi nærmer oss.

Illusjon og ydmykhet

Noe av det mest påfallende med Stemmene fra Marrakesh er at Canetti vil opprettholde det fremmede som fremmed. Tegnet skal ikke forståes, men oppleves i sin annethet. Denne holdningen springer imidlertid i flere retninger. En måte å lese denne vegringen mot kunnskap på, er som en fordreining av den erfaringen som blir forsøkt beskrevet. Betrakter vi boken fra denne vinkelen essensialiserer Canetti, for å snakke med Paul de Man, forhold, gjenstander og hendelser hvis karakter er grunnleggende partikulære og kontingente. Enkelttingenes egenskaper fremtrer med en nødvendighet han umulig kan ha hatt kjennskap til, hans mangel på kunnskap og korte opphold tatt i betraktning. Paul de Mans essay om Marcel Proust i Allegories of Reading handler om dette forholdet mellom nødvendighet og tilfeldighet, og dette kan hjelpe oss til å forstå hvilke grep Canetti kan sies å foreta seg i sine opptegnelser. Proust beskriver i en av scenene i På sporet av den tapte tid en opplevelse av motstridende kvaliteter. Han opplever både varme og kjølighet, aktivitet og passivitet – samtidig. Mens kjøligheten og passiviteten tilhører et avstengt rom, der Prousts forteller sitter og leser, er aktiviteten og varmen egenskaper ved sommerdagen som befinner seg utenfor det avstengte rommet. De Man skriver:

These initially static polarities are put in circulation by means of a more or less hidden system of relays which allows the properties to enter into substitutions, exchanges, and crossings that appear to reconcile the incompatibilities of the inner with the outer world. (s. 60)

Jeg skal ikke gå inn på detaljene i de Mans kompliserte argumentasjonsrekke her, men vende meg mot Canettis bok. Gjentatte ganger identifiserer han sin subjektive og flyktige erfaring av hendelser og personer som en erfaring av deres vesen. Han foretar en substitusjon av en enkeltstående erfaring, som er hans egen, med kunnskap om tingens essens. Canetti skriver om kjøpmennene i bazaren, eller Suk'en, som det heter i boken:

Mannen blant varene er fremfor alt en ting: han er rolig. Han er nær hele tiden. Han har liten plass og anledning til utførlige bevegelser. Han tilhører varene sine like sterkt som de tilhører ham. De er ikke pakket bort, han har hele tiden hendene eller blikket på dem. Det er en forførerisk intimitet mellom ham og hans gjenstander. Som var de hans meget tallrike familie, slik bevokter han dem og holder dem i orden. (s. 19, mine uthevelser)

Kapittelet, som heter «Suk'ene», fortsetter slik med å beskrive handelsmannens vesen og kjøpslåingens enkeltdeler. Canetti legger ut om dette som om han, stikk i strid med det han tidligere har gitt uttrykk for og sier han ønsker, har en inngående kunnskap om det han beskriver. Hva skjer? På en tilsvarende måte som hos Proust skjer en forskyvning mellom det indre (Canettis opplevelser og forestillinger) og det ytre (Marrakesh og de forhold og ting Canetti opplever slik de faktisk er, eller var). Denne forskyvningen mellom det subjektive og det objektive skjer i hemmelighet (som hos Proust), – det gjøres ikke eksplisitt, selv om Canetti erklærer sin manglende evne til å beskrive det han opplever andre steder i boken. Denne formen for forskyvning er det vi kan kalle en synekdokisk forskyvning hvor delen generaliseres til en helhet. Den enkeltstående erfaringen av handelsmannen (for eksempel), som er Canettis egen, byttes ut med tingen selv og utgir seg for å være tingens vesen. Denne typen beskrivelse dominerer måten Canetti fremstiller Marrakesh på i hele boken. Særlig påfallende er det i kapitlet om «Forteller og skriver». Under et av sine besøk i det jødiske kvarteret, Mellah'en, besøker han et torv som ligger i områdets midte. I løpet av dette besøket stifter han bekjentskap med menn som i full offentlighet forteller historier, og andre som tar skriveoppdrag, også de i torvets offentlige rom. Vi har tidligere snakket om hvordan et orientalistisk blikk betrakter sitt objekt som eksotisk og fremmed, men noen ganger også som opprinnelig, autentisk. Er Canettis essensialiserende blikk også «orientaliserende»? Om fortellerne skriver han: «For meg var de en enklave av gammelt og uberørt liv.» (s. 81) Canetti føler seg overrumplet av fortelleren, men også underlegen:

Men isteden for å dra fra sted til sted og aldri vite hvem jeg finner, aldri vite hvilket øre som vil åpne seg for meg – istedenfor å leve i ren tillit til min fortelling, har jeg solgt meg til papiret. Og nå lever jeg beskyttet av bord og dører, en feig drømmer, mens de er ute i menneskevrimmelen på torvet, blant hundrer av fremmede ansikter som skifter daglig, ikke belastet av kald og overflødig viten, uten bøker, ærgjerrighet og hul anseelse. (s. 81-82)

Den samme underlegenheten han følte overfor fortellerne opplever han senere i møtet med skriverne: «Rett i nærheten på den samme plassen måtte erkjenne hvor sterkt jeg hadde syndet mot papiret.» (s. 82, ibid.) Hvorfor føler han seg underlegen? Og betrakter han egentlig skriverne og fortellerne som mer autentiske, – ser han dem med et orientalistisk blikk? For å besvare dette spørsmålet må vi undersøke forholdet mellom kunnskap og ikke-kunnskap ytterligere. Canetti ønsker ikke kunnskap, men gir tilsynelatende uttrykk for at han har det, selv om denne kunnskapen er en illusjon skapt av det retoriske grep hvor enkeltdelen erstattes med helheten. Det kan være fristende å mistenke Canetti for å utøve et undertrykkende blikk her. Når han «spiller» ydmyk ovenfor fortelleren og skriveren; er ikke det en iscenesettelse av det orientalistiske blikket par excellence? På den ene siden skaper han jo unektelig et illusorisk, eksotisk kunnskapsobjekt (fortelleren og skriveren), på den andre siden stiller han seg ydmyk til dette.

I kapitlet «Stillhet i huset og takenes tomhet» belyses denne relasjonen fra en annen vinkel. Kapitlet åpner med det som kan virke som en instruks for hvordan den reisende skal skaffe seg tilgang til det fremmede. Han skriver:

For å bli fortrolig med en fremmedartet by, trenger man et avlåst rom som man har et visst krav på, og hvor man kan være alene når forvirringen av nye og uforståelige stemmer blir for stor. Dette rommet skal være stille, ingen skal se en når man redder seg inn i det, og ingen når man forlater det igjen … Man kommer inn i husets kjølige luft og lukker døren bak seg. Det er mørkt, og et øyeblikk ser man ingenting. Man er som de blinde på plassene og i smugene man nettopp har forlatt. Men man får meget snart synsevnen igjen. (s. 31)

Lenger ned på siden fortsetter han:

I disse husene er det få vinduer som vender ut mot gaten, ofte ingen; alle åpner seg mot bakgården, og den åpner seg mot himmelen. Bare gjennom bakgården står man i en mild og måteholden forbindelse med omverdenen. (ibid.)

Canetti er på besøk i en venns hus og opplever, både i huset og på dets tak, en nærhet til byen som er av en helt annen karakter en den han opplever når han er i byens folkerike og hektiske gater. Denne situasjonen kan minne om den scenen hos Proust som de Man skriver om i essayet jeg berørte tidligere. I begge tilfeller får fortelleren en særegen tilgang til sitt objekt både gjennom en distanse til det og en atskilthet fra det. Er denne distansen knyttet til en fordom, til en orientalistisk diskurs? Fører distansen fra objektet til at fortellerens blikk returnerer til det kjente, og til forestillinger om det eksotiske som Canetti hadde før han i det hele tatt ankom Marrakesh? Dette er en mulig lesning, som kan resultere i at Canetti har sterke orientalistiske trekk. Saken er imidlertid ikke så enkel. For å kunne favne det blikket jeg mener iverksettes i Stemmene fra Marrakesh, vil jeg avslutningsvis igjen vende tilbake til hva en reise egentlig er og kikke nærmere på hvilken genre boken kan sies å tilhøre.

Nomaden og det estetiskes forrang

I bokens tredje kapittel, som vi allerede har beskrevet som et nøkkelkapittel, erklærer Canetti sitt ønske om ikke å vite noe om landet han skal til. Men han går lenger enn som så. Han skriver: «Jeg drømmer om en mann som efterhvert glemmer jordens sprog, helt til han ikke lenger i noe land forstår hva som blir sagt.» (s. 22) Hvorfor drømmer han om dette? Jeg tror dette utsagnet antyder at Canettis ønske om å opprettholde det fremmedes annethet som annet, går dypere enn det vi tidligere har trodd. For hva er det snakk om her? Jo, en person uten hjem, en person som alltid er reisende. I motsetning til den kolonialistiske reisende trer en ny form for reisende frem her: nomaden. Vi har her å gjøre med en skikkelse som overskrider dualismen mellom Oksidenten og Orienten, Vesten og Østen. Nomaden er like mye på reise der han bor, i sitt «hjem», som i ett fremmed land.

I lys av forestillingen om nomaden blir den orientalistiske diskursen satt i et annet perspektiv. Hvis Canettis reise kan sies å være nomadisk, kan vi ikke lenger hevde at han utøver et kolonialistisk blikk, heller ikke at han fremstiller den andre som mer eksotisk eller autentisk enn seg selv. For nomaden er det ikke gitt at han er hjemme der han faktisk bor. Ved flere anledninger får vi snarere inntrykk av at Canetti føler seg atskillig mer «hjemme» i reisen enn han gjør i sitt faktiske hjem. Vi kan således forestille oss at den ydmykheten han oppviser i beskrivelsen av fortelleren og skriveren, betegner en overskridelse av hans egen koloniale identitet, og ikke, som først antydet, et orientalistisk, eksotiserende blikk. Hans opptegnelser av torvet de befinner seg på, Mellah'en, fører overskridelsen enda et skritt vekk fra det orientalistiske blikket:

Jeg følte det som om jeg nå var kommet til et annet sted, til målet for min reise. Jeg ville ikke bort herfra mer, jeg hadde vært her for hundrevis av år siden, men hadde glemt det og nå kom alt tilbake til meg igjen. Her så jeg utstilt all den tetthet og varme i livet, som jeg føler i meg selv. Jeg var denne plassen. Jeg tror alltid jeg er denne plassen. (s. 45-46)

I beskrivelsen av Mellah'en nærmer vi oss sentrum av fortellingen. Canetti vender tilbake til plassen igjen og igjen; den utøver en tiltrekning på ham, som er større enn noe annet han har opplevd under reisens løp. Denne plassen befinner seg imidlertid ikke bare i sentrum av selve beretningen og av Canettis fascinasjon, men også i sentrum av bokens utsigelsesmodus, det blikk den praktiserer. For i beskrivelsen av plassen ovenfor, tvinger spørsmålet om generaliseringen fra det partikulære til det generelle seg på igjen, men fra en annen vinkel denne gangen. Det er tydelig (når Canetti identifiserer seg selv med plassen) at dette ikke lenger har noe å gjøre med å skape en illusjon av kunnskap, som jeg snakket om i forrige avsnitt. Det er en helt annen form for erfaring det er snakk om her.

Gilles Deleuze og Felix Guattari skiller i sin bok Hvad er Filosofi? mellom persepsjon og persept, og mellom affeksjon og affekt, et begrepsbar som vil kunne bringe større klarhet i bokens blikkmodus . «Tingen er lige fra begyndelsen blevet uavhengig af sin «model», men den er også uafhengig af andre mulige personer,» skriver de (s. 207). Og fortsetter:

Percepterne er ikke længere perceptioner, de er uafhængig af en tilstand hos dem der oplever dem; affekterne er ikke længere følelser eller affektioner, de overgår styrken hos dem der gjennomlever dem. Sansingerne, percepter og affekter, er værensformer der har gyldighed i seg selv og overstiger alle oplevede hændelser. (ibid., s. 208)

Overfører vi dette til Stemmene fra Marrakesh fremtrer Canettis opptegnelser ikke lenger som persepsjoner eller affeksjoner, men snarere som persepter og affekter. Og her kommer vi tilbake til reisebeskrivelsen som genre. Hans reise til Marrakesh, slik den er beskrevet i boken, er ikke en dokumentarisk, men en litterær representasjon. Det er ikke Marokko slik landet faktisk er eller har vært det er snakk om, – heller ikke Canettis subjektive opplevelser, men noe annet, noe tredje. Dette tredje er mellom landet og personen. Når Canetti beskriver seg selv som plassen, Mellah'en, er det altså snakk om et persept, en sansning som går utover både den som opplever (Canetti) og objektet (plassen). Det er det som skjer mellom dem og har blitt til språk, litteratur, persept, Stemmene fra Marrakesh handler om. Mot slutten av boken får Canettis vegring mot kunnskap en eksemplarisk form. Igjen befinner Canetti seg på Mellah'en, denne gangen på jakt etter en skikkelse som er på randen av forsvinning.

Jeg søkte en liten brun bylt på bakken, som ikke engang hadde stemme, men bare bestod av eneste lyd. Det var et dypt, langtrukkent «a-a-a-a-a-a-a-a». Den sank ikke, den steg ikke, men den tok aldri slutt … Den var grensen for det levende; det livet den frembragte bestod bare av denne lyd … Avmakten gjaldt meg selv: jeg følte at jeg aldri kunne foreta meg noe for å komme bak denne byltens hemmelighet. Jeg følte frykt for dens skikelse … Meningen med dens rop var like gåtefull for meg som hele dens tilværelse: men den levde og var der daglig i rette tid. Jeg så aldri den tok opp mynter som ble kastet til den, det lå aldri mer enn to-tre mynter der. Kanskje hadde den ingen armer og gripe med. Kanskje hadde den ingen tunge å forme «l»-en i «Allah» med, og Guds navn forkortet seg til den korte lyden «a-a-a-a-». (s. 105-107)

Bylten er bildet av den andre, eller det andre som gåte. I så måte blir avslutningskapitlet et bilde på den relasjon Canetti har til sine omgivelser boken igjennom, et bilde på den fraskrivelse av kunnskap han søker. I sentrum av hans dragning mot fremmedartede gjenstander, hendelser og stemmer finner vi i midten mellah'en. Og i sentrum av mellah'en finner vi det som utfordrer forstanden ved å være ren annethet, ren gåte. Det uforståeliges stemme, som sier «a-a-a-a-», er den stemmen som trenger lengst inn i Canettis øre; – det er også den stemmen som Canetti når lengst inn i mitt øre med.

Men den levde, og sa sin eneste lyd med en flid og iherdighet uten like, sa den time efter time, til den var blitt den eneste lyden på hele den vidstrakte plassen, den lyden som overlevde alle andre lyder. (ibid.)

LITTERATURLISTE:

Elias Canetti: Stemmene fra Marrakesh. Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1982.
Homer: Odysseen. Gyldendal. 2000.
Vergil: Aeneiden. Chelsea House Publishers. 1998.
Joseph Conrad: Mørkets hjerte. Gyldendal. 1999
Edward Said: Orientalismen. De norske Bokklubbene, 2001.
Roland Barthes: Empire of Signs. Noonday Press, 1983.
Paul de Man: Allegories of Reading. Yale University Press, New Haven and London, 1979.
Gilles Deleuze/Felix Guattari: Hvad er Filosofi? Moderne Tænkere, Gyldendal, København, 1996.