Å miste noe verdifullt med vilje

Dette skal handle om tre ulike fenomener som kan ha noe med kreativitet å gjøre: samspill, barndom og spiritualitet. Ikke at disse tre tingene på noen som helst måte strukturerer eller begrenser hva kreativitet er. Heller er det snakk om tre litt tilfeldige størrelser som her tjener som innganger til særlig én bok. Jeg fikk låne Nina Simone’s Gum (Faber, 2021) av en venn for en god stund siden. Hun hadde plukket opp paperbackutgaven hos bokhandelen Tronsmo, hvis jeg husker fortellingen riktig, også fordi kjæresten som var der sammen med henne, kjente til forfatteren, felespilleren Warren Ellis. Han er berømt for å ha turnert trofast med Nick Cave i mange år og for bandet Dirty Three, hvor fela er hovedinstrumentet. «A memoir of things lost and found» er undertittelen på boka. I høst har jeg lest litt her og der, i Ellis’ memoarer, og slik har den blitt en klangbunn i møte med mange andre kunstverk den siste tiden. Det var hun jeg lånte boka av, som sa det først, at boka kanskje egentlig handler om kreativitet. Tanken har blitt med videre, når jeg har stått foran et godt maleri, lest en bok verd å lese, vært på konsert eller hørt gjennom et album som resonnerer, har spørsmålet liksom ulmet under der: Hva har blitt mistet og hva har blitt funnet, og hvordan har det blitt gjenskapt, i dette verket?

Den fineste tittelen jeg vet om i norsk samtidslitteratur, er Tommy Olssons Å miste noe verdifullt med vilje (Kolon, 2018). Dessverre liker jeg tittelen så godt at jeg nesten ikke har turt å lese innholdet, for tenk om skjønnheten i tittelen forpurres gjennom overflødige utlegninger? Boka er liksom komplett allerede der. Akk ja, Tommy, det er risikoen du tok ved å legge hjertet ditt på bordet. Beklageligvis vet jeg altså ikke om Olsson mener det samme som Warren Ellis, men det sistnevnte viser – enten han er klar over det eller ikke – er at å miste noe kan være en kreativ handling. Han gjør det ved slentrende å skrive seg gjennom en serie episoder der det ene leder til det andre, gjennom kontakt og kommunikasjon med andre, uforutsigbarheter og sterk skapervilje.

Som i studio

Utgangspunktet for Warren Ellis’ bok er en konsert Nina Simone holdt i London i 1999. Warren Ellis var der sammen med Nick Cave, som det året sto i spissen for å arrangere festivalen hun deltok på. Nina Simone satte seg ved Steinway-pianoet. Hun tok tyggisen sin ut av munnen og festet den til instrumentet. Så begynte hun å spille. I løpet av konserten forvandlet hun sinne til skapende kraft, og for dem som så og hørte på, skjedde det noe de aldri kunne glemme. De tok del i forvandlingen, de også, det skjedde, virkelig, noe forandret seg, der og da. I introduksjonen til boka skriver Nick Cave om hvordan han, da det hele var over, snudde seg for å dra, men i det samme så sin venn Warren Ellis klatre opp på scenen, med et besatt uttrykk i ansiktet. Han strenet i retning pianoet.

Warren Ellis fant Nina Simones tyggis og tok vare på den som om den var en hellig gjenstand. I mange år fungerte den som en personlig lykkeamulett for ham, selv om han knapt turte å røre eller se på den, i frykt for at den skulle bli ødelagt. Men da Nick Cave mange år senere skulle lage en utstilling i Danmark, Stranger Than Kindness – som også ble en bok med samme navn – spurte han sin gamle venn om tyggisen kunne vært en del av samlingen. Ellis sa ja.

Med det begynner tyggisen nærmest å leve sitt eget liv. I alle fall frambringer den en hel masse ideer, og mange mennesker settes i sving for å realisere prosjektet. En av dem var smykkekunstneren Hannah Upritchard, som skulle lage en replika av tyggegummien. Da hun så hvor nervøs Ellis var for å gi den fra seg, så hun på ham og sa helt enkelt: «I get it.»

De tre ordene gjorde at Ellis våget å slippe taket. Og det er disse ordene som gjør sterkest inntrykk gjennom hele boka. Han skriver om hvordan forsikringen minner ham om den kreative prosessen det er å være i studio som musiker, om de viktige øyeblikkene der folk betrygger deg med sin tillit. Dette gjør at du lever ut ditt beste potensial, skriver han, fordi alle bare «skjønner greia». Når det er trygt å overlate ideene sine til andre, finnes det knapt noe mer fruktbart og inspirerende enn å gjøre det: slippe dem løs, ikke holde dem fast. At noen skjønner deg og gir ideene dine trygge rom å boltre seg i, det er ur-kreativt. At noen misforstår deg, overser deg, utnytter det du deler, det er ur-destruktivt. Jeg tenker på dette i mitt eget liv og tror virkelig at det er sånn. Hvis kreativiteten er min egen og bare min, da verken kan eller ønsker jeg å gi den bort. Snarere blir den noe jeg vokter over og verner mot andre mennesker fordi de utgjør en trussel mot det mest dyrebare jeg har. Kanskje vil jeg derfor heller aldri la ideene materialisere seg i et eksternt uttrykk. Men hvis kreativiteten er delt, og hvis jeg har bevissthet om at ideene kanskje aldri var bare mine i utgangspunktet, at de ikke har oppstått i vakuumet av mitt sinn, ja, da kan jeg dele dem og de kan dele seg, på nytt og på nytt. Kanskje lyder det like selvfølgelig som å si at «det som finnes, det finnes», men nei: Samspillet mellom hver enkelts indre prosess og det utenfor som kan hente dette ut, er så fint, skjørt og vågalt at det er alt annet enn selvfølgelig at det går. På en måte er det et mirakel.   

Det er også relasjonelt, selvfølgelig, på sett og vis kretser Warren Ellis inn det livsgnistrende stedet der kjærlighet og kreativitet møtes og blir det samme: «I get it.» Jeg ser deg. Selv har jeg alltid hatt en frykt for å bli borte, for ikke å være noen, miste meg selv og bli konturløs. Jeg har kjempet mot det. Samtidig har jeg alltid ønsket å gi slipp, for jeg har ønsket forbeholdsløsheten, og ikke ensomheten, jeg har ikke ønsket å beskytte meg selv for mye. Så derfor har jeg kanskje hele tiden lett etter noen som sier dette, «I get it», og ikke nødvendigvis med ord, men på en måte som gjør at jeg virkelig stoler på at jeg ikke trenger å være vaktsom. Det er mange som vil si at de skjønner deg, fordi de ser en flik av noe de kjenner igjen, men at mirakelet virkelig skjer og du blir møtt, det er sjeldent. Det jeg ikke helt har tenkt på før denne boka kom inn i bildet, er hvor mye det har med kreativitet å gjøre. Og at det ikke bare gjelder meg, men at det er en grunnleggende del av hvordan verden fungerer og kan fungere bedre. Da jeg leste om Ellis’ møte med Hannah Upritchard og de tre ordene hun ga ham, ble jeg glad, for jeg har opplevd det selv. Det er mulig å bli tatt imot. Og det som skjer i en kreativ prosess, ifølge Ellis, er at du blir gitt tilbake til deg selv. Noen ser hva du prøver på, og det er ikke det at de tar ideen til inntekt for seg selv, men de ser, og gir deg tillatelse til å ta plass med ideen: De får den helt ut av deg på en måte du ikke hadde klart på egen hånd.

Ut av barndommens skinn

Jeg begynte å høre på PJ Harvey for mange år siden, etter at en (annen) venninne introduserte meg for albumet White Chalk fra 2007. Siden har jeg levd med ulike album i ulike faser. Musikk har alltid vært noe jeg har fått av andre. Jeg har aldri lagt min ære i å finne fram til skjulte skatter helt på egen hånd, slik jeg vet at noen gjør: at de finner en glede over å vite noe andre ikke vet, å ha noe som er bare deres. Det høres flott ut å ha det sånn, men selv har jeg ingen musikk som bare er min. Men PJ Harvey har blitt så viktig for meg, også for noe i meg som jeg ikke deler med en levende sjel, eller som jeg selvfølgelig deler med veldig mange, men som allikevel går inn et sted i psyken, eller i kroppen, der noe har skjedd med det jeg har hørt. På et eller annet vis har det blitt omdannet til noe personlig, til en erfaring som har tatt form der inne og slik har formet meg.

Og sånn hadde det seg at jeg sent i oktober befant meg i en menneskemengde dypt nede i kjelleren på Sentrum Scene i Oslo, ved siden av en «guttegjeng» i 50–60-åra. De lot til å ha en slags gjenforening. Over ølbruset hørte jeg ikke nøyaktig hva de sa, der vi sto trøkket sammen nederst på gulvet i en pøl, med taket ruvende, mørkt og høyt, over oss. Allikevel kunne jeg se at mennene snakket med en underlig blanding av fortrolighet og reservasjon i ansiktet, et uttrykk forbeholdt gamle venner hvis forenende fundament har gått tapt, simpelthen fordi livene deres har forandret seg. Det var allikevel umulig ikke å se ønsket som duvet over ansiktene, om å finne tilbake til, eller bygge ny, felles grunn. Litt bortenfor dem igjen sto en mann som så ut til å være der alene, sånn som jeg. Han hadde langt hår og skjegg og var kanskje ikke den kuleste i klassen da han var liten, jeg kan bare gjette. Det var ikke jeg heller, så det er sagt, men han virket allikevel trygg, han søkte ingen blikk, men var fullt og helt i sitt eget, og da jeg kjente etter, merket jeg at det var jeg også. Jeg så rundt meg, og det var flere som var der alene for å oppleve PJ Harvey. Og i løpet av de par timene hun var på scenen, skjedde dette mange ganger: Jeg ble borte, og jeg dukket opp for meg selv. Og for hver gang det skjedde, var det som om noe i meg ble litt tydeligere. Jeg vet ikke om det var en like skjellsettende opplevelse som Nina Simone-konserten var for Warren Ellis i 1999, neppe, men noe skjedde, et lite skifte inni meg. Dette rommet der den delte musikken har blitt omdannet til noe eget, noe som er spesielt for meg, ble enda mer distinkt. Opplevelsen av at en annens kunst kan avføde noe i hver enkelt, ble med ett helt klar, og det gjorde meg trygg.

I 2022 gav PJ Harvey ut diktsamlingen Orlam (Picador), og å lese disse tekstene – som er tett knyttet til hennes siste albumutgivelse – forsterker den allerede framtredende opplevelsen at en stor sprengkraft i hennes kunstneriske virke er språklig like mye som musikalsk. Historien hun forteller gjennom langdiktet på Dorset-dialekt, er en oppvekstskildring som også har med kreativitet å gjøre – og om å miste og finne seg selv. Tittelen på albumet fra i år er I Inside the Old Year Dying. I låta og diktet med et lignende navn, «I Inside the Old I Dying», synger hun om å miste barndommen, og kanskje også om å hengi seg til et annet menneske: «Slip from my childhood skin, I sing», synger hun, og i refrenget gjentar hun ordene «Unray I for en». Oversatt fra Dorset-dialekt betyr det «Undress I for him». Hun som synger, sklir ut av barndommens skinn, litt som en slange som må bytte hud. På den måten blir hun skapende, samtidig som hun skapes om. Eller kanskje skaper hun seg selv ved å skape noe utenfor seg selv, ved å synge? Samtidig blir hun til i en annens blikk, gjennom noe utenfra, gjennom «ham». Hun trenger den andre. Antagelig er dette figuren som går igjen gjennom Orlam. Han er Gud-lik, men muligens også et menneske, hun kaller ham Wyman-Elvis, og det hun lengter etter at han skal si, er: «Love Me Tender.» Hun er bristeferdig til å vokse ut av seg selv, men trenger også noen til å hente henne ut. PJ Harvey synger om bjørkeknoppene som venter, om knoppene på asketreet som venter, om froskene og paddene som venter, de venter på «hans kongerike». Hun synger om kristtornen som venter – samtidig som den er «hans tornekrone», for han «vil stå opp igjen». I Harveys barndomsmytologi blandes Kristus, Elvis, helten utenfor henne og helten inni henne, det nakne selvet, det som faller bort, og det som blir igjen.

Hva er det med barndommen som gjør at vi knytter den så sterkt til kreativitet? Mangt er tenkt og skrevet om forholdet mellom kreativitet og hukommelse, i den grad at klisjeene ligger klare for døren i hopetall. Jeg skal ikke engang nevne en viss type fransk te-kake og alt den satte i gang. Allikevel er det utvilsomt noe her: Kanskje at barndommen er det første og største vi mister, og at vi derfor alltid fortsetter å se etter kreative måter å finne den igjen på? Orlam virker som et slikt forsøk, en gjenskaping. Estetikken er faktisk så barnslig at det nesten er litt pinlig, i alle fall får den liksom gotiske, fantasy-aktige layouten meg til å minnes (med skam) mine tidlige tenår, da jeg forsøkte å lære meg alvisk og vurderte å operere ørene spisse i toppen. Det er noe veldig ferdigpakka, forutsigbart og kitschy med dette uttrykket, som står i diametral motsetning til PJ Harveys musikk, som er original og genuin til beinet. Jeg lurer på hvorfor det er slik. Kanskje leken og det barnlige i minnet hennes faktisk er forbundet med en gitt estetikk som hun omfavner, og at hun, i motsetning til meg, ikke gremmes over at den var så til de grader modellert over et popkulturelt fenomen?

Warren Ellis fletter også inn barndommen sin i beretningen om Nina Simones tyggis. Han skriver om sitt forhold til musikk som gutt og om foreldrenes forhold til det samme, om faren som spilte gitar, ark han etterlot seg der han øvde på å skrive autografen sin, et uttrykk for en drøm om å lykkes i en musikalsk karriere. Det er gode grunner til at Ellis velger seg nettopp memoar-sjangeren for å skrive en bok om kreativitet. Han minnes, og i hukommelsen dukker forbindelsene opp. Alt det uvesentlige, det som ikke passer inn i akkurat denne sammenhengen (hvilket vi kan tenke oss er det meste), synker til bunns. Så plastisk er hukommelsen, så takknemlig og villig til å tjene fortellingene våre, at den uten bitterhet reiser seg opp og stuper, hardner til og smelter, alt utfra hvilken informasjon vi er ute etter å hente opp fra den.

Jeg har prøvd å finne ut om PJ Harvey og Warren Ellis kjenner hverandre, men har ikke kommet fram til noen holdbare bevis. Det er imidlertid svært sannsynlig, gitt Ellis’ nære vennskap med Nick Cave, som berømmelig nok hadde et både intenst romantisk og kreativt forhold til PJ Harvey før bruddet og den påfølgende utgivelsen av The Boatman's Call i 1997. Hvorfor det endte mellom dem, skal jeg ikke spekulere i, men selv har Cave skrevet at det i tillegg til å være mye rus involvert var et problem at de begge var «intenst kreative mennesker, begge altfor selv-absorberte til noensinne å innta samme rom på en meningsfull måte.» Jeg vet ikke hvor mye det sier om noe som helst, men kanskje handler det om skjørheten, varsomheten og modenheten det krever å ta imot og framelske en annens idé, slik Warren Ellis skriver om.

Jeg fikk ikke med meg noe håndfast fra konserten, ingen tyggis, ingen materielle relikvier, ingen gjenstander som hadde vært i kontakt med artistens stråleglans. Det eneste jeg har å verne om, er vissheten om at konserten betydde noe, at opplevelsen forhåpentligvis både ville kunne bli gjenfunnet i musikken og, kanskje, hvis jeg er heldig, være med på å avføde noe annet. Et par dager etter konserten skrev jeg en SMS til hun jeg hadde fått låne boka av, og sa at jeg hadde vært der, og at jeg fortsatt leste i Warren Ellis-boka og tenkte på den underveis. Hun svarte fra Madrid at hun tilfeldigvis hadde sett PJ Harvey på Gardemoen da hun dro. «Det er et tegn!» skrev jeg tilbake, men hva skulle det være et tegn på? Bekreftet det en slags mystisk sammenheng?

Om hvetekornets lov

«Kast gullet ditt i støvet, ditt Ofir-gull blant steiner i bekken, så skal Den veldige være gull for deg, ja, det fineste sølv.» Sitatet er fra Jobs bok, og jeg har fått det av moren min. Hun har levd etter det, tror jeg. Gitt sitt beste, der hun har vært. Ikke ventet på den store anledningen til å skinne. Ingen har lært meg mer om kreativitet enn mamma. Og fordi jeg har denne kristne oppveksten der ideen om at vi er skapt er så sentral, er det umulig for meg å tenke på kreativitet uten å tenke på alt Bibelen sier om skapelse. Sånn jeg forstår det jeg har lest av den, altså Bibelen, handler bøkene der veldig mye om å gi slipp. «Kast ditt brød på vannet, for med tiden vil du finne det igjen», står det for eksempel i Forkynneren. Men særlig i Det nye testamentet er det en kjerneidé at den som mister seg selv, skal finne seg selv. På sett og vis sammenfattes hele fortellingen om Jesu fødsel, liv, død og oppstandelse i det folk gjerne kaller hvetekornets lov. De viser til noe som står i Johannesevangeliet: «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.»

«Hvetekornets lov» handler om mange ting, om liv, sykluser, død, håp, forgjengelighet, frykt og tillit. Hele denne holdningen om overgivelse gjør selvfølgelig troende ekstremt sårbare for maktmennesker. Tillit er en forferdelig ting når det ikke er grunnlag for den. Da blir den selvutslettelse, som er det motsatte av kreativitet. Man har sett, og ser, uendelig mange eksempler på dette hele tiden innenfor kristenheten, og sikkert overalt ellers også, der mennesker er involvert. Samtidig kommer vi ikke langt uten tillit. Og sett at vi overfører hvetekornets lov på kreativiteten? Er det ikke sånn at vi må «miste» ideene våre ved å la dem bli virkelige og jordnære, ja, så jordnære at de faller i jorden, og at de sånn faktisk kan bære frukt, bli noe annet enn bare idé? Du kan for eksempel ikke skrive en god tekst hvis du sparer alle gullkornene dine til en bedre anledning.

Presiseringen vi trenger, særlig når vi ikke har direkte med Gud å gjøre, men med vanlige mennesker, er at du er avhengig av at dem du møter, faktisk vil gi deg tilbake til deg selv. Du er avhengig av mennesker som «skjønner greia», som Warren Ellis ville ha sagt, og som vil ta vare på deg uten å binde deg. Ofte skjer det ikke, og det er det verste av alt, å ikke bli forstått, eller nei, det som er enda verre er når du enda ikke vet om du er tatt imot, og på hvilke premisser. Allikevel, hvis vi ruger på ideene våre, sparer på tankene våre, hvis vi aldri gir slipp på dem, blir de kanskje aldri virkelige – med alt det innebærer av forandringer og overraskelser, kanskje til og med kompromisser. For Warren Ellis skjer det: Han gir fra seg sin kjæreste eiendel, som i sin tur var noe Nina Simone ga fra seg, et spor fra et magisk øyeblikk der hun delte det mest dyrebare hun hadde. Kanskje ville Warren Ellis også ta vare på noe han oppfattet at Nina Simone gav slipp på, kanskje han fikk en slags idé. Og så viste det seg at han var heldig nok til å ha mennesker rundt seg med kapasitet til å vise omsorg for den. Det blir en utstilling, det blir et smykke, det blir en skulptur og mange andre ting, hendelser og samtaler, konserter og møter, det baller på seg. Og så ble det en bok, uten at det nødvendigvis er fortellingens endepunkt. Ellis avslutter Nina Simone’s Gum med ordene: «Create your Gods, and they will watch over you.» Jeg ville aldri skrevet den setningen selv, men kanskje han mener at hvis du holder noe hellig, så blir det slik, og det tror jeg det er mye sannhet i. For ham har det innebåret trofasthet, både til venner og til kollegaer, men også til en hendelse som var viktig for ham. (Ja, filosofen Alain Badiou har en bok om dette med «hendelsen», for dem som er interessert, visstnok Slavoj Žižek også).

Poenget er uansett at den relasjonelle kreativiteten kanskje har enda større rekkevidde enn hva kunstverkene, eller produktene av kreativiteten, har i seg selv. Det er i alle fall det jeg tenker når jeg ser på moren min, all leken, alt gullet i støvet og sølvet i bekken. Kreativitet i relasjoner innebærer å se noen og gi dem tilbake til seg selv. Og å bli gitt tilbake til seg selv av noen som har sett deg, som har sett både sårbarheten og styrken din, det er den største nåden i livet, i alle fall er det sånn for meg. Det er å bli skapt. I utgaven av Nina Simone's Gum jeg har fått låne, har hun som eier boka, satt et hjerte i margen ved noen linjer på side 154, det eneste merket av sitt slag i boka, om Ellis’ følelse av frihet da han har gitt fra seg tyggisen. Han vet ikke hva det vil bli av den, men han skriver: «I was floored with the depth of care.» Lagt i bakken, så å si, av dybdene i omsorgen, som et hvetekorn i jorda.