Å løfte pekefingeren for saken

«Hardhet er betegnende for den feministiske bevegelsen nå», uttalte forfatteren Eline Lund Fjæren i et intervju med Morgenbladet i slutten av september. Når hun kjente på at hun var «drittlei feminismen», var det tilsynelatende fordi 1) norske feminister ikke tåler å bli motsagt, 2) feminismen som bevegelse har blitt slukt av markedskreftene, 3) feminismen er mer moraliserende enn analyserende, og 4) fordi «ordet ‘feminist’ ikke kommer med noen fordringer», som hun formulerte det i sin spalte i Morgenbladet 9. november. Tilsvarene har ikke latt vente på seg. Som man kanskje kunne forvente, rykket flere ut for å forsvare ulike feminismers lykkelige sameksistens. I et fornuftig, men også vel sosialdemokratisk skoleflinkt motinnlegg, advarer tidligere Fett-redaktør Hedda Lingaas Fossum for eksempel mot «å bli et slags feminismepoliti».

Med fare for å opptre nettopp som en selvgod snut: jeg må innrømme at jeg undrer meg over hva både Lund Fjærens svakt funderte «analyse» og tilsvarene fra Lingaas Fossum med flere egentlig tilfører offentligheten. Lund Fjæren skriver som om hun tror (vare)feminismen kom til Norge med Ulrikke Falch, mens de påfølgende innleggene oppfyller alle tenkelige kriterier for kronikker i norske kulturaviser – en solid dose fornuft, litt statistikk og et stenk av belæring, for å nevne noen. Bekrefter ikke disse konsensussøkende kronikkene at den norske feminismedebatten er et middelklasseanliggende? Og hvor blir det av de konkrete tiltakene, invitasjonen til handling, engasjementet som ikke bare viser at man behersker kronikkdebattenes edle kunst, nemlig hurtig meningsproduksjon?

Arven etter 90-tallsfeminismen

Kanskje finnes det mer ansporende mat for tanken – eller handlekraften! – i de to feminismeantologiene av året, Det skjer nå og Ulyd, redigert av henholdsvis Helena Brodtkorb og nevnte Lingaas Fossum. Som Kristoffer Jul-Larsen påpekte i sin anmeldelse av antologiene i Klassekampens bokmagasin, kan de sies å stå for hver sin versjon, og til dels hver sin generasjon, av den norske feminismen. Det skjer nå representerer det man med et noe forterpet begrep kan kalle «statsfeminismen»: den mer hverdagslige og tradisjonelle troen på likestilling, gode forbilder og rettighetskamp. Skribentene i Ulyd står for en mer intellektuell, internasjonal og ikke minst interseksjonell feminisme; ambisjonen i mange av tekstene er å plassere tematikken i et teoretisk rammeverk. Brodtkorbs antologi, som har undertittelen Fortellinger fra en feministisk revolusjon, har kommet i stand med #metoo som utgangspunkt. Ulyd er mer opptatt av å framvise feminismens mangfold, av å utvide samtalen.

Flere av bidragene i Ulyd handler dessuten om virkningen av feministisk kunst og litteratur, mens flertallet av skribentene i Det skjer nå konsentrerer seg om livserfaringer. Mange av tekstene tar for seg seksualitet, kropp, selvbilde og selfie-kultur; mange skriver om kvinnelige rollemodeller, enten heltinnene hentes fra hverdagslivet, populærkulturen eller den mer høyverdige kunsten og litteraturen. Man finner som ventet bidrag om #metoo fra ulike vinklinger, og et knippe tekster setter feminismen i sammenheng med den øvrige organiseringen av samfunnet. Nedslagsfeltet er bredt: Inkluderingen av minoritetsperspektiver viser at samtalen er blitt åpnere de siste årene.

Er de to antologiene viktige å få med seg? Er man mellom 12 og 18 år og har behov for å feste den ugne følelsen av å være begrenset av noe til et begrep, vil svaret være et utvetydig ja. Følelsen av at all verdens (u)muligheter er knyttet til kjønn, kan få en retning med slike utgivelser, og verdien av en slik gjenkjennelse skal ikke undervurderes. Selv lærte jeg ordet «feminist» fra antologier som svenske Fittstim og den norske oppfølgeren Råtekst, sannsynligvis i likhet med mange i min generasjon. Da disse utkom i 1999, var jeg tolv år gammel og på rastløs jakt etter livslærdommer skolen ikke kunne gi. Skribentene i Fittstim og Råtekst ble rollemodeller; de ga visse erfaringer et språk, viste fram et like deler lærevillig og vitebegjærlig fellesskap, der sårbarhet og kulhet kunne eksistere side om side.

Leser man dagens antologier opp mot 90-tallets, ser man hvordan den norske samtalen om kjønn faktisk har forandret seg og blitt mer avansert. Kjønnsforskningen kan være aldri så utskjelt i deler av offentligheten, men kjønnsteorien har gitt oss et språk for strukturell undertrykkelse, samt en åpnere forståelse av hva kjønn egentlig er. Selv om mange av de problematiske erfaringene fra 90-tallet dessverre ligner dagens – trakassering, umyndiggjøring og forsøk på å etterleve umulige idealer – er vokabularet et annet, og samtalen er både mer inkluderende og mer nyansert. Like fullt spør jeg meg hva Det skjer nå og Ulyd tilfører dagens voksne lesere. Hvem er disse bøkene egentlig skrevet for?

Mobilisering eller mangfold?

«Da vi først mobiliserte disse unge jentene og guttene, skulle vi ha mobilisert dem til noe. Vi skulle hatt en plan, latt engasjementet få et varig uttrykk, utviklet det til noe mer enn bare en ny runde med feminisme-debatt», skrev Anna B. Jenssen, bidragsyter i Råtekst og redaktør i Morgenbladet, i en kommentar i samme avis 7. februar 2014. Denne (selv)kritikken rammer til dels også årets antologier. I forordet til Det skjer nå skriver Brodtkorb at noe av det viktigste med antologien er at den «stiller flere spørsmål enn den svarer på», og videre: «Vi skal aldri slutte å stille spørsmål, for det er det som har ført oss dit vi er i dag.» Vel, troen på at spørrekraft alene har brakt oss til den relative likestillingen vi lever i i Norge, får Brodtkorb ta på sin kappe. Viktigere er det hvilke spørsmål som faktisk stilles i Det skjer nå. Bortsett fra et knippe hederlige unntak framstår tekstene som innelukket i sine personlige fortellinger og refleksjoner. Forsøkene på overblikk er få, og overraskende synspunkter uteblir. Flere steder presenteres spørsmål som mest av alt fremmer bidragsyterens begrensede perspektiv – det grelleste eksempelet kommer i Marie Auberts intervju med Åsne Seierstad og hennes mor Frøydis Guldahl, der Seierstads forundring over morens faktiske offer for feminismen er talende: «Det er interessant. Det kostet deg en jobb å være feminist. Koster det egentlig noe nå?» For den som heter Åsne Seierstad, er det kanskje ikke så mye som virkelig koster.

Ordlyden er en ganske annen i Ulyd. «Hva slags potensial finnes det i nåtidens feministiske engasjement, og hvordan kan vi tenke både kritisk og konstruktivt rundt det?» spør redaktør Lingaas Fossum. I dagens feminisme er dette absolutt et kjernespørsmål. Men klarer skribentene i Ulyd å omsette sitt teoretiske grunnlag i konkrete praksiser? Hver tekst presenterer sitt felt og sin versjon av feminismen, og fremmer det potensialet som finnes i denne konteksten. Olga Ravns opplysende essay sporer vår tids mistro til kvinnefellesskap tilbake til hekseforfølgelsene. Maria Kjos Fonn analyserer offerrollen og voldtektsfortellinger i litteraturen og relaterer disse til egne overgrepserfaringer. Amalie Kasin Lerstang skriver klokt om sinne i samtidslitteraturen; med støtte i essays av Audre Lorde og Leslie Jamison gir teksten yngre norske forfatteres «selvopptatthet» en kontekst, og blir derfor et viktig bidrag til litteraturfeltet. Utgangspunktene for de øvrige tekstene er stort sett som disse, altså nokså spesifikke. I seg selv er ikke det et problem, men begge antologiene mangler kimen til den typen mobilisering Jenssen skriver om. Samlet sett presenterer Ulyd et kor av ulike potensialer og retninger, men hvor skal vi gå for en overordnet og informert diskusjon av hvilke retninger som er fruktbare og ikke, om ikke nettopp til en slik antologi? Det å sette sammen ulike ytringer resulterer ikke nødvendigvis i en konstruktiv samtale.

Et emne som formelig roper på slike diskusjoner, er selvfølgelig #metoo. Temaet Eline Lund Fjæren tok opp i kommentaren som først utløste debatt i høst, var hvorvidt «#metoo-rammede» menn bør få komme tilbake i offentligheten. Men like åpenbart som at #metoo også fortjener kritisk diskusjon, er det at vi ennå står for tett på til virkelig å kunne diskutere bevegelsens konsekvenser – og mangelen på sådanne. At «blodet» knapt har tørket før blekket, blir tydelig i Det skjer nå, ikke minst i Åsa Linderborgs stødig argumenterende tekst, som særlig tar opp svenske mediers oppfølging av bevegelsen.

Her til lands har Linderborg fått en smått irriterende status som den svenske dronningen av nyanser. Når man leser tekstene hennes, forstår man hvorfor – hun stiller spørsmål ved den ubøyelige selvrettferdigheten som har gjort seg gjeldende i enkelte #metoo-saker, spesielt i Sverige. Poenget om at kvinnefrigjøring handler om å bli tatt på alvor uavhengig av tiltrekningskraft, er også godt – en kvinne over overgangsalderen er blant samfunnets mest usynlige, slik Wencke Mühleisen har skrevet om. Samtidig vitner flere av Linderborgs eksempler og formuleringer om en litt for stor glede over rollen som nyansenes stolte ridder, den ene som tar dissens. Hvem andre enn den som vil vinne på å nyansere, sier seg for eksempel enig i at «de psykologisk, prinsipielt og moralsk mest interessante #metoo-historiene utspiller seg i den gigantiske gråsonen mellom det direkte uetiske, de kjønnsrollene vi er blitt oppdratt inn i, og det rent menneskelige»? Det finnes hendelser der også den som mener seg utsatt for trakassering, overtramp eller overgrep, har et delansvar for situasjonen hen har havnet i, men den typen historier har ikke dominert #metoo. Å gjøre de mest kompliserte eksemplene til de mest interessante, undergraver lavterskelfellesskapet bevegelsen skapte på sitt beste. Selvsagt bør gråsonesaker diskuteres, men er det så sikkert at #metoo er den rette konteksten for det?

Videre skriver Linderborg at «#metoo legitimerer kvinner som vilje- og kraftløse stakkarer som gjerne løper i flokk og mangler evne til å si ifra». Når hun hevder at #metoo-historiene som ble trykt i svenske medier, «nesten uten unntak» framstilte kvinnene som helt hjelpeløse, spør jeg meg hvor stort materialet som gjemmer seg bak nesten, er. Retorikken røper at ønsket om å nyansere er minst like stort som behovet for nyanser, men Linderborgs tekst hører like fullt til blant antologiens mest leseverdige. Den åpner for diskusjon, og den tør å gi en samlet framstilling av tingenes tilstand.

Inn i samfunnsdebatten

De av bidragene som på lignende vis knytter an til en større samfunnsdebatt, er utvilsomt antologienes sterkeste. Det gjelder blant annet Ida Jacksons tekst om overgrep i Det skjer nå, som har blitt framhevet av alle som har skrevet om boken. Jacksons tekst er imidlertid ikke god fordi overgrepshistorien hennes er sterk. Den er god fordi Jackson evner å formidle koblingen mellom personlige erfaringer og samfunnsstrukturer i sin konkrete form, og ikke som en abstrakt tankeøvelse. Hun gir en levende skildring av konsekvensene av et overgrep, og viser samtidig hvordan samfunnet pålegger henne et ansvar for egne traumer. Som overgrepsutsatt må du evne «å håndtere konsekvensene av ditt eget traume, og å håndtere hvordan du viser eller forteller verden om det». Når Jackson skriver om hvordan hun forteller gynekologen at hun kanskje «friker ut litt» fordi hun har vært utsatt for overgrep, og hvor ubehjelpelig ukomfortabele helsepersonellet blir, bidrar hun med perspektiver som sjelden har vært belyst i offentligheten. Samtidig minner hun om at det er «mye enklere å endre samfunnet enn å endre kroppene».

Jacksons tekst skiller seg ut ved å legge opp til en konkret mentalitetsendring – kanskje oppleves den også så rammende fordi endringen den ønsker seg, virker innenfor rekkevidde. Samfunnsendringene må begynne med at «vi øver oss på å tåle historiene», skriver Jackson, vi må forstå at det ikke finnes «noen magisk oppreisning», og at problemene ikke vil forsvinne på et blunk. Hennes tekst er i seg selv en slik øvelse; den inviterer leseren til å utføre endringene den ønsker seg.

Andre er mer forsiktige med å fremme noen medisin mot problemene de tar opp. Blogger, instagrammer og tekstforfatter Maja Hattvang skriver om å ikke kunne unnslippe det mannlige blikket; teksten skildrer hennes selviscenesettelse og skjønnhetsrutiner, samt forsøkene på å fri seg fra dem. Hattvang innser at selvobjektifisering ikke innebærer noen egentlig frigjøring: Det å se deilig ut på et bilde du selv har tatt og lagt ut, medfører kanskje ikke så mye mer frihet enn det å la seg avbilde av andre. Hun uttrykker sorg over at det er «vårt enkeltansvar som kvinner å frigjøre oss fra lenkene samfunnet har påtvunget oss», men ser samtidig ingen andre utveier – holdningskampanjer og bevegelser som #metoo kan invitere til endring, men ikke ta på seg ansvaret for den. Også flere steder formuleres tekstenes endringsønsker som skribentens personlige utopi, uten tanker om tiltak eller kontekst som støtte. Foredragsholder Caroline Marita Omberg, som har bakgrunn fra pornobransjen, beskriver i Det skjer nå trakassering i næringslivet. Hun ønsker seg «en kultur som er raus og åpen for sårbarhet» både privat og på jobb: «Kan vi ikke bare brette opp ermene og sette i gang?»

Svakheten ved Ombergs tekst gjelder for flere av bidragene i de to antologiene: De innreflekterer ikke at ermene allerede er blitt brettet opp i utallige omganger. Spesifikke problemer og erfaringer skildres uten tanke for historien, uten forsøk på å navigere i tiltak som har fungert, ikke har fungert, kunne tenkes å fungere. Tekstene presenterer personlige historier, men går ikke langt nok i å innlemme strukturene som ligger til grunn for dem. Og dermed blir skildringene for tamme.

Samtlige av tekstene som på ulikt vis handler om rollemodeller, stagnerer her. Når Maren Fuchsia Celius-Blix i Det skjer nå skriver om sin oppvekst med Spice Girls, konkluderer hun med at bandet var en både inspirerende og problematisk ledestjerne. I sin diskusjon av fenomener som kroppspositivisme og bloggeren Sophie Elise ender hun med å både beklage og bejuble samfunnets status quo: «Hvor langt har vi egentlig kommet hvis vi ber dem om å kle på seg, når vi akkurat har brukt hundre år på å kjempe for at kvinner skal få kle seg slik de vil?»

Spørsmålet kan lyde betimelig, men i likhet med Hattvang legger Celius-Blix for stor vekt på enkeltmenneskets ansvar i møte med feministiske doktriner (som at en vakker kropp ikke skal være det viktigste). Å la være å kritisere strukturer i frykt for å påføre de som lider under dem, skam, er en strategi som bare bidrar til å opprettholde det bestående. Er det ikke bedre å ta ansvar der man kan og klarer – også for andre enn seg selv? De beste samtalene har man jo gjerne med mennesker som både evner å gi betimelig korreks og utvise aksept for svakhet. Feminisme handler om å tre inn i et fellesskap hvor de samfunnsgitte reglene ikke gjelder, og om å invitere andre inn i dette fellesskapet. Å gå inn for nye regler medfører selvfølgelig et ansvar, slik livet i seg selv medfører ansvar. Det handler ikke om valgfrihet, men om å gjøre gode valg.

Vilje til makt eller til misnøye

Også gode analyser utgjør en del av arbeidet mot alle former for undertrykkelse. Vi må vite hva vi kjemper mot, hvor fienden kommer fra og hvordan vi skal benevne og plassere både motkreftene og oss selv. I så måte er en av antologienes mest rammende tekster Emma Holtens essay i Ulyd, som søker å gi nye svar på nettopp disse spørsmålene. «Rettmessighet» åpner med en analyse av den hvite mannens sinne og maktesløshet. Maskulin suksess konstitueres ifølge Holten av frihet; som eksempel benytter hun gründeren, den uavhengige og såkalte selfmade man, og kontrasterer denne mot den arbeidsløse mannens tap av selvråderett. Frihetsdyrkingen foregår også innenfor feminismen, konstaterer Holten, selvstendighet har vært viktig mål for kvinnekampen. Men frihetsfølelsen som følger av «å vere uavhengig av andre menneske sine oppfatningar og å kunne seie og gjere det ein vil» er også knyttet til makt, til hierarkier. Et av Holtens hovedpoenger er at vi må «kunne snakke om at kjensla av å vere fri og kjensla av å ha makt kan vere det same og bli blanda saman.» Videre gir hun eksempler på hvordan frihet er knyttet sammen med økonomisk makt; undertrykkelsen som følger med makten til samfunnets rikeste, rettferdiggjøres gjerne under frihetens dekke. Det svenske RUT-fradraget («Rengöring, underhåll och tvätt»), som åpner for å trekke hjelp i hjemmet av på skatten, blir brukt som et av flere eksempel på hvordan en kvinnes frie valg medfører en annens ufrihet. Holten hevder at feminister ikke kan ta på seg å kritisere patriarkalsk makt uten å granske sin egen makthunger med et like kritisk blikk, og dette kravet til selvransakelse er etter min mening essensielt for dagens feminisme. Vi må snakke om hvordan og hvorfor makt tiltrekker, både på et samfunnsmessig plan og i det private – hvordan ser en seksualitet som ikke spiller på makt ut, for eksempel? Hvilken betydning har maktens tiltrekningskraft for #metoo, hvordan har vi erfart den og hva tenker vi om det?

«Vi kan ikkje lage nokon formel, ikkje nett no, for korleis vi unngår desse situasjonane og skaper ei anna røynd», skriver Holten videre, men hun inviterer like fullt til å forsøke å koble frihet og avhengighet. Enhver ytring er en maktutøvelse, det er ikke til å komme forbi. Men dette essayet, antologibidragene og avisdebattene bindes samtidig sammen i avhengighet. Diskusjon er også samhold. Også derfor lar jeg meg forbause over hvor lite historiserende de fleste av antologitekstene framstår, hvor lite reell dialog de rommer. Samtlige av bidragene har åpenbart verdifulle intensjoner, men mange av dem ser seg blinde på sine egne historier og perspektiver.

Betyr det dermed at dagens feminisme er for enøyd og individualistisk? Om feminismen som helhet framstår slik, er det ikke fordi den er blitt utvasket gjennom trender og varetenkning, men fordi det å omsette dens teoretiske fundament i konkret aktivisme, er en stor og uhyre vanskelig oppgave – særlig i samfunn som er innrettet som vårt. Om feminismen fremstår slik er det fordi det egne ansvaret er tungt, fordi ermene må brettes opp på nytt og på nytt. Kort sagt er feminismen et arbeid som koster. «In making feminism a life question, we will be judged as judgmental», skriver den britiske kjønnsforskeren Sara Ahmed i den briljante Living a Feminst Life (2017), som nettopp kombinerer teori og praksis i en konkret guide mot undertrykkelse. For Ahmed kan det å være involvert i politisk og feministisk aktivisme bety å kjempe mot (den normbaserte forståelsen av) lykke. Kommer det misnøye på bordet idet man avdekker problemer, kan det å være feminist bety å være villig til å skape misnøye.

Er så dagens feminisme for hard, slik Eline Lund Fjæren uttrykte det i Morgenbladet? Snarere vil jeg hevde det motsatte. På tross av gode anslag, demonstrer Ulyd og Det skjer nå behovet for enda skarpere analyser. Flere kan gjerne utvise større vilje til å opptre som et strengt, men i aller høyeste grad angripelig politi.