Hvilken verdi har egentlig et tre – og en skog, ja, i det hele tatt natur? Forfatteren og eventyrsamleren Peter Chr. Asbjørnsen forsøkte å komme til bunns i det en gang.
Utdøende urskog (1852) av August Cappelen (1827–1852). Olje på lerret. Tilhører Nasjonalmuseets samling. Foto: Jacques Lathion
Før jeg ble forsker, var jeg heltids miljøaktivist. Jeg finansierte aktivismen gjennom studielån. Jeg var på universitetet bare én gang i året for å hente lånet, sånn at jeg kunne finansiere arbeidet med den saken jeg brant for. Saken var å redde verden. Intet mindre. Jeg har tenkt siden at jeg nok var til stor plage for omgivelsene mine. Jeg var enormt opptatt av miljøsaken, og av å snakke om den. Dette var på slutten av 1980-tallet og inngangen til 1990-tallet. Det var rett i etterkant av de store kampene for å redde norsk vassdragsnatur. Verden hadde akkurat begynt å forstå omfanget av klimaproblemet. Brundtland-rapporten, som lanserte begrepet «bærekraftig utvikling», og med vår egen statsminister Gro Harlem Brundtland i spissen, var ganske fersk. Vi var overbevist om at det gikk an å endre kurs, skru ned forbruket av natur, løse miljøproblemene. Men det gikk for sent. Hvorfor var det så vanskelig? Det handlet jo om vår felles framtid. Det handlet om verdensarven.
For å understreke enda bedre hva det handler om, kan vi snu litt på ordene: Det handler om å arve verden! Verdensarven er jo ikke bare noe som ligger der og venter på oss. Ikke bare noe vi er der for å kunne beundre, ikke noe vi kan ta for gitt at er der. Å arve verden er en aktivitet, noe vi er delaktige i, noe vi aktivt gjør. Det handler om å forvalte, om å forvalte verdier, om verdiforvaltning.
DNB Bank har i lengre tid hatt en kampanje med tittelen «Hun investerer». Det handler om at menn forvalter større pengeverdier enn kvinner, og at nå bør det være kvinners tur. Også vi bør investere, ikke minst i aksjefond. Her handler verdiforvaltning om individuell forvaltning – av kapital (jeg skal komme tilbake til spørsmålet om pengeverdier, og også finans). Det jeg først og fremst skal rette oppmerksomheten mot her, er en annen type forvaltning: innholdet i det begrepet vi lett kan komme i skade for bare å forbinde med noe tørt og byråkratisk, men som jo faktisk har et stort ansvar – og apparat – for å forvalte verdier, nemlig offentlig forvaltning.
Da jeg her en morgen kom ut fra bygården min på Ila, nær St. Hanshaugen og Alexander Kiellands plass i sentrum av Oslo, ble jeg møtt av en plakat på et av trærne rett utenfor bygården min. Der sto det at treet i løpet av få dager ville bli hogd. Jeg kjente umiddelbart på det som et tap. Langs den veien jeg hver dag går mot Blindern, står en rekke store og vakre hestekastanjer. Dette var et av dem. Når det er høst og sesong, liker jeg å plukke noen av kastanjene opp fra bakken, gå rundt med dem i lomma og kjenne på dem. Hestekastanjene er vakre trær som gir området særpreg og meg daglig glede. De er nesten hundre år gamle, en arv fra 1930-tallet, da de først ble plantet. Et nytt tre kan ikke få den prakten det gamle treet hadde i min levetid, heller ikke i levetiden til mine barn.
Men hvilken verdi har egentlig et tre – og en skog, ja, i det hele tatt natur? Hvordan gir vi natur verdi? Hvordan skal arven verdsettes? Et av de stedene kampen om naturverdier har stått, er i og om skogen. Det begynte lenge før plantingen av prakttrærne på St. Hanshaugen. Midt på 1800-tallet var den norske skogen i en miserabel forfatning. Det ble brukt sterke ord om situasjonen. Skogen ble mishandlet, het det. Den var i ferd med å ruineres, het det også. Det var en naturherlighet som ikke ble tatt vare på. Det som ble kalt for skogspekulanter, hogde og ødela skog for egen privat rikdom og vinning. Og det var mye å tjene. Gamle privilegier for å drive næringsvirksomhet ble opphevet, for eksempel privilegier for å drive sagbruk. Det var ikke lenger enkeltpersoner som skulle ha enerett til å sage tømmer for eksport. Handelen skulle være fri. Men var ikke skogen også av nasjonal verdi, noe som måtte forvaltes av det offentlige? Måtte det ikke finnes en offentlig forvaltning?
Født 1967. Økonomisk historiker. Professor i vitenskaps- og teknologistudier (STS) ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, Universitetet i Oslo. Tidligere nestleder i Natur og Ungdom (1988–1990). Seneste bok: Nature-Made Economy. Cod, Capital and the Great Economization of the Ocean (MIT Press, 2023), forfattet med Tone Huse.
Fotnoter
Å knytte sammen naturens verdi med nasjonens økonomi var et viktig anliggende i en serie av offentlige kommisjoner som ble nedsatt i denne perioden: Hvordan hang skogens verdi sammen med nasjonens økonomi?
«Om Skovene i deres Forhold til Nationaloeconomien», var tittelen på én av disse kommisjonene. «Skovenes nærmeste Værd og Nytte» – altså skogenes verdi og nytte – het et av kapitlene av en forfatter som de fleste av oss kjenner fra en annen sammenheng: Peter Christen Asbjørnsen. Ja, det er forfatteren og eventyrsamleren det er snakk om. Han i tospannet Asbjørnsen og Moe, han med folkeeventyrene som vi også kjenner gjennom Theodor Kittelsens tegninger.
Men nå er det ikke naturmystikk, huldrer og troll det handler om. I fortellingen «En Nat i Nordmarken» (1843) skriver Asbjørnsen om lengselen etter skog og den sjeldne duften av gran. I læreboka han skrev, som het Om Skovene og et ordnet Skovbrug i Norge (1855) er mystikken og lengselen byttet ut med en jordnær, nytte- og økonomisk orientert interesse og skrivestil. Formålet, skrev Asbjørnsen, var å «vække Interessen, fremkalde Eftertanken, og (…) klarne Ideerne om Skovenes Tilstand og Betydning».
Jeg er ikke sikker på om de var klar over det selv. Men Asbjørnsen og de andre tidlige norske forstmesterne sto midt oppi en av den tidens helt sentrale problemstillinger. De forsøkte å finne svar på hva verdien av natur – i dette tilfellet skog – var, og hvordan denne verdien kunne forvaltes. Svaret kom til å få stor betydning. Selve begrepet «bærekraft» oppsto i Tyskland på denne tiden. Det oppsto helt konkret i strevet med å komme fram til en god forvaltning av skogen. Det er ikke tilfeldig at det var til Tyskland Asbjørnsen og andre norske skogforvaltere, dro – med stipend fra den norske staten.
Også diskontering, et annet sentralt, økonomisk begrep, er inspirert av skogdrift. Diskontering handler om å forsøke å få et best mulig svar på hva verdien av noe vil være i framtiden – i dagens verdi: En framtidig verdi omregnes altså til nåverdi – verdien i dag. Det er helt sentralt i finans og i økonomiske investeringer, som jeg så vidt var inne på innledningsvis. Hva vil være verdien av min finansielle investering? Men begrepet sprang altså delvis ut av skogen.
Når bør et tre eller en skog hogges for å sikre mest mulig økonomisk verdi av den voksende skogen? Svaret ble beregningsmåten som kalles diskontering. Det vil si at verdien av noe i framtiden skrives ned ved hjelp av en valgt prosentrate. Samtidig kommer spørsmålet om bærekraft: Når bør et tre hogges for at lønnsomheten kan fortsette, altså at ikke selve naturverdien faller bort, for eksempel gjennom skalting og valting, altså dårlig forvaltning, av naturressursene.
Vi forstår av dette at økonomi og natur er viklet sammen. Men allerede Asbjørnsen pekte på at naturtid og økonomiens tid og turnus ikke uten videre er sammenfallende. De kan komme i konflikt med og motsetning til hverandre: Asbjørnsen kategoriserte treet i ulike aldre, og disse aldrene sto i forhold til hogsttidspunkt. En alder var det han kalte treets «naturlige alder». Det ville si at skogen ble hogd når trærne var mest skikket til å formere seg. Dernest kom det han kalte treets økonomiske alder. Det ville si at skogen ble hogd når trærne passet til å oppfylle bestemte behov. Til sist kom den kategorien han kalte teknisk eller merkantil alder. Vi kunne også sagt handelsalder. Det innebar at skogen ble hogd når trærne hadde en størrelse som passer til spesielle sortimenter til eksport.
Asbjørnsen argumenterer sterkt for å bruke den hogstalderen som gir størst langsiktig massetilvekst, det vil si at trærne hogges når siste års tilvekst tilsvarer den årlige middeltilveksten. I en tabell har han stilt opp målinger av 13 prøvetrær av gran av forskjellig alder og forklart hvordan trærnes volum og tilvekst utvikler seg med alderen. Tabellen viser at den løpende tilveksten når et maksimum ved 100 års alder, mens middeltilveksten kulminerer ved 110 år.
Den økonomien Asbjørnsen beskriver, er naturskapt. Det er naturen som så å si gir til økonomien i første omgang. Vi kunne kanskje kalt det for en gaveøkonomi. Men hvordan ta disse rike gavene med i betraktning når vi driver økonomi? Hvordan drive en forvaltning som tar naturen med i beregningen?
Mer enn hundre år etter at de første forstmesterne hadde gjort sine beregninger av skogens verdi, og vi for lengst hadde fått en skogforvaltning, fikk vi et departement for å styre over alle naturverdier. Vi fikk, i 1972, et miljøverndepartement.
Miljøet ble etablert som en egen sak og – for å uttrykke det litt byråkratisk, men innholdsmessig vesentlig: Vi fikk ikke bare et miljøverndepartement. Departementet etablerte et eget forvaltningsobjekt – miljøet – og det skulle vernes. Vi fikk miljøvernet. Og en rekke seire: verneplan for vassdrag, ambisiøse internasjonale avtaler for SO2 og NOx som Norge ofte gikk i bresjen for, nasjonalparker, opprydding i fjorder og vassdrag, vedtak mot oljekraftverk. Og allerede samme år som det nye departementet ble opprettet, fikk vi verdensarvkonvensjonen i regi av FN, en konvensjon som Norge ratifiserte i 1977.
Det unge Miljøverndepartementet vokste fram med en snert og en kraft som en nesten kan bli litt slått i bakken av i dag. For at ikke Miljøverndepartementet skulle være en liten «ert», glasur på kaka, en liten avkrok, et lite departement nederst ved bordet med ansvar for en potensielt veldig stor sak, stilet det nye departementet høyt. Et viktig lovverk hadde departementet allerede. Det het plan- og bygningsloven. Det var et redskap for at Miljøvernet som offentlig etat skulle kunne gripe inn overfor andre etater – både offentlige og private.
I tillegg siktet dette nye departementet seg inn mot de styringsredskapene og den posisjonen Finansdepartementet satt med: Miljøverndepartementet ville bli et overdepartement de andre departementene måtte forholde seg til når de ville noe. De ville styre naturressursene ved hjelp av naturressursregnskaper og budsjetter – på samme måte som Finansdepartementet styrte over økonomien ved hjelp av sine budsjetter. Men her kom styringen over natur og styringen over økonomi i konflikt med hverandre.
Finansdepartementet ga ikke fra seg sin posisjon. Det ble ikke politikk av det, måtte Miljøverndepartementet konstatere. Naturregnskap og budsjetter ble ikke noe styringsredskap. Plan- og bygningsloven mistet departementet siden til Kommunaldepartementet - hvor loven i sin tid kom fra. Men miljøvernsaken ikke bare tok og beholdt man, men vant, vel?
I ettertid er det lett, kanskje, både å se og å si at det var jo aldri helt realistisk, det Miljøverndepartementet forsøkte på. Da min aktivistkarriere var over, var det studiet av Finansdepartementet jeg gikk til. Det var der makten over miljøpolitikken var forankret, var min hypotese. Det var Finansdepartementet man måtte forstå. Men i realiteten tapte også økonomene – dobbelt. Helt fra tidlig på 70-tallet utfordret Finansdepartementet Miljøverndepartementet. Økonomene hadde sitt eget svar på hvordan naturen skulle tas hensyn til i økonomien. Naturen skulle komme inn i økonomien gjennom avgifter: Naturens verdi skulle gjenspeiles i pris. Prissignaler, i form av miljøavgifter, skulle bli forvaltningens viktigste miljøredskap. Da kunne man bruke markedet for å løse miljøproblemene.
Så lett var det ikke. Det økonomene ikke helt erkjente, var at det å sette verdi på natur i form av avgifter ikke hadde så mye med markedsmekanismen å gjøre. Tvert imot var det å øke priser gjennom avgifter et av de mest politisk kontroversielle tiltakene for å løse miljøproblemer man kunne komme på. Så tapte de også i møte med seg selv – de møtte seg selv i døra. Altså: Når det kom nedgangskonjunktur (som på sent 70- og tidlig 80-tall), ble det viktigere å få hjulene i sving enn å sette avgifter og naturverdier høyt. Eller for å si det med Asbjørnsen: Den merkantile alderen vant – hensynet til eksporten og konkurranseevnen. Så da gikk økonomene imot de avgiftene de tidligere selv hadde foreslått.
Det litt pussige skjedde også at da klimasaken meldte seg for fullt i overgangen til 1990-tallet og både økonomer og andre ble opptatt av å regne på verdien av nasjonalformuen, så var det oljeformuen det ble regnet på! Det var den som var sårbar, truet av klimasaken, og ikke omvendt. Vi kunne tape økonomisk på miljøsaken. Strenge klimakrav kunne føre til lavere pris på olje, og det ivrige Miljøverndepartementet, som etter hvert het Klima- og miljødepartementet, fikk beskjed om å holde seg beskjedent tilbake og ikke fronte for sterke nasjonale klimakrav i de internasjonale klimaforhandlingene.
Miljøsaken endrer seg raskt og kraftfullt. Men jeg tror mange her vil kjenne igjen problemstillingene og dilemmaene. Hvordan kan miljøsaken, selve naturarven, verdensarven, gjøres til gjenstand for god forvaltning dersom styringsredskapene enten ikke er plassert hos noen som har kraft og vilje til å bruke dem, eller de som har posisjon til å bruke dem, ikke vil?
Nå, på 2000-tallet, har det skjedd noe annet og litt nytt når det gjelder økonomi og verdien av natur. Kan kanskje finans gå i miljøsakens tjeneste? Det er ikke tilfeldig at jeg nevnte finansbransjen innledningsvis. For det er ikke bare likestilling og ªHun investerer» som finans fronter nå. «Gode penger» het det nylig i en kampanje fra Storebrand. Budskapet er at pengene du investerer, kan vokse og samtidig tjene miljøformål. Naturverdi og finansiell verdi i ett, altså.
Det var ikke bare på 1800-tallet man satte ned kommisjoner for å løse offentlige anliggender. NOU-er, Norges offentlige utredninger, er et av forvaltningens viktige redskaper. Her bringes det inn ekspertise utenifra for å gi råd til forvaltningen. NOU 2018: 17 har tittelen Klimarisiko og norsk økonomi. Her er det ikke lenger miljøavgifter som er løsningen på å ta inn naturens verdi i økonomien, men i stedet finansbransjens begrep om risiko. Klimaproblemet er en risiko – for finansbransjen, men også for hele stabiliteten i økonomien. Så kan økonomiens egeninteresse av å unngå naturtap være det som skal til?
Espen Barth Eide, dagens klima- og miljøminister, arbeider samtidig med å få til en variant av det departementet hans ikke fikk til å bli politikk av på 70- og 80-tallet: det å vise fram verdien av natur i et slags budsjett og regnskap. Kan det lykkes denne gangen?
Gode tall på verdien av natur er viktig. Og natur er for billig. Som selv Dagens Næringsliv har påpekt, er det problematisk når de som tjener penger på natur, ikke betaler grunnrenteskatt. Når de økonomiske fortjenestene er potensielt veldig store, og natur billig, er god forvaltning vanskelig.
Tall på naturens verdi som ikke inngår i styringssystemer, vil, uansett hvor riktige og gode verdianslagene er, aldri i seg selv redde naturen eller verdensarven. Mange års forskning på natur- og miljøsaken har lært meg betydningen av å sette ikke bare tall, men selve miljøsaken og kunnskapen om natursakene i bevegelse. Det handler om miljøbevegelsens betydning, men også alle andre engasjerte. Ingen miljøminister klarer denne saken alene, men trenger alle som står ved saken, også når den, i rene penger, koster oss dyrt.
En sterk og kyndig og godt utrustet offentlig forvaltning av vår arv er avgjørende. Men jeg tror ikke vi skal undervurdere betydningen av at vi husker og lar oss bevege like mye av Asbjørnsen og Moes fortellinger om naturen og om skogens mystikk som av de tallene Asbjørnsen kalkulerte seg fram til. Kanskje må vi også bli flinkere, alle som en, til å minnes det som har betydd noe for det vi anser som verdifullt.
Min egen naturglede og interesse begynte kanskje med det lille skogsområdet som lå tett inntil det byggefeltet hvor jeg vokste opp, et helt alminnelig lite skogholt, tett med små hvite skogstjerner, men som forsvant da skogen ble borte til fordel for et utbyggingsformål. Naturtap beveger mange av oss.
La meg avslutte med Alf Prøysens vise om jordbærene på Lauvåsen: «Oppå Lauvåsen veks det jordbær, fine jordbær, raue jordbær, hele væla er bare jordbær, finn et strå og træ dom på. Et er for gammalt, det skal få stå, et er for grønt, det går vi ifrå, men æille andre skal vi ta med hematt og leve lykkelig med sukker på». Det er vel drømmen om en god forvaltning: At vi lar noe, og nok, stå. Og da kan vi leve lykkelig, for alltid.
