Svar til Per Qvale

Per Qvale mislikte forståelig nok mine kritiske bemerkninger til hans bok Fra Hieronymus til hypertekst. Siden jeg langt på vei deler Qvales engasjement for moderne oversetterteori fremhevet jeg det positive ved utgivelsen, men uten dermed å legge fingrene imellom der jeg syntes det var på sin plass med kritikk. Hensikten var ikke å underkjenne "bokens teoretiske problembehandling" som sådan, men heller å peke på svakheter i denne behandlingen. Siden Qvale nærmest fremstiller min kritikk som uredelig, føler jeg meg forpliktet til å svare. Jeg konsentrerer meg om 3 punkter.

1. Qvale skriver at jeg beskylder ham for å utføre "en del misvisende forenklinger" uten å nevne et eneste eksempel. Qvale har tydeligvis ikke forstått at jeg fremhevet hans behandling av Derrida nettopp som et eksempel på misvisende forenkling. Følgende sitat av Qvale kan tjene som utgangspunkt for en ytterligere eksemplifisering:

Man kan strides om hvorvidt Derrida i det hele tatt bringer noe nytt inn i oversettelsesstudiene; utvilsomt bringer han inn et høyere abstraksjonsnivå, om ikke nødvendigvis et høyere refleksjonsnivå. (Fn. 119) De metafysiske implikasjoner er noe som enhver får gjøre opp med på egen hånd; Derridas negative teologi har intet konsilium å øve innflytelse på. Det er vel heller ingen fare for at den litterære verdens aktører vil trekke den litterære konsekvens av dekonstruksjonismen at originalverk blir uten verdi og at vi får oversatte versjoner i annoterte og uleselige utgaver.

Kanskje bør man betrakte dekonstruksjonismen som mye av en intellektuell lek, og det kan virke som om mange opplever Derridas skrifter som fascinerende tomgangsfilosofi, like kildrende for det estetisk-filosofiske øre som en veljustert 24-ventilers motor for bilmekanikerens (Qvale 1998:249, min kursivering).

Altså: konsekvensen av dekonstruktivismen (slik Qvale fremstiller det) blir "at originalverk blir uten verdi og at vi får oversatte versjoner i annoterte og uleselige utgaver". Jeg fatter ikke hvor Qvale har hentet en slik oppfatning fra og jeg kan ikke annet enn å oppfatte dette - ikke bare som "forenklende og misvisende" - men i tillegg som direkte galt.

2. Det neste problemet har Qvale formulert slik:

Så leser man følgende selsomme påstand: "Qvale synes å mene at spørsmålet om hvorvidt oversettelsen er god eller ikke kan avgjøres ved å sammenligne oversettelsen med originalen og at dette forholdet ikke bør problematiseres ytterligere." Denne påstand blir så meget underligere når resonnementet som følger er helt sammenfallende med resonnementet i min bok. Bare med den forskjell at jeg problematiserer ytterligere, som i kapitlet “Den hermeneutiske sirkel – og spiral”, der jeg drøfter tekstens ontologiske og epistemologiske status (s. 259-263), ulik leserkompetanse (s. 261-262) og intersubjektivitet (s. 262), og i kapitlet “Diakronisk perspektiv” (s. 238-240).

Det gleder meg hvis det virkelig dreier seg om skinnuenighet mellom Qvale og meg på dette punktet. Den setningen jeg henviste direkte til i Qvales bok var imidlertid følgende:

Derridas tese om oversettelsens vesen som forandring, at oversettelse er å ligne med en forbigående kognitiv akt, er relativiserende inntil det absurde. Originalteksten står der, og leses nå med kontaktlinser i stedet for med lorgnett. På samme vis med oversettelsen. (s. 261)

Problemet er at denne sleivete kritikken av Derrida like gjerne kan brukes mot den hermeneutikken Qvale ellers gjør seg til talsmann for. Selv om Derrida og Gadamer formulerer seg ulikt oppfatter jeg uoverensstemmelser dem imellom som mindre betydningsfulle i denne sammenhengen. Gadamer understreker nettopp at både teksten og leseren er historisk situert, og jeg er ikke sikker på om Derridas tanker om oversettelse er så mye mer relativiserende enn Gadamers. Jeg forstår heller ikke hva den reelle faren ved Derridas form for relativisme skulle være. Derrida understreker jo nettopp hvordan originalen forplikter oversetteren.

3. Jeg "refser" ikke Qvale for å unnlate å nevne Antoine Berman i sin bok. Det er ikke antallet referanser som avgjør om en bok er god eller dårlig. Det jeg gjorde var å peke på et misforhold i bruken av sekundærlitteratur. I en innføringsbok bør det skilles mellom betydelige og mindre betydelige bidrag til feltet, dette for å hjelpe leserne i den videre lesningen. Etter mitt skjønn kunne Qvale vært mer selektiv på dette punktet, men slike vurderinger vil alltid innby til debatt. Jeg nevnte Berman som eksempel på en virkelig betydelig teoretiker som ikke er nevnt, samtidig som boken inneholder mange referanser til relativt ubetydelige artikler.

Jeg fastholder at boken til Qvale er perspektivrik og interessant, og at den derfor også fortjener en kritisk behandling. Boken spenner så vidt, både historisk og teoretisk, at det ville være merkelig om den ikke inneholdt kritikkverdige passasjer. Boken legger utvilsomt et grunnlag for videre tenkning og skriving om oversettelse i Norge. Jeg slutter meg derfor uforbeholdent til Qvales intensjon om at boken kan "legge ut forskningsspor, peke ut retninger og problemfelt, og initiere til spesialstudier, ikke minst av tverrfaglig karakter." Fritt fram!