Resirkulert

Igjen har Torunn Borge og Henning Hagerup gått sammen om å skrive om Tor Ulven og hans forfatterskap. Denne gangen har samarbeidet resultert i en hel bok. Boka er stort sett en reise gjennom det ulvenske temalandskapet med en del føringer lagt av Borge og Hagerup. Her finnes ingen grundige nærlesinger, men en hel del bemerkninger omkring det de ser som viktige trekk ved Ulvens forfatterskap. Litteraturen som blir trukket frem er der først og fremst for å understøtte deres syn på Ulvens tekster. Eksemplene hører ofte til unntakene i Ulvens diktning.

Noe av det de er mest opptatt av, og som de har vært inne på tidligere i forbindelse med artikkelen «Parentesen av lys» i Vinduet nr. 1/99, er å kritisere, ifølge dem, en rådende oppfatning om Tor Ulven som utelukkende «dødsfiksert». Dette blir mer påfallende her enn i det nevnte essayet, fordi dette blir gjentatt flere ganger gjennom hele boka. En kan spørre seg om hvem de refererer til når de skriver at det er vanlig å tenke på Ulven som «dødsfiksert», eller en som hyller døden. De nevner ikke med et ord hvem det måtte være, men henviser til at det er en rådende oppfatning. Dette er lettere å godta i et kort essay, men når det blir gjentatt gjennom en hel bok, blir jeg litt frustrert. Hvem har sagt eller skrevet at Ulven er entydig dødsfiksert? spør jeg.

For Borge og Hagerup er det Ulvens forhold til det levende vel så viktig som hans forhold til døden. Dette er et viktig punkt, fordi det er jo slik at det finnes en sammenheng i dette. Døden er noe vi kan fornemme, erfare, men så lenge vi lever er vi jo dømt til livet, og det er bare det vi kan ta utgangspunkt i. Og som menneske tror jeg det er komplett umulig å hele tiden forholde seg til det nøytrale; menneskelige relasjoner vil uansett påvirke og snike seg inn i skriften. Hos Ulven finnes et samspill mellom det humane og det pessimistiske, mellom etikk og nihilisme.

Borge og Hagerups «nylesning» av Ulven oppsto da de forsøkte «å lese et utvalg tekster som om de var nye (...)» (Borge og Hagerup s. 16), dvs. at de leste tekstene uten å være påvirket av virkningshistorien og deres egne fordommer. Det virker noe naivt å tro at en dypere sannhet skal tre ut av tekstene når en forsøker å lese «med minst mulig tolkningsiver» (ibid. s. 16). Dette er oppfatninger omkring tekstforståelse som jeg ærlig talt ikke trodde de to forfatterne ville være forbundet med. Borge og Hagerup burde begge være klar over de prosessene som settes i gang når en tekst leses. Tolkning i en eller annen forstand er og blir en nødvendighet når en leser litteratur. Etter denne argumentasjonen, kommer de da fram til at de kunne se nye aspekter ved Ulvens diktning:

(...) ikke minst fremstod empatien, humoren og de burleske innslagene tydeligere – og vi fant en langt mer dynamisk og innimellom paradoksal omgang med spørsmål omkring menneskets ontologiske status – tilværelsen er nok meningsløs hos Tor Ulven, men av og til åpnes det for eksempel opp for en sosial og psykologisk fundert meningsfylde. (Ibid. s. 16.)

Dette resultatet er utvilsomt riktig. Tor Ulvens diktning er ikke ensidig; tekstene trekker i forskjellige retninger, tvetydighetene i hvert dikt gjør dem nyanserte, problematiske å lese i en retning. Dette er ikke noe nytt, men snarere et resultat av grundig lesning, tolkning med alle fordommer i bruk.

Sentralt i Ulvens litteratur står sporet som motiv. Dette blir viet stor plass i Skjelett og hjerte. Mennesket, og i høyeste grad Tor Ulven, er opptatt av å lete, granske tegn, finne mening i det fortidige. I Ulvens tekster kan slike spor være skjelett, potteskår, fossiler, søppel og andre arkeologiske funn. Menneskets uopphørlige leting avler ny leting og deretter kaos. Innsikten kan aldri bli tilfredsstilt. Bak denne problematikken ligger døden som en mulighet som kan bringe ro og stillhet. I Ulvens tekster kan en ofte finne snøfnugg som dekker over sporene eller bølger som visker dem ut. Dette kan fungere som et bilde på at døden fjerner det umettelige begjæret etter å forstå. Som eksempel på dette bruker Borge og Hagerup et dikt uten tittel på side 103-104 i Etterlatte dikt før de skriver: «Det Ulven aksepterer i diktet, er ikke menneskelivets betingelser, men utviskingen av alle tegn til liv, av ethvert spor etter tenkende vesener – og når ingenting finnes lenger, er det heller noe igjen å forsones med.» (s. 126). På dette punktet er Borge og Hagerup inne på noe vesentlig. Her bringer døden stillheten inn som tegnenes fravær. Gjennom diktets strukturering av de stumme motivene som f.eks. snøfnugg, vil også en stillhet skylle over diktet i det at det tematiserer en erfaring av noe utenfor forståelsen som bare dødserfaringen på en paradoksal måte kan vise oss. Her trer en dobbelthet i Ulvens diktning fram; forholdet mellom sporet og ikke-sporet. Det finnes en fascinasjon for begge, der sporet settes i forbindelse med det levende, mennesket som gransker og leter etter mening, og ikke-sporet som en utslukking av mening og menneskets fravær. Begge kan gi erfaringer av døden.

I prosadiktet «UTSTILLING XIII (museumslokale)» finner vi noe av det jeg mener er essensen i Tor Ulvens forfatterskap:

Idet du er født, er du voksen. Døren blir låst utenfra. Det første du hører er raslingen av nøkkelknippet og skrittene som fjerner seg, fortaper seg utover i en verden du aldri skal få se. (Stein og speil, s. 43.)

Dette diktet tar opp en tematikk som er vesentlig for hele forfatterskapet til Tor Ulven: menneskets manglende evne til å skue utenfor seg selv. Vi er låst inne i vårt eget «museumslokale», der vi er dømt til å søke erkjennelse i de finitte gjenstandene som er utstilt. Men utenfor vår verden, ligger en verden som vi aldri kan ta del i mens vi lever, men som vi kan få en fornemmelse av gjennom gjenstandene i museumslokalet. Skal man sammenligne dette diktet med de andre dikt som Ulven har skrevet, kan disse gjenstandene f.eks. være knokler, potteskår, søppel, runer og fossiler. Dette rommet er homogent, begrenset, mens det en fødes fra og som en dør til er det heterogene, en eksistens uten individualitet.

I fødselen blir mennesket født inn i kulturen dvs. språket. Kulturen blir i diktet ovenfor sammenlignet med et museum og individet arver innholdet når det fødes inn i verden. Individet blir født inn i en ferdig struktur som er med på å definere dets eksistens. Museumsmetaforen er treffende, fordi museet språkliggjør og definerer objektene som er utstilt (f. eks «der Eisman» som Ulven refererte til i det ene intervjuet han ga (van der Hagen 1996) ). Objektene blir tegn som mennesket ikke tilfeldig har valgt ut, og som skal representere noe (f.eks. et utviklingstrinn hos en bestemt art). Objektene blir frarøvet sin individuelle historie. Det vesentlige blir hva en kan lese ut av objektet i et større perspektiv, f.eks. om fossilet er et ledd i pattedyrenes utvikling.

Når Ulven i diktet ovenfor forsøker å formulere en bevissthet om en annen verden som vi «aldri skal få se», er det en verden som han har erfart, men som han aldri kan bringe fram i lyset. Denne erfaringen som muliggjør erkjennelsen, er den poetiske erfaringen som ligger utenfor det diskontinuerlige språket. I den poetiske erfaringen er ordet bevisst sin egen illusoriske egenskap og vender seg derfor mot seg selv, bort fra verden og inn i stillheten.

Ulvens kommunikasjon beveger seg mot det meningsløse. Det paradoksale blir at han bruker språkets meningsstruktur for å nærme seg dette. Også i grunnmotivene blir signifikatet et tegn på tomheten. En knokkel kan f.eks. bli et tegn på døden, individets forsvinning. Blanchot skriver i essayet «Från ångest til språk»: «Vad forfattaren än skulle vilja säga så er det ingenting. Världen, tingen, vetandet är för honom bara hållpunkter på andra sidan tomheten» (Blanchot 1992 s. 12). Dette gjelder i stor grad for Ulvens poesi. Tingene i verden blir for Ulven tegn som igjen kommuniserer det tegnløse. Dermed beveger språket seg fra mening til ikke-mening, diktet åpner seg, for så å lukke seg igjen. Diktene blir stumme monumenter på tomheten, glemselen og forsvinningen. Diktet blir også et spor som avslører et nærvær og et fravær på samme tid; den stumme bevegelsen mellom mening og ikke-mening, diktet som med en meningsstruktur taler mot det meningsløse.

Som vi kan se, er Ulvens prosjekt å fjerne seg fra det individuelle. I dette finnes det et dødsønske. Det er her Ulvens nihilisme ligger. Mennesket låses fast i en struktur som formidler dets virkelighetsbilde. Som den sannhetssøkeren han er, finner Ulven ut at det er umulig å finne sannhet innenfor disse begrensede rammene. I fødselen blir vi låst inne i en verden og en kultur som ekskluderer verdener utenfor våre liv.

I boka Skjellett og hjerte blir det fokusert på den pessimistiske humanismen, humoren og empatien, men alle disse aspektene er innbakt i en grunnfilosofi som er Ulvens. Denne beveger seg mot det nøytrale, der utslukkingen av lidelse i det upersonlige står sentralt. Latteren, som Borge og Hagerup mener er et helt annet aspekt, er jo et kjent nihilistisk virkemiddel for å illustrere det absurde i tilværelsen. Empatien en naturlig menneskelig egenskap, og i tråd med Schopenhauer, så Ulven ingen grunn til å øke menneskenes lidelse.

For en som kjenner Ulvens litteratur og den litteraturen som er skrevet om han av Borge og Hagerup, er det ikke så mye å hente i Skjelett og hjerte som en skulle håpe på. Det er klart at boka utdyper ting som allerede er skrevet av de to forfatterne. Litt irriterende er det å oppdage at hele sekvenser og avsnitt rett og slett er klippet ut fra etterordene til Henning Hagerup i Ulven-utgivelsene Essays og Etterlatte dikt, samt essayet «Parentesen av lys» fra Vinduet som de to skrev. Dette gjelder til og med artikkelen «Amor Mundi» fra Vagant nr. 1/96 som Borge og Hagerup skrev om Gunvor Hofmos diktning. Dette vitner om sløvhet og venstrehåndsarbeid fra Borge og Hagerups side. I boka finnes det en del morsomme anekdoter fra Ulvens liv. Dette er for en Ulven-interessert leser artig å få med seg. (Ulven har, som de fleste vet, vært en nokså biografiløs forfatter hittil.) Dette har vært mulig i og med at Borge og Hagerup kjente Ulven personlig i forbindelse med Vagant-miljøet.

Til tross for en del kritiske bemerkninger, mener jeg at denne boka likevel er et viktig bidrag til forskningen på Ulvens tekster. Dette er jo den hittil eneste i sitt slag. La oss håpe det kommer flere!