Olaug Nilssen er en eksemplarisk bokanmelder

Olaug Nilssens Innestengt i udyr (som jeg stadig glemmer navnet på og omtaler som Innestengt i smådyr) er en strålende bok, SYNES JEG og derfor er jeg sannsynligvis forutinntatt når jeg skriver dette. Man skal forresten ha bodd ganske lenge i en kjeller for ikke å være forutinntatt når man uttaler seg om … nærsagt hvasomhelst.

Olaug Nilssen har anmeldt debutboka til Mikael Godø, og det synes Endre Opsahl at hun burde ha avstått fra. Hun burde i alle fall ha gjort det på en helt annen måte, synes Endre Opsahl, som med sin velutviklede sans for humor ikke ser humoren i Olaug Nilssens tekst.

Endre Opsahl er for fortørnet til å se at Olaug Nilssens anmeldelse er et bramfritt og forfriskende innslag i en ellers nokså hyklersk geskjeft.

Norsk offentlighet er ingen stor andedam. Alle har gjort seg opp en mening om alle, kanskje via et mellomledd eller to. De som skriver og anmelder bøker, er like innsauset i denne røra som de øvrige aktørene. Likevel foregir de å holde objektivitetens fane høyt når de anmelder hverandres bøker:

Helt siden du slo opp med svigerinnen min har jeg syntes at du er en blærete og hoven snobb, og dertil ganske ondskapsfull - dessuten liker jeg ikke vennene dine - men alt dette legger jeg selvfølgelig til side når jeg nå skal anmelde romanen din.

?????

Norsk litteratur ville tjene stort på flere anmeldelser av det slaget Olaug Nilssen har prestert her. Det er en feilvurdering å innbille seg at bokanmeldelser hører inn under naturvitenskapens domene og at de kan utføres etter objektive og empiriske kriterier. Enhver tolkning er et subjektivt foretagende, og det beste vi kan håpe på er en fortolker som forsøker å gjøre rede for sin subjektivitet og deretter presenterer en begrunnet tolkning av det objektet som tolkes skal.

Nettopp dette er det Olaug Nilssen har gjort. Hun kunne ha holdt kjeft om sine fordommer mot Mikael Godø, men hun valgte i stedet å være åpenhjertig. Dermed vet vi hvilket ståsted hun skriver fra, og det er lettere for oss å forholde oss til innholdet i anmeldelsen. I tillegg er hun så profesjonell at hun begrunner sarkasmene sine ved å vise til faktiske forhold i teksten. Dermed finnes det også en viss (riktignok vinklet, men hun har vist oss vinklingen) etterrettelighet i anmeldelsen hennes.

Leve Olaug Nilssen!

PS. Det er mange som husker Mikael Godøs nokså bedritne anmeldelse av Synne Sun Løes' roman Yoko er alene. Det er selvfølgelig helt greit at han ikke likte boka. Problemet er at han ikke hadde gangsyn nok til å skille mellom forfatter og forteller, ja, han argumenterte vel til og med for at de måtte være én og samme person fordi både hovedpersonen og forfatteren var adoptivbarn fra Korea. Jeg har sett større anmeldere gå i den samme rusen, men det at en torsk gjør noe dumt er vel ikke noe argument for at stingsilda skal gjøre det samme?