Misvisende forenkling

Stipendiat Christian Refsum omtaler min bok Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis (Aschehoug 1988) i en reflekterende artikkel som jeg leste i Vinduets internettidsskrift 07.10.98. Artikkelens form og tone maner til debatt. Det ville så å si vært tonedøvt å unnlate å ta opp artikkelforfatterens bruk av min bok. Iallfall ville det vært villedende for leserne av Vinduet om Refsum slik, på sviktende premisser, fikk problemformuleringsprivilegiet.

Det er en merkelig bruk Christian Refsum gjør av min bok. Han legger ut i det vide og brede om hvor innsiktsfull og anskuelig og imponerende boken er med henblikk på spesielle oversettelsesproblemer, og hvor fornuftig og pragmatisk forfatteren er når det gjelder konkrete løsninger. På den annen side underkjenner han bokens teoretiske problembehandling - samtidig som han, etter beste evne, gjør flere av bokens teoretiske drøftelser til sine egne.

Refsum beklager at boken skjemmes av "en del misvisende forenklinger", uten å si hvilke. Han mener at boken "ofte blir for rask og overflatisk i behandlingen av sentrale teoretiske problemstillinger". Men man leter forgjeves etter begrunnelsen og eksemplene som skulle belyse denne anklagen.

Så leser man følgende selsomme påstand: "Qvale synes å mene at spørsmålet om hvorvidt oversettelsen er god eller ikke kan avgjøres ved å sammenligne oversettelsen med originalen og at dette forholdet ikke bør problematiseres ytterligere." Denne påstand blir så meget underligere når resonnementet som følger er helt sammenfallende med resonnementet i min bok. Bare med den forskjell at jeg problematiser ytterligere, som i kapitlet «Den hermeneutiske sirkel – og spiral», der jeg drøfter tekstens ontologiske og epistemologiske status (s. 259-263), ulik leserkompetanse (s. 261-262) og intersubjektivitet (s. 262), og i kapitlet «Diakronisk perspektiv» (s. 238-240).

Refsum feller flere steder den skråsikre dom at "boken er best når ..." og "Qvale er best når ...". Ja, når? Når det ikke dreier seg om teori, men om praksis. Anmelderen har nemlig gitt seg faen på at han skal skape det inntrykk at Fra Hieronymus til hypertekst. Oversettelse i teori og praksis utelukkende har sin styrke i det praktiske, og at bokens forfatter "irriterer seg over teoretikere som hever abstraksjonsnivået", fordi de "ikke hjelper oversetterne direkte i deres daglige arbeid". Teoretikernes fortjeneste, fremholder Refsum, er at de reflekterer over "hvordan oversettelse gjør oss i stand til å skrive, snakke og tenke". Jeg skulle mene min bok reflekterer adskillig over disse spørsmål, se f.eks. kapitler som «Syntaks og tanke» (s. 149-163), «Drømmer, tanker, kvanter og morfiske felt» (s. 175-180), «Lyd – bilde – tegn – skrift» (s. 180-189), «Metafor og tanke», (s. 193-202), og «På jakt etter ferdsskriveren» (279-282).

Derimot er det korrekt at jeg "irriterer meg over et for høyt abstraksjonsnivå i filosofisk oversetterteori" når det gjelder Derrida og de Man, uten at jeg tror det skyldes noen misforståelse. Det ante meg at det ville falle noen tungt for brystet at jeg omtaler disse herrer med noe reservasjon. Imidlertid kan min forbeholdne omtale av Derrida knapt fortjene karakteristikken "flåsete". Jeg sier: "Derrida ser ut til å mene at ingen endelig betydning (eller mening) finnes (s. 247). Jeg sier at det i Derridas fokusering på forskjellene, og i relativiseringen av original og oversettelse, ligger en oppløsningstendens "som i sin ytterste konsekvens blir nihilistisk". Jeg sier ikke at Derrida er nihilistisk. (Jeg impliserer tvert imot at Derridas protest mot markedsliberalistisk tenkning og restriktiv innvandringspolitikk er av stor politisk og moralsk verdi.) Mitt forbehold gjelder i første rekke Derridas avautorisering av oversettelsen.

Flere enn Derrida kan påberope seg nitid lesning av Walter Benjamins temmelig gåtefulle essay om "Oversetterens oppgave". (Jeg har oversatt, og gjengitt i original, sentrale avsnitt.) Visst er det slik å forstå at Benjamin (og det samme gjelder vel Derrida) ikke oppløser distinksjonen mellom original og oversettelse, men der Benjamin vil at oversettelsene skal "forløse det rene språk", dvs. la originalens "mening" tre frem som "rent språk", er vel Derrida ute etter å uteske andre tolkninger av originalen. Og disse tolkninger (oversettelser) gis en status som må relativisere originalen - samtidig som de i et annet perspektiv tydeliggjør den, slik Refsum fremholder. På dette punkt fatter jeg interesse for Refsums resonnement. Kanskje får vi anledning til en dialog omkring dette punktet i et egnet forum.

Forøvrig erkjenner jeg (s. 248) at elementer i Derridas dekonstruksjonistiske analyse er i slekt med sunne prinsipper i "Translation Studies", en forskningshorisont som vel både Refsum og jeg kan definere oss innenfor. Refsum trekker iallfall frem George Steiner som en foregangsmann for "Translation Studies" – slik også jeg gjør i min bok; After Babel er sågar omtalt som et ruvende verk, og har hatt stor betydning for undertegnede. Det gleder meg også at Refsum nevner Heidegger som en portalfigur i språkfilosofien og oversettelsesrefleksjonen. Og vi deler åpenbart synspunkter på hvordan oversettelsesteorien har utviklet seg de siste tiårene; bort fra formalistisk og reduksjonistisk teoridannelse, i retning av hermeneutiske og kulturrelaterte studier, av mer eller mindre deskriptiv art.

Refsum får følelsen av å bli ledet inn i "et intellektuelt supermarked" med navn og skoleretninger "hulter til bulter", når han leser Fra Hieronymus til hypertekst. Andre vil nok se at utvalget er skjønnsomt, og at forfatteren så langt fra "har villet nevne de fleste som på en eller annen måte har ment noe om oversettelse". Akk, Refsum er nok på det rene med at det er adskillig flere som mener noe på dette feltet; faglitteraturen har en eksplosiv økning, og på internasjonale oversetterkongresser kan det samles opptil 500 mennesker og mene noe. Hverken på slike kongresser eller i litteraturen (som "har flommet utover det angloamerikanske teorimarkedet", som Refsum uttrykker det), vil man normalt finne noen referanse til "den kanskje viktigste franske oversetterteoretikeren, Antoine Berman", som Refsum refser meg for å "unnlate å nevne". Dersom Refsum hadde satt seg noe bedre inn i literaturen på det felt han med så autoritativ røst uttaler seg om, ville han unngått slike slag i luften. På den annen side har turbulensen etter slaget fått mine boksider til å blafre opp på de fåtallige Bermanreferanser som finnes, og fått meg til å fatte interesse for hans skrifter. Så jeg får tross alt rette en takk til Refsum.

Ifølge Refsum har Fra Hieronymus til hypertekst to funksjoner: 1. Å presentere sentrale problemstillinger knyttet til skjønnlitterær oversettelse. 2. Å være veiviser til mer spesialisert og drøftende oversetterteori.

Jeg vil være så formastelig å hevde at den har en tredje funksjon, i forlengelsen av funksjon 2: Å legge ut forskningsspor, peke ut retninger og problemfelt, og initiere til spesialstudier, ikke minst av tverrfaglig karakter.