Litt om Aftenpostens likegyldige litteraturkritikk

Med utgangspunkt i Edel Bakkemoens anmeldelse av debutanten Camilla Sørbyes roman, Dette er sorgens hus, vil jeg her skissere noen tendenser i Aftenpostens litteraturkritiske profil. Denne profilen har, som flere enn meg har påpekt, endret seg i løpet av høsten.

Under overskriften «En tragisk utgivelse» avfeier Bakkemoen Dette er sorgens hus. Hun skriver: «Av og til utkommer det bøker som på ingen måte eier kvaliteter, hverken litterære eller andre, ikke engang et salgspotensial.» Videre fastslår hun: «Det er ubegripelig at et forlag bruker ressurser på å sende ut en bok som denne.»

Det ubegripelige er at Bakkemoen ikke argumenterer, begrunner sin dom. Hun skriver at boken ikke «eier litterær kvalitet» uten å si noe om hva denne kvaliteten innebærer, og legger til, mot slutten, hvis man kan snakke om en slutt i den skandaløst korte anmeldelsen, i et hjelpeløst forsøk på å si noe om bokens undertekst, at «her blir imidlertid språket og grepet så fattigslig brukt at boken ikke formår å formidle det temmelig åpenbart underliggende på noen interessevekkende måte».

Bakkemoen gjør heller ikke noe forsøk på å plassere boken i det litterære landskapet, det norske 90-tallet. Riktignok antyder hun at boken, sjangermessig, minner om en punktroman. Men er snar med å tilføye: «om man nå skal genreplassere samlingen av korte avsnitt som henger til tørk omtrent som en mislykket skittentøyvask øverst på sidene.» Det er Bakkemoens sarkasme som gjør meg rasende; og ingen av delene, verken sarkasmen eller raseriet, hører på noen måte hjemme i litteraturkritikken. Det som opprører meg mest er likevel Bakkemoens likegyldighet. For hun har virkelig ikke gjort noe som helst for å forstå denne boken, noe som er synd, for forfatteren, Aftenpostens lesere, og ikke minst for Bakkemoen selv.

For Camilla Sørbye har skrevet en usedvanlig poetisk roman. De som finner veien til Dette er sorgens hus vil oppdage at hovedpersonens sorg er formidlet i et uhyre sensitivt språk, nesten klinisk, der blikket for de minste detaljer veves umerkelig inn i en større sammenheng. Camilla Sørbyes roman er på en måte et klaustrofobisk drama; som i flere av Jon Fosses skuespill er det tre personer og et hus som står sentralt. Huset blir en metafor. Et bilde. I Sørbyes roman et bilde på svik og overgrep. Senere, da den unge kvinnen forsøker å etablere seg, alene, først på en hybel, så i et sommerhus, velter minnene fram. Umerkelige små og store åpninger, dører, er tydelige; dvs. man er ikke sikker på om de er så åpne, for det veksles, de lukkes og åpnes, mentalt og fysisk, som en slags puls, rundt og i denne hovedpersonen.

Edel Bakkemoen synes at romanens mangel på litterær kvalitet er tydelig, men gidder ikke å peke på den manglende kvaliteten i teksten, bare slår det fast, sånn andre banker vettet ut av dem som er dummere og mindre enn seg selv, som en lovmessighet. En troverdig kritiker ville kommet med eksempler, begrunnet sin subjektivitet. En troverdig kritiker ville dessuten, i respekt for leseren, forfatteren og forlag, nøytralt ha beskrevet og plassert boken: formelt, innholdsmessig og i det litterære landskapet. Bakkemoen gjør ingen av delene.

Bakkemoen skriver videre at boken er en tragisk utgivelse, og at «det er ubegripelig at et forlag bruker ressurser på å sende ut en bok som denne». Igjen glemmer hun rollen sin, igjen glemmer hun jobben sin: for utfallene står som de står, ubegrunnet, som alt annet. Dessuten: hvis det er slik at hun med overskriften «En tragisk utgivelse» forsøker å hentyde til tittelen Dette er sorgens hus, så er det, ved siden av å være en tabloidisert overskrift, eller det hennes redaktør kaller for «treffsikker journalistikk», en enfoldig form for sarkasme.

Sarkasmen («om man nå skal genreplassere samlingen av korte avsnitt som henger til tørk omtrent som en mislykket skittentøyvask øverst på sidene») henger ikke på greip: forfatteren har virkelig skrevet sterkt og bekjennende om svik og skyld; at Bakkemoen får assosiasjoner til en mislykket skittentøyvask er rett og slett ubegripelig; fornærmelsen er komplett når så Bakkemoen, i sitt bilde, hevder at teksten, eller skittentøyvasken, henger til tørk på sidene. Alle vet at man ikke henger skittent tøy ut til tørk. Og slik jeg tolker Bakkemoen forsøker hun å innbille leseren at det samme burde gjelde for Sørbyes roman (ja, sammenhengen er hul og ond).

Det er Bakkemoens likegyldige formidling jeg vil til livs; at vi er uenige om bokens kvaliteter er ikke det sentrale; når jeg så bruker det mot henne er det fordi jeg mener at hun ikke formidler noe annet enn likegyldighet og sarkasme. Det står seg ikke alene. Jeg mener at kritikk, og da mener jeg konstruktiv kritikk, burde brukes til å trenge inn i tekster. I et forsøk på å forstå teksten og kanskje også seg selv. Ja, jeg tror at både teksten og kritikken er tjent med at man bryner seg på teksten, virkelig tar den på alvor. Får man det til, tror jeg at man lærer mye om både tekster og livet generelt. Hva så med de dårlige tekstene? Hvordan skal kritikken forholde seg til dem? Jeg synes den absolutt skal forholde seg til dem. Men ikke slik den anvendes av Bakkemoen og flere med henne: for når de vurderer en tekst som de mener er dårlig, så er det som om alt oppspart kritikk, all sarkasme og galle må ut på en gang. Noe som blir for enkelt. For infantilt.

Det kan virke som om Aftenpostens likegyldige og usaklige tendens ikke er tilfeldig: for omtrent samtidig som mørketida satte inn, fant kulturredaktøren ut at han ville sparke en av sine dyktigste kritikere, Mari Lending. Kritikerlaget rykket ut i Morgenbladet, forsvarte Lending. Aftenposten trykte oppsigelsen i bransjebladet Journalisten. Dagbladet omtalte saken på sine feature-sider. Mer? Ja. Verre: Aftenpostens redaktør børster støvet og kinomørket av en av sine filmkritikere, Edel Bakkemoen, gir henne et par bøker, blant annet Camilla Sørbyes, og vips så har de en ny anmelder.

Et annet sørgelig bidrag til høstmørket fra Aftenpostens kulturredaksjon, er ansettelsen av Morgenbladets revolvermann Mikael Godø. Noe av det første han gjorde var å plaffe ned en 24-årig debutant fra Østfold; Godø gjorde heller ingenting for å skjule sitt pubertale krutt da tre etablerte forfattere forsøkte å forsvare den vergeløse debutanten.

Jeg spør meg: hva er det egentlig Aftenposten vil med denne dreiningen? Den likegyldige Bakkemoen og revolvermannen Godø istedenfor den grundige og dyktige Mari Lending? Er det sånn at Aftenposten vil understreke at de foretrekker infantil støy framfor seriøs formidling, fiks idioti framfor ånd?

Når det gjelder ånd, så må det nærmest sees på som et blaff. For fra før har avisen (med unntak av lyrikkanmelderen Ingunn Økland og barne- og ungdomsanmelderen Hege Steinsland) en nokså inntørket og gammelmannsstiv stabel av litteraturkritikere (kanskje med unntak av Hans H. Skei) som for lengst burde ha vært førtidspensjonerte. Ja, disse gamle mannfolkene er virkelig en lidelse å lese. Gørr kjedelige, uten engasjement og med et vokabular som har sluttet å pulsere og vokse i en annen tid. Men heldigvis, disse mannfolkene er ikke likegyldige. Det skal de ha. Ikke at jeg etterlyser flere karer som trendy Godø, nei, gud hjelpe meg, heller flere av Mari Lendings grundige og saklige kaliber, og gjerne kombinert med dristig subjektivitet og engasjement.

Det er trist å registrere at landets største morgenavis, hver morgen, som et slags «åndelig brød» til morgenkaffen, forsøker å formidle litteratur med en blanding av pensjonister, revolvermenn og likegyldige litteraturkritikere. Jeg kan selvfølgelig la vær å lese avisen. Noe også mange andre kan gjøre, uten at det hindrer Aftenposten i å følge den fordummende kursen de tydelig har staket ut for seg selv og sine lesere på kultursidene. Det er få aviser i landet, og når en av de ledende avisene som Aftenposten ikke tar litteraturen på alvor, ja da sprer det seg, da har man det gående.