En kommentar til Olaug Nilssens kritikk av Mikael Godøs Galleri Oslo

Skal Olaug Nilssens kritikk av Godø være en spøk? I så fall er det en ganske dårlig en; makan til selvopptatt jåleri har jeg sjelden lest. Nilssen referer innledningsvis til «alle dei idiotiske navna og tåpelege intrigene». Senere i sin «anmeldelse» følger hun fint opp, med dårlige sarkasmer om såpeopera og Godøs typebetegnelser, og i form av oppsummeringer med store bokstaver for riktig å markere hvor uinteressant og elendig dette makkverket av en bok egentlig er.

Til alt overmål ligger det ved denne «anmeldelsen» en fotnote. Her forteller Nilssen frydefullt Godø hvor inderlig hun gleder seg til den forestående slakten – formodentlig for å gjøre denne absurde prosessen fullkommen. Dessuten, forteller Nilssen med rettferdig harme, går Godø til angrep på forfatterbokanmeldere generelt, og Faldbakken spesielt. Godø var i tillegg «den som slakta 99-debutanten Synne Sun Løes på ein nådelaus og sur måte».

Vel, vel. Undertegnede har lest Yoko er alene. Jeg har også lest Godøs kritiske anmeldelse av den (den ligger fremdeles på Aftenpostens nettutgave), og jeg for min del synes kritikken var relevant – hverken nådeløs eller sur. Tvert imot synes jeg Godø lot Løes slippe ganske lett fra det, med adskillig sympati og velvilje. Hva den noe infantile krangelen mellom Godø og Faldbakken angår, synes den for undertegnede mer fornøyelig enn forargelig.

Poenget med min kommentar er dette: Mener virkelig Vinduet at det er i orden at bokanmeldelser får form av personangrep med bakgrunn i forfatterens tidligere bravader? Man forstår jo nå at Godø faller for fristelsen til å antyde at Faldbakken bruker dette grepet; Nilssen bekrefter sannelig hans mistanker!

Hvis det da ikke bare er en dårlig spøk, som sagt. Min humoristiske sans er forholdsvis velutviklet, tror jeg, så jeg antar at så ikke er tilfelle. Men ett er sikkert: På pur faen skal jeg lese Godøs bok!