Bransjen må ta ansvar

I høst, etter flere måneder med debatter, aviskronikker og Black Lives Matter-protester i Norge, satt jeg med noen kolleger i Norsk Faglitterær Forfatter- og oversetterforening (NFFO) og planla hvordan vi kunne få flere flerkulturelle stemmer til å skrive sakprosa. Samtidig kom Maria Horvei i Vinduet nr. 3/2020 ut med en oppdatering på mangfoldspørsmålet i norsk bokbransje. Og like etter kastet Dilani Vamapahan inn en uforventet betimelig brannfakkel i debatten vi ikke visste at vi hadde om mangfoldet i bokbransjen, med kommentaren «Like barn leker best?», publisert på bok365.no.

Hvor mange ganger skal (noen ganger lettere motvillige) flerkulturelle ildsjeler måtte kaste ut brannfakler for at bransjen skal forstå at det ikke er «de flerkulturelle» vi må gjøre noe med? Hvor lenge kan vi sitte og høre på hvite forlagsmennesker snakke om den «kritthvite bransjen» før det blir en meningsløs klisje? Det er et samfunnsproblem når bokbransjen ikke evner å speile den norske virkeligheten slik den er. Hvordan bidrar vi til mangfold når aktørene i bransjen nesten utelukkende består av hvite mennesker?

For NFFO har også feilet i å ta tak i mangfoldsproblematikken. Gjennomgående har tiltakene våre pekt på forfatterne og minoritetsgruppene som «problemet». De vet ikke nok om stipendene våre. De vet ikke hvordan de skal sende inn gode søknader. «De» er der ute og trenger bare et spark i riktig retning for å skrive og utgi bøker.

Mangfold skapes ikke bare ved å sørge for at vi får flere flerkulturelle forfattere. Utfordringen med en homogen bokbransje løses ikke ved å dyrke frem flerkulturelle forfatterspirer gjennom skriveskoler eller å oppmuntre minoriteter til å skrive. For når flerkulturelle forfattere har kommet til det punktet at de har et manus eller en manusidé, møter de på aktører som fungerer som økonomiske og redaksjonelle portvoktere inn i den norske offentlighet. Dette kan oppleves i form av:

• at stipendsøknader ikke blir vurdert av kompetente lesere

•  at forfatterne mangler nettverk i en homogen bransje, og dermed har både høyere terskel for å sende inn manus og mindre sjans til å bli plukket opp av redaktører på utkikk etter skribenter.

• at forfatterne møter en forlagsvirkelighet som forventer en spesifikk type litteratur fra flerkulturelle forfattere

• at forfatterne i manusarbeidet møter en forlagsredaktør som mangler en spesifikk kompetanse til å lese tekster fra et flerkulturelt perspektiv.

Hvem er det som ansettes?

I Vinduets artikkel peker Damian Vitanza på få tilgjengelige stillinger og manglende kvalifiserte flerkulturelle søkere som en årsak til at de norske skjønnlitterære redaksjonene ikke speiler befolkningen. Vamapahan på sin side retter søkelyset på forlagenes ansettelsesprosesser og på en tendens til at bransjen ansetter sine egne. Forleggerforeningen har fulgt opp problemstillingen ved å sende ut en undersøkelse blant medlemsforlagene for å undersøke hvordan disse jobber med mangfoldsspørsmålet. Men det er ikke tilstrekkelig å bevisstgjøre bransjen på hvordan blindsoner i våre ansettelsesprosesser skaper et system som gjør det vanskelig for flerkulturelle å slippe inn. Bransjen er allerede bevisst; de tenker på det, men de gjør ikke noe med det.

Ansvaret og endringsmulighetene er nå rettet tilbake til bransjen. Men utfordringene er flere:

1. Er bransjen attraktiv og interessant for flerkulturelle jobbsøkere?

Hvor mange flerkulturelle søkere med relevant faglig og praktisk erfaring søker på utlyste stillinger? Hvor mange kommer videre i ansettelsesprosessen? Hvis vi vet at bransjen bare ansetter blant sine egne, tør vi da ta sjansen på nok et avslag eller velger vi å selv-selektere oss vekk fra ansettelsesprosessen?

2. Hva anser bransjen som kvalifiserte søkere? Hva er kriteriene for ansettelse?
Hva må en kandidat stille med for å fremstå som attraktiv for de ulike redaksjonene? Hva vil det si at noen «har svært gode norskkunnskaper og høy språklig standard»? Språkkompetanse er ikke en fast definert og gitt kvalitet som man enten har eller ikke har. Når en flerspråklig kandidat får sin språkkompetanse vurdert av et forleggeri som definerer sin virkelighetsforståelse fra et hvitt middelklasseperspektiv er det klart at de ikke ser den kompetansen flerspråklige kandidater med ulik og flyktig bakgrunn har tilegnet seg i sine forhandlinger med de ulike virkelighetene de er innom hver dag.

3. Er kriteriene for ansettelse reelt sett objektive?
I Vinduet-artikkelen trekker forfatter og litteraturviter Kristina Leganger Iversen frem konflikten mellom det partikulære og det universelle i litteraturen, mellom «kven som vert lest som universelle, og kven som vert lest som representantar for ei bestemt gruppe». Når Vamapahan peker på urealistiske fremstillinger av melaninrike karakterer, etterspør hun en spesifikk kompetanse som hvite redaktører kanskje ikke innehar. Det universelle er ikke lenger så universelt når samfunnet og det lesende publikum er flerkulturelt. Når ansettelseskriteriene våre ikke speiler mangfoldet i samfunnet og ikke gir rom for kompetansen som en flerkulturell bakgrunn kan bringe inn i feltet, kan de jo ikke sies å være universelt gjeldende og objektive. Likevel har vi en bransje bestående av en hvit øvre middelklasse som holder fast ved det de selv anser som objektive kvalitetskriterier.

Vi må erkjenne at bokbransjen – foreninger og offentlige institusjoner inkludert – rekrutterer gjennom eksisterende nettverk, og vi må reflektere over hva vi anser som objektive kriterier for ansettelse. Når vi har ansettelsesprosesser som utelukker søkere fordi de ikke har studert på det riktige programmet, kjenner de riktige menneskene, snakker det riktige språket eller har lest den riktige litteraturen får vi et konkret eksempel på den systematiske diskrimineringen som foregår i bransjens ansettelsesprosesser. Denne typen diskriminering kan bare beskrives som strukturell rasisme. Hvis problemet er manglende representasjon «i alle ledd i prosessen», ligger løsningen i hvordan vi kan bryte opp den eksisterende strukturen.

Flerkulturelle kulturaktører har i større grad begynt å organisere oss, blant annet gjennom interesseorganisasjoner som Inn – etniske minoriteter i norsk kulturliv. Men løsningen ligger ikke i at enkeltgrupper peker på systemfeilene. For å endre et dyptgående strukturelt problem må de som er del av strukturen aktivt gå inn for endring. Det er ikke nok å bare åpne opp ytringsrommet for de få flerkulturelle stemmene.

Mangfold for mangfoldets skyld?

I en tid der bokbransjen stadig klager sin nød om færre lesere og konkurranse med tv- og spillbransjen, burde det være i forlagenes økonomiske interesse å se på hvordan de kan nå et større lesende og betalingsvillig publikum. Litteratur produsert og formidlet av en homogen gruppe forlagsmedarbeidere med humanistisk ballast speiler ikke de ulike virkelighetene som eksisterer i en befolkning som stadig blir mer flerkulturell, uansett hvor ofte vi med humanistisk ballast idealiserer tanken om universalitet. Som Heidi Austlid i Forleggerforeningen sier: «Vi må ikke synse. Vi må vite. Og noe av det vi vet, er at mangfold også lønner seg på bunnlinja.»