Roald Dahl som kontroversiell barnebokforfatter

Denstorekrok

Da jeg i 1980 begynte som redaktør i Gyldendals barne- og ungdomsavdeling, var Roald Dahls forfatterskap for barn bare i sin begynnelse.

Forlaget hadde da – etter åpenbart å ha gått glipp av Verdens største fersken som kom på et annet norsk forlag – sørget for rettighetene til resten av forfatterskapet, og hadde på det tidspunkt utgitt tre titler: Charlie og sjokoladefabrikken (1972; den eneste boken Roald Dahl innrømmer har en klar moral. Ellers mente han bestemt at moral var en farlig ting å utstyre en barnebok med), Danny og den store fasanjakten (1977; en varm og vakker far–sønn-roman med klar klassebevissthet som bakteppe) og Den fantastiske Mikkel Rev (1978; en annerledes dyrefabel med klasseperspektiv). Litterater, bibliotekarer, anmeldere og konsulenter var positive nok, mange skjønte at her var det gull, men kanskje fordi bøkene falt utenfor den sosialrealistiske hovedstrømmen, var det relativt liten oppmerksomhet og slett ingen leserstorm omkring Roald Dahls bøker for barn før hans neste barnebok kom på norsk, nemlig Georgs magiske medisin (1982).

Frem til 1982 var det mer hans voksne forfatterskap som var kjent og diskutert. Norsk tv sendte i årene 1979–88 Tales of the Unexpected, dramatiseringen av hans grøsser-noveller for voksne, som var utgitt i flere samlinger på Gyldendal. Det hersket svært delte meninger om hvorvidt Dahl var en av verdens beste novellister (som bl.a. Sigmund Hoftun mente) eller en iskald spekulant i det makabre og syke, som andre hevdet.

Men så kom Georgs magiske medisin. Det engelske forlaget hadde da skiftet illustratør til Quentin Blake, som siden har vært uadskillelig knyttet til Dahls bøker for barn. Gyldendal ga oversetteroppdraget til en språklig sprudlende og iderik Tor Edvin Dahl, og jeg fikk være med på det jeg vil kalle Roald Dahls egentlige gjennombrudd i det norske barnebokmarkedet. Fra da av var Roald Dahl en meget synlig barnebokforfatter, og på 80-tallet også en temmelig kontroversiell barnebokforfatter. Etter hvert, godt hjulpet av egne litterære høydepunkter, NRK-dramatiseringer, internasjonale filmer og lydbøker, vokste hans ry, og han ble den bestselgende, ukontroversielle og populære barnebokforfatteren vi kjenner ham som i dag.

Det er nesten vanskelig å tenke seg, men 80-tallets forlagsliv var uten pc, internett og mobiltelefon. Vi skrev brev på skrivemaskin med gjennomslag, mottok brev fra leserne våre i alle slags håndskrifter og iblant også maskinskrift, og – ikke minst! – vi fikk telefoner, mange telefoner, inn via sentralbordet.

Leserreaksjoner fra barn var ytterst sjeldne den gangen. Men reaksjoner på de få barnebøkene som virkelig provoserte og vekket de voksne formidlerne, kom i alle former og fasonger, fra de ravende rasende til de skuffede, mildt moraliserende og veiledende, til de meget få rosende, glade eller begeistrede. (Sinne aktiverer tydeligvis skrive- og reaksjonslysten mer enn glede og tilfredshet.) Mine første fem år i forlaget var det tre forfattere som fikk de fleste og heteste reaksjonene, og Roald Dahl var den ene av dem. Men den første leserreaksjonen jeg fikk, gjaldt ikke ham: Jeg var nettopp kommet på kontoret en morgen da jeg fikk en oppringning, hvor det eneste jeg kunne høre da jeg tok røret, var en mann som stønnet tungt og rytmisk inn i øret på meg. Jeg gjorde et kort, tappert forsøk på å finne ut hvem han var og hva han ville. Han svarte grøtete: «Det vet du nok» – og så leste han opp noen setninger – før han begynte å stønne igjen og jeg la på. Det viste seg at min sjef godt visste hvor disse setningene var fra – og reaksjonen var heller ikke ny for henne, den gjaldt svenske Hans-Eric Hellbergs ungdomsbok Gi meg en klem som kom på slutten av 70-tallet og var såpass eksplisitt angående sex at det hadde fremprovosert et vell av klager i brev og per telefon, i tillegg til at det hadde vært et par telefoner av samme sort som jeg nettopp har beskrevet. (Et bevis på at voksne som ikke er anmeldere eller bibliotekarer iblant leser barne- og ungdomsbøker!) Men en slik reaksjon var ikke så uventet eller merkelig, selv om den var ubehagelig og trist. Seksuelle følelser hos barn og ungdom var, og er, selv etter aktiv bearbeiding og økende åpenhet både på film, i skoler, barnehager og litteratur på 70-tallet og fremover, fremdeles vanskelig for mange å hanskes med, og jeg vil tro det fremdeles hersker uenighet om hvordan, og om, man kan skildre slike følelser for barn og ungdom.

De to andre forfatterne som provoserte og vekket både sinne, frustrasjon og raseri hos mange lesere mine første år i forlaget, provoserte på et helt annet grunnlag. Det gjelder Roald Dahl og i noe mindre grad Ole Lund Kirkegaard, og de reaksjonene jeg husker best gjaldt altså Georgs magiske medisin.

Boken handler i sin enkelhet om verdens mest ufyselige bestemor – en helt avskyelig, forferdelig barnebarnplager som gjør Georgs liv til et mareritt – og om barnet som tar hevn. I stedet for å gi bestemor den vanlige medisinen og tekoppen hennes, blander Georg en dag en mikstur som får uante og dramatiske konsekvenser for bestemor. Boken beskriver barnets hevn over den brutale voksne i burlesk, humoristisk og fantastisk form – og den utløste reaksjoner. Noen ringte, noen skrev. Mange reaksjoner var fra foreldre og besteforeldre, særlig bestemødre. Hvordan kunne vi stå bak en bok som fremstilte en mormor eller farmor på denne måten? Den voksne følte seg tråkket på og mistenkeliggjort. Boken tok vekk barnas trygghet, respekten for de voksne, og dessuten var barnets oppførsel forferdelig. Lignende reaksjoner kom da Heksene og Matilda kom ut i henholdsvis 1985 og 1989, men langt fra med samme styrke. Ved siden av besteforeldrene var den andre hovedgruppen som reagerte lærere.

Å arbeide i forlag gir deg en spesiell utsikt til lærerstanden, og læreres reaksjoner på bøker og hva barn har godt av og ikke godt av, har mange ganger overrasket meg. Ved siden av brev og telefoner hvor alminnelig engasjement og saklig kritikk og bekymring kom til uttrykk, ble det gjennom andre brev og telefoner tydelig for meg at enkelte (men flere enn jeg trodde) lærere kan være like moralistiske, sneversynte, autoritære og bedrevitende som Roald Dahl fremstiller dem. En av lærerne som ringte, fortalte at han brente slike bøker som dette på bål i skolegården – ikke visste jeg at bokbålene levde i Norge på 80-tallet, men det gjorde de, altså. Og stikkordene for kritikken fra lærerne var også mangel på respekt for de voksne, umoralske handlinger fra barnas side, og forfatterens syke fantasi. De mildeste reaksjonene handlet om at barn ville bli skremt av historien, og skumle bøker for barn var ikke bra.

Flere av de samme reaksjonene kom på Ole Lund Kirkegaards bøker, men der var det et tilleggspoeng: Han bruker iblant kraftuttrykk, direkte banning tror jeg ikke det kan kalles noe sted, men blant lærerne var det mange som fant uttrykkene for kraftige. Dessuten var Lund Kirkegaard også ganske så harselerende overfor lærere og andre voksne maktpersoners oppførsel overfor barn.

Nå har det til alle tider vært beskyttende, omsorgsfulle, autoritetsforsvarende, bekymrede, strenge og sterke meninger om hva barn bør lese, hva de tåler å lese, hva de ikke må utsettes for, og mye har vært bannlyst. Trollene i folkeeventyrene har for eksempel vært ansett som helt uegnet for barn. Anne-Cath. Vestly kunne ikke få fortelle at barn lå i mors mage før de ble født. Pippi Langstrømpe var totalt hinsides moral og virkelighet, seksualopplysning måtte man kjempe hardt for å få gjennomslag for så sent som på 70-tallet, samfunnsengasjement ble raskt oppfattet som utilbørlig politisk påvirkning, osv., osv. Dessuten har det alltid vært en fløy av oppdragere som selv om de selv er litterære feinschmeckere, slett ikke har forståelse for at barn kan ha glede av den samme litterære kvalitet og mangfoldighet som dem selv, men synes barn kan nøye seg med didaktisk opplæring eller enkel underholdning, og at det som finnes av fantasi og fabulering er unødvendig eller uforståelig og/eller av det onde.

Det som i Norge på 80-tallet lot til å vekke de kraftigste reaksjonene, var det antiautoritære, det burleske, det absurde – det som lekende brøt grensene for de trygge rommene rundt våre liv og institusjoner, ja, selve humoren. 70-årenes sosialrealisme brakte med seg mye godt og viktig og nyttig ved å skildre en samtidig virkelighet uten idyllisering, og ved å ta barnas perspektiv og virkelighet på alvor. Det foregikk en generell kulturell fristilling av barnet på 60–70-tallet, men så veldig mye humor kan bøkene fra denne perioden ikke beskyldes for å ha. Og kanskje var de heller ikke så mye mindre pedagogiske enn tidligere tiders bøker, det var bare tidens ideologi som hadde forandret seg, og barneoppdragelsen med den.

Og her kommer Roald Dahl inn som nyskapende – og provoserende. Roald Dahl hevdet kontant at de voksne er barnets fiende fordi de påtvinger barnet en smertefull oppdragelse. Barnet er født uten manerer eller moral, og oppdragelsen er en fryktelig prosess, sa han den gang. Selvsagt preget av egne erfaringer fra kostskolesystemet som han så malende har beskrevet i sin biografiske roman Gutt (1986). Og i bøkene hans blir konsekvensen av dette at barnet får lov til å hevne seg på de ofte så dumme, feilbarlige, maktmisbrukende og skinnhellige voksne, og at det farlige ved det akkompagneres av komikken, burleskeriet og den frigjørende latteren. (Men Dahl sørget faktisk også for tryggheten, det finnes så godt som alltid en trygg og sympatisk voksenperson i barnets verden.)

At det tok tid før bøkene ble helt akseptert gjenspeiles blant annet i at Bokklubbens Barn først i 1985 tok en Roald Dahl-bok som hovedbok, og da var det Charlie og sjokoladefabrikken som ble valgt, nettopp en av de minst kontroversielle, tryggeste barnebøkene hans, hvor det fremdeles er barna som blir oppdratt, ikke de voksne. Den neste de tok var til gjengjeld Heksene i 1987, mens Georgs magiske medisin aldri er utkommet som hovedbok. Bokklubbens Barns kriterier representerer kvalitet, men alltid det trygge, det aksepterte, og ikke det nyskapende kontroversielle eller farlige. Jeg husker hvordan bokklubben på 80-tallet ofte bare ristet på hodet av våre forsøk på å selge inn en bok av Roald Dahl eller Ole Lund Kirkegaard. Humor var så problematisk, sa de. Medlemmene deres delte ikke denne formen for humor, noe som sikkert var helt sant hva medlemmenes foreldre angikk, og det er jo de voksne som bestemmer, selv om vi hos Roald Dahl får fantasere om det motsatte.

Men Roald Dahl skapte sin suksess og sin profil som barnebokforfatter gjennom en kombinasjon av skrekk og grøss og humor. Han gikk bevisst inn for å skrive fra barnets synsvinkel og være på barnets (og fantasiens) parti mot makten. Helt avgjørende var det for en forfatter av barnebøker å kjenne barnet i seg selv, være i «the childish mood» – og han visste at barn liker det skumle og grøssende, og at den beste innpakningen av det nesten litt for skumle, var humoren som myker opp og ufarliggjør, og at barn elsker konspirasjoner mot de voksne. Og han ville skrive barnebøker BARNA likte – for ham var dette et stort pedagogisk prosjekt i seg selv. Hvis barn liker fortellingen, lærer de å lese med glede, og for å klare seg i samfunnet må de beherske lesekunsten.

Og man må si han lyktes i sitt prosjekt, og at han har fått mange etterfølgere. I dag inngår det roalddahlske i et utall populære barnebøker, samtidig som hans egne bøker er blitt klassikere som selv de voksne synes er trygge bokgaver å gi til ungene, men slik har det altså ikke alltid vært.