Leder 4/2017

Foto: Freddie Marriage

Foto: Freddie Marriage

«Everyone’s a critic», sier man på amerikansk, og mener vel helst noe i retning av at å kritisere noe andre har laget, det kan alle gjøre, for det er så lett. Men er det lett?

Er det slik at alle og enhver kunne ha skrevet kritisk og innsiktsfullt om musikk, litteratur, film, kunst, dans og teater, bare de fikk nok i betaling og ellers kjente lysten til det? Kort sagt: Er ikke kritikerne egentlig overflødige? Ja, kanskje særlig når man er uenig i vuderingene deres, eller kanskje bare i tonen? Hva skal vi med dem da? Kunne ikke den offentlige samtalen om kunst og kultur like gjerne ha blitt overlatt til de som allerede befinner seg på kulturfeltet? Gud vet at de er mange nok! At disse ofte har klare egeninteresser, for eksempel som skuespiller, forlegger, forfatter, billedkunstner, musiker, komponist, filmskaper, fotograf, danser, produsent, politiker, osv. – ja, hva har nå egentlig det for betydning? Burde det ikke egentlig snart være slutt på at «noen forteller folk hva som er god og dårlig kultur», som kulturminister Linda Helleland så treffende fikk sagt det nå i sommer?

Mot alt dette vil jeg bare si følgende: Det er på høy tid at vi som nasjon kommer oss bort fra idiotiet og begynner å snakke om kritikk som et fag og om kritikeren som en person som både drives av og verner om sin egen faglige integritet – og som derfor fortjener respekt for sitt arbeid på lik linje med andre yrkesgrupper. Alt for ofte fremstilles det å være kritiker som et lavstatusvirke, noe parasittisk og sekundært som man sysler med i påvente av andre og viktigere gjøremål, et slags ungdommelig hvileskjær før man oppnår fast stilling i et forlag eller innen akademia eller kanskje som lærer; noe man like gjerne kan drive med på fritiden, innimellom alt annet, siden lønnen likevel ikke er til å leve av. Men uten seriøse kritikere, påstår jeg, vil både kunsten og formidlingen av den få uopprettelige skader. Og mye tyder på at denne prosessen allerede er i gang, i hvert fall på litteraturfeltet:

Denne høsten har NRK startet et nytt bokprogram: «Brenners bokhylle». Det handler om at Hans-Olav Brenner møter ulike mennesker på loftet på Deichmanske bibliotek i Oslo, for å snakke om bøker som har betydd mye for dem. Gjestene har alle det til felles at de er kjent, men at de er kjent for noe annet enn litteratur – og det merkes på nivået på samtalen. I en følgesak på nrk.no opplyses det om at det er «selve leseopplevelsen, ikke forfatteren, som får oppmerksomhet i det nye bokprogrammet». Men til tross for at første programs Odd Nordstoga sikkert er en utmerket musiker, og Gro Nylander sikkert en utmerket amme- og fødselslege, mangler de begge åpenbart både språk og analytiske redskaper til å kunne snakke om bøker på en måte som både formidler bokens innhold og selve leseropplevelsen. Hans-Olav Brenner må jobbe hardt for at samtalen om henholdsvis Vesaas’ Det store spelet (1934) og Undsets Kristin Lavransdatter (1920) skal heve seg over rene følelsesytringer og velment pludring. Men uten å lykkes. Og det er synd, for dette er bøker som hadde fortjent bedre. De hadde fortjent at noen med peiling, en fagperson, gjerne en kritiker, løftet dem frem og viste dem til oss på nye måter.

Enda verre er det at ingen i NRKs produksjonsteam synes å være klar over at parafrasering, altså det å gjengi en boks innhold eller et forfatterskaps viktigste trekk, ofte er en kritikers første og viktigste oppgave, og i hvert fall ikke noe som uten videre kan erstattes av «gøyale» animasjonsfilmer. I sjeldne tilfeller kan den gode parafrasen nærme seg en egen kunstform, og åpne opp et helt verk, et forfatterskap, eller mottakelsen av det. Se bare på hvor mye Georg Brandes, Nordens største kritiker gjennom alle tider, får sagt i løpet av første avsnitt av sitt portrett av den danske dikteren Schack Staffelt (1769–1826):

Lidet læst og kjendt, aldrig sunget, sjældent anført, mens han levede; død som dansk Digter atten Aar før sin Død; opmanet af Graven ved en Literaturelskers Begejstring sytten Aar efter at Jorden havde lukket sig over ham; saa lovprist og skamrost af Datidens største kritiske Avtoritet som Danmarks, ja maaske Jordens største Lyriker, saa biografiseret og karakteriseret af en smaalig, skarpsindig og nedsættende Kritiker, stadig upopulær, og først nu, fulde hundrede og tretten Aar efter sin Fødsel atter ført frem i Dagslyset af den samme kjærlige Haand, der for en Menneskealder siden fremmanede hans Skygge – det har til nu været Schack Staffelts Digterskjæbne.

Og sånn fortsetter det, i en kritikerprosa som ennå lyser sterkere enn det aller meste av det som skrives og utgis her i Norden.

Siden dette er mitt siste nummer som redaktør av Vinduet, vil jeg benytte anledningen til å takke for meg. Det har vært en glede og et privilegium.

God lesing!
Oslo/Bergen, 20. november 2017

Preben Jordal
redaktør