Something/Anything?, sammen med XTCs Skylarking var som for mange før meg, inngangsporten til et langt og pågående kjærlighetsforhold til den mest elskbare av alle artister, med alle de oppturer og nedturer dette innebærer.
Den naturlige veien videre var Runt, Ballad of..., Nazz-platene, Todd, Hermit, Healing, Utopia etc. etc. - og etter hvert også den som skulle snu opp ned på alt for meg, Nearly Human - dette er og vil trolig alltid være min Todd-favoritt. I 2009 kom min første mulighet til å få oppleve Todd live. Vi var en gjeng som reiste til Amager Bio og fikk stå albuelent på scenekanten og se Todd fremføre låter fra sitt nylanserte Arena-album og i tung musikk- og gammeldanskrus klarte vi også å finne frem til artistens hotellrom senere på kvelden og fikk utvekslet klemmer og håndtrykk. Distanse mellom fan og artist er definitivt ikke det det en gang var.
I platebutikken jeg jobber i til daglig har ikke Todd noen viktig plass. Han er en ekstremt vanskelig artist å formidle videre og er dermed marginalisert til en rekke niceprice-cd'er stående litt bortgjemt, med slitte jewelcaser som bare jeg selv plukker frem og hører på under varetellinger og denslags. Selv de tilsynelatende mest musikkelskende kunders forhold til Todd stopper gjerne ved de tidlige platene, det mest håndgripelige og Mojo-sanksjonerte, og mens langt dårligere, som Frank Zappa, selv etter sin død kan fylle sentrum scene år etter år, har Todd fansen vært avspist med utenlandsreiser til mindre flatterende konsertlokaler.
Musikkanmeldere har gjennom hele Todds karriere kommentert og irritert seg over hans manglende vilje til å lage ett helstøpt album, noe det vel for alle er ganske åpenbart at han er kapabel til. Da "Hello It's Me" herjet hitlistene i 72 hadde Todd allerede sittet innelåst på et loft i New York månedsvis og hadde et nytt og for folk flest uforståelig album klart (Wizard), og han etterfulgte dette med enda et kompromissløst dobbeltalbum, det selvtitulerte Todd. Etter disse to platene virket det nesten som om bransjen hadde helt gitt han opp og han fikk friheten til å eksistere helt på siden av den, som det han alltid hadde ønsket å være: en kunstner som kun skapte musikk for å tilfredsstille seg selv - og for min del er det i denne kontekst hans mest interessante musikk har oppstått.
Men å være Todd-fan handler ikke kun om å se tilbake på det som har vært, for Todd er i høyste grad en "ongoing saga". I 2004 fikk jeg oppleve å kjøpe mitt første "nye" Todd-album på slippdag, nemlig Liars. Her presenterte Todd et elektrosoulalbum om
løgn og falskhet, perfekt illustrert ved å ha den største løgnen av dem alle, påskeharen, på coveret, atpåtil med seg selv i rollen som hare. Liars er i min bok et av Todds aller sterkeste og mest helhetlige album, i den grad man er opptatt av helhet når det gjelder Todd. Hans neste fremstøt var skrekkblandet fryd-albumet Arena. Stadionrock gjennom Todd-filter spilt inn direkte på Mac uten bruk av forsterkere og mikset av han selv, kun med bruk av headset. En utfordring selv for selv de sterkeste mager, men AKKURAT DER, på track nummer 5, åpenbarte seg en virkelig diamant i den relative slagghaugen av mollstemte AC/ZZ-riff. Courage, en popperle på 3:44, sannsynligvis skrevet på ren automatikk, eller bare drømt frem, som helt uanstrengt tar deg opp til de høyeste topper av det som er mulig å gjøre med en melodi. Og teksten har han sannsynligvis båret med seg de siste 30 årene,
for den oppsummerer hans karriere helt fabelaktig. Det er låter som Courage som understreker hvor gøy det er å bruke time etter time på å grave i Todds låtkatalog og ikke minst kjøpe hans nye plater; hans ujevnhet er i mine ører også hans fremste styrke. De gangene man blir servert sjokkopplevelser som Courage gjør at man lett glemmer, eller til og med gleder seg over hans mange sidespor og krumspring.
Gud vet hva vi kommer til å bli servert søndag og mandag på Parkteatret. Da jeg i høst reiste til London for å se det som var annonsert som et "for første gang: Todd spiller sine største hits"-show, ble vi møtt av Todds lakoniske åpningsreplikk "I'll play the songs that i would imagine you would want to hear in a greatest hits show" og blant disse fant vi f.eks. en låt fra den nokså mislikte Todd Rundgren's Johnson,
"It wouldn't have made any difference" i bossa nova-versjon (og en del annet rart), sånn for å erte oss litt antakeligvis, men mest "hits", heldigvis.
Om vi blir møtt av Vocoder og laptop eller kassegitar og piano på Parkteatret, så er det uansett ingen grunn til å engste seg, Todd Rundgrens musikk, og hans stemme ikke minst, har så stor kraft at man må være ganske forbitret for å ikke få en storartet kveld!