Simon Reynolds må leses. Han er en popmusikkjournalist som gir overblikk og som ofte har gode innspill for videre tenkning. Etter tre rimelig monumentale bøker – Rip It Up and Start Again, Bring the Noise, og Totally Wired – der han kartlegger de siste 35 årenes populærmusikk, med fokus på rock og post-punk, kommer årets bok Retromania: Pop Culture’s Addiction to Its Own Past, som har en annen agenda. Det er en personlig bok, der både Reynolds og hans familie nærmest er delaktige i argumentene, og dette personlige er både bokens styrke, og, vil jeg hevde, dens svakhet. Bokens tittel er velvalgt i all sin neologistiske enkelhet. Tesen er at dagens populærkultur er besatt av retrotendenser. De finnes i ulike varianter, men de mest talende er: 1) når popmusikken kommer på museum, 2) når band ikke vil gi seg, men snarere kommer sammen igjen, drar på turné, og – verst av alt – spiller hele plater fra sin katalog live, som om de var “verker” i den mer klassiske musikkhistoriske sjargong, og 3) når “nye” musikksjangere lyder mest som noe man allerede har hørt, hva enten dette er stilpastisjer, klangidealer fra en svunnen tid, dyrkelse av analoge lyder, eller artister som spiller som om et-eller-annet-ikke-nærmere-bestemt fenomen innenfor popmusikkhistorien aldri har funnet sted.
Dermed mangler det noe i Reynolds’ univers – og, vil jeg tro, i mange av lesernes. Reynolds er født i 1963, og, som han skriver, det året, “for various, not complete narcissistic reasons I regard as The Year That Rock Began” (s. 403). Dette er fra bokens siste kapittel, kalt “The Shock of the Old,” og det er i dette siste kapittelet rammen for boken settes tydeligst. De to sjangerne som har blitt opphøyet gjennom boken – punk og rave – er de to Reynolds føler mest slektskap med, og som først og fremst er knyttet til framskritt. Som han skriver, i en av de viktigste passasjene for å forstå boken:
“When I started taking more than a passing interest in pop, as a teenager in the post-punk seventies, I immediately ingested a strong dose of modernism: the belief that art has some kind of evolutionary destiny, a teleology that manifests itself through genius artists and masterpieces that are monuments to the future.” (403)
I Reynolds’ verden er det altså innskrevet et nødvendig framskritt. Musikkhistorien er evolusjonær, og teleologien viser seg i de geniale artistene og i mesterverkene som er monumenter til framtiden. Dette er nærmest et manifest for en historieforståelse. Og det er litt paradoksalt å lese dette i en kulturell kontekst av det 21. århundre. Den lille referansen til “a strong dose of modernism” sier det meste, men mest interessant blir det når en slik modernismeforståelse settes i sammenheng med populærmusikken. En modernisme som består av de store kunstnere og mesterverk er en arv fra romantikken, og har selvsagt også store konsekvenser for den klassiske modernismen. Men popmusikken var lenge modernismens "andre". Forsøker man å dele opp i populærmusikalske undersjangere er det også rimelig klart at framskrittet og det nye slett ikke alltid har vært et ideal. Det synes med andre ord å ligge en form for rockisme gjemt i Reynolds’ fundament. Men også her kunne en mer differensiert forståelse av fortiden styrket boken. Reynolds går ikke inn i den form for erindringsindustri som var allestedsnærværende rundt årtusenskiftet, men boken hans forholder seg til noen av de samme trekkene. Et moment som er felles er diskusjonen om arkivet, der Reynolds framhever YouTube. Men for ham er arkivet først og fremst en form for overload, som risikerer å stå i veien for erindringen. Han synes også å mene at fokus på fortiden nettopp fjerner framtiden. Etter 1999 er det som om det ikke lenger finnes tegn på framskritt; det er ingen “i morgen” i denne historien. Samtidig er det bokens tredje del – som har tittelen “Tomorrow” – som er mest interessant. Her skrives det samtidshistorie, og Reynolds diskuterer hvorvidt det likevel har vært elementer av “det nye” i de siste ti årenes musikk. På bare et par sider viser han fram noe som gjerne skulle ha vært utvidet, i en kort diskusjon av dubstep med utgangspunkt i artisten Burial. Denne diskusjonen gjør han innenfor rammen av hauntology, begrepet hentet fra Derrida, som både Reynolds selv og Mark Fisher begynte å bruke i musikkritikk rundt 2005. I Derridas pregning av ordet, som spiller på en forbindelse mellom spøkelser og ontologi, knyttes det til en størrelse som i en viss forstand er mellom eksistens og ikke-eksistens. Spøkelset er fra fortiden, men har en slags paradoksal eksistens i nåtiden. Reynolds kaller Burial for “hauntological dance” (393), men i denne hjemsøkende logikken kommer det en annen fortid i spill enn den han beskriver som retro. Han fortsetter med å beskrive Burial som “post-millennial nocturne,” og nevner i samme vending Kode9s plate Memories of the Future. Disse dubstepfigurene har ingen stor rolle i Reynolds fortelling, men de viser fram en dimensjon jeg skulle ønske han hadde foldet bredere ut. Her framstår tiden – fortiden i Burials samples og framtiden som erindringsfigur hos Kode9 – på en annen måte enn i den litt naive teleologiske framskrittsfiguren. Reynolds’s diagnose av en retromani er ikke feil, men det er først når de ulike formene for relasjoner til fortiden blir satt i spill at diagnosen kan anvendes til noe mer enn å beklage seg over manglene. Den digitale kulturen og fortidens allestedsnærværende dimensjon gjør at tid og historie framstår annerledes. Reynolds skriver om en spatialisering av tiden. Her har han utvilsomt et poeng, og det er mye mat for tanken i boken. Den teleologiske forståelsen står likevel i veien for å etablere ulike former for fortid innenfor dagens popmusikk. Gjør man dét vil også differensieringen av ulike retrofigurer – hos så forskjellige artister som Lady Gaga og Flying Lotus – nettopp kunne vise at ekkoene fra fortiden har ulike funksjoner.
***
Erik Steinskog (f. 1969). Lektor i musikkvitenskap ved Københavns Universitet. Bor i København.
Simon Reynolds holder foredraget "Recreativity: The Past in Pastiche, and How to Get Past It" på Landmark i Bergen torsdag 16. februar.
Mer informasjon: http://www.kunsthall.no/default.asp?AID=1286&ID=31&K=6&act=kom