Kritikk av kritikken

sol

Her følger Amund Børdahls omtale av boken slik den stod trykket i Vinduet 1/2014 – og Frode Helmich Pedersens replikk til samme.

«Vil du kje tru meg, gakk inn å sjå»
Tekst Amund Børdahl

Dag Solstad har med Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 skrevet en umåtelig vakker og besettende spennende roman om våre (og hans) forfedre i det gamle Norge. Leseren ankommer romanen i fly hver gang. Allerede på kartene som romanen er utstyrt med, på fremre og bakre forsats, stiger det skogkledde Telemark frem, «med fjellvidder, vann og elver» (s. 8). Der får leseren også øye på gårdene som tett i tett, eller mer spredt, ligger i landskapet, og kirkene som også ligger der; i Heddal, i Sauherred, Bø og Lunde, og hvor ligger kirken i Seljord? Man skimter den så vidt. Turen videre skjer til hest eller til fots, eller man må ut og ro sin pram. Det er en roman der leseren kan «høre lyden av åretak opp gjennom århundrene» (s. 8) og se for seg «trærne som sto så tett at de nesten skjulte skogen for bare trær» (s. 282), mens landskapet romanen rører seg i, «dette landskapet som er så godt som ubevegelig i det meste av de 300 årene jeg skal beskrive det» (s. 7), langsomt og sikkert befolkes, «ord for ord» (s. 5), for det meste, men ikke bare, av bønder. For hver ny innflyvning øker landskapet i dybde og detaljskarphet, kartene tar til å kry av kjente og kjære steder, eller ikke så kjente eller ikke så kjære steder, det yrer av levd liv der nede og minnene strømmer på. «Vreim, Erikstein … Fossheim, Nordbø, Skoe …» (s. 64). Og hvor er «Vatnar … Stokland og Åse … Haugerud» …? Er gårdene fraflyttet? Her har bodd folk før.

Skrivemåten låner, som flere av romanens anmeldere har vært inne på, trekk fra slektsgranskningens «logikk og vokabular» (Aftenposten) og kan i visse måter ligne på stilen i «de utallige bygdebøker som er skrevet av lokalpatrioter og utgitt av småforlag rundt omkring i det rurale Norge» (Dagbladet). Men, og sagt uten forkleinelse for den rikholdige norske bygdeboklitteraturen, prosaen i Telemarksromanen er av en annen orden enn vår tids så bejublede sakprosa fra bygd og by. Den er komponert med en syntaktisk musikalitet som gjør det nærliggende å snakke, med anmelderen i VG, om en «symfoni av navn». En slektsfuge. Telemarksvariasjonene. Vi har å gjøre med et kunstverk, ikke en ansamling av i og for seg verdifulle (for dem det måtte angå) personal- og realhistoriske fakta. Den slektens og slekters gang som går gjennom denne teksten, er høyt løftet over det private eller lokale og blitt til et lite, eller rettere sagt stort, stykke Norgeshistorie, i form av et vidstrakt, fiksjonsløst dikt, «skåret rett ut fra tida» (s. 199).

Jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende. Tanken går, for en gangs skyld og ikke så lite befriende, ikke så mye til Solstads egne romaner, som til visse andre, f.eks. Ivo Andrić’ Broen over Drina, der fortelling avløser fortelling opp gjennom århundrene, omkring den samme og så godt som ubevegelige bro. Også Telemarksromanen er i første rekke en rikdom av beretninger. Fra telemarksbøndenes fremtoning ved hyllesten av den hellige barnekongen Kristian IV på Akershus i 1591, via et arveoppgjør som på merkelig vis uteblir i lensmann i Sauherred Anund Rolleivson Lindheims slekt, til bondeopprøreren Halvard Gråtopp i århundret før, hans historiske og mytiske identitet. Videre til de to driftige og velsituerte brødrene Per Lindheim og Rolleiv Klevar Anundsønner, deres samtaler foran grua, på Klevar, om sagbruk og vannkraft, og, hvem vet, om Engelbrekt Engelbrektson. Kong Engelbrekt. Sveinung Gjermundson og stasstuen på Vreim. Hans, Sveinungs, strid med presten, herr Frantz Michelssønn. Prestens sju år lange lammelse som bonde på Sisjord etter sitt nederlag. Hans datter. Kordøra i Bø og den evige pine. Sølv-Sveinungs rikdom og Greven av Fossheims. Olle Graa. Den store og forferdelige Halvor Borgja, hans vidløftige sønn, og hans vidløftige sønn. Ole Gregarson, som dro ut på eventyr, over elva og opp i åsen. Anne Eivindsdatter Tveitans praktfulle stakker på stabburet. Slåsskjempen Kittil Jonson Baugeruds hvite og svarte sokk. Skogbrannen på Vreim. Kampen om Søndre Sem. Ole Håves oppbrudd fra Folkestad med hele sin huslyd. Reskjem Øde. Den legendariske Ole Hovdejord, Helge Gregarsdatters eneste livsfrukt. Tinnemannen. Torhild Vreims møte med barnebarna etter første ekteskap. Taran Torsdatters kjærlighet til Harald Olson Skoe med sine blanke hester. Bergit Rolleivsdatter Klevars taushet da hun ble fortalt at hennes første dattersønn skal hete Ole, ikke Tor. Løytnant Halvor Halvorson Solbergs begravelse under full militær honnør, til den aldrende Tarans fryd. Hans Haugland, tiggeren. Erik Saksesons begravelse i viet jord, takket være den opplyste lensmann Halvor Knutson Haugland og hans sambygdinger. Den vitebegjærlige Steinar Åse, den underskjønne Hilleborg Steinarsdatter. Gregar Frambøs tilslag på henne og på Bø kirke foran en målløs seigneur Didrich Altenburg, med sine armbevegelser på rokokkotidens vis. Tinnemannens finger med i spillet. Og så videre og videre i en vedvarende strøm av korte og langvarige historier, der liv etter liv stiger ut av fortidens mørke «med en lysende klarhet og kraft», som vaskeseddelen sier. Om så bare i hurtige glimt, eller i konstellasjoner av mer og mindre lyssterke stjerner på en tallrik himmel, for å ty til et litt romantisk bilde.

Anmeldere av Telemarksromanen har omtalt den som, sitat, en «ubegripelig kjedelig», «oppramsende slektshistorie», «detaljstyrt, omstendelig og flat, plagsomt full av person-, gårds- og stedsnavn, årstall og datoer», «traurig som roman», «men festlig som slektsgransking», «slett redigert», «den er ikke redigert, denne boken, det er min påstand», «er den ikkje redigert?» «jeg tror ikke den er i særlig grad redigert, nei», «med et annet forfatternavn hadde den ikke blitt utgitt», «nærmest uleselig»; ja, bortsett fra anmelderen selv, skriver en av dem, «er det ikke noen som er i stand til å lese dette». Flere enes, i ergrelse eller til vederkvegelse, om at det dreier seg om en «anti-roman», eller at dens «gjengivelse fra slektstavler og bygdebøker er tungt fordøyelig og ikke kan karakteriseres som en roman». På et møte i regi av Kritisk kvartett på Litteraturhuset i Østre Skostredet i Bergen, mente kveldens gjest at om Solstad hadde holdt seg til sine oldeforeldre, «kunne det nok blitt en roman», før man gikk over til å la seg begeistre av Tomas Espedals Bergeners. Og selv i de gode anmeldelsene blir vi rett som det er advart «om at det til tider er en prøvelse å komme seg gjennom denne historien» (Dagsavisen). «Løftet om en knusktørr tekst», skriver Morgenbladet, «innfris til gagns i de nærmest uendelige navnelistene». Hva er det for slags snakk?

Men sant nok. «Sjeldan har eg lese ein episk roman som gir meir motstand i teksten», skriver anmelderen i Vårt Land, og det har han rett i. Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er en roman som krever fullkommen ro, fra første til neste side. En pageturner, javisst, men driften i lesningen kan minne litt om når man leser partiturer, filosofi eller stjernekart (eller travsport og tippetabeller, om man er norsk intellektuell), med sikte på å lære det man leser. «For å gi dere, altså bokens potensielle lesere, et inntrykk av hvor umulig dette forsettet er», skriver en av anmelderne, «kan jeg sitere helt tilfeldig fra en av bokens 457 sider: ‘Anne Ellefsdatters mor var Ragnhild Gregarsdatter Ryen, som i sitt første ekteskap var gift med Ole Taraldson Melås, og mor til bl.a. før beskrevne Anders Olson Melås, men også til Torgrim Melås, som ble gift med Torhild Vreim, som skal beskrives seinere, og også til Harald Melås som ble gift med Taran Torsdatter Skoe, noe som gjør henne også til min formor’». Setningen (den står på s. 124 i romanen) er forholdsvis kort sammenlignet med mange andre setninger, da får den plass på avisens kulturside, men den inneholder ikke færre enn ni personer. For å ty til det litt romantiske bildet fra i sted: leseren av en slik setning ser stjerner. Se nærmere på hver enkelt, og flere kommer til syne. Ragnhild Gregarsdatter – hvilken Gregar? Fader Gregar. Taran Torsdatter – hvilken Tor? Tor Aslakson Verpe, han som ble stukket i magen med kniv av konas nye stefar Per Finneid i bryllupet på Henneseid, sønn av Aslak Sveinungson, Greven av Fossheim, bror til Sølv-Sveinung, sønner av Sveinung Gjermundson, han som trakk både kniv og øks i sitt oppgjør med presten, sønn av Gjermund Torkjellson Vreim, en av de seks forfedre ved kongehyllingen på Akershus i 1591. Anders Melås er han som «banket på døra til stuebygningen» (s. 115) hos sitt søskenbarn på Nedre Ryen. Torgrim er han som «duellerte i måneskinn i skogene ved Lunde» (s. 137), men også han som herset med sin stesønn på en måte som det er vanskelig å forstå at hans kone bare sto og så på. Og Torhild Vreim? Det er Torhild Sveinungsdatter på Vreim, det. Pipe-Torhild. «Damesadelen!» (s. 140). Den ville Torhild ha. Og slik med de kvinner og menn som befolker vår setning og beslektede setninger: Verd å merke seg, verd å komme i hu, etter hvert som lesningen skrider frem og tilbake.

Kort sagt: Det spørsmål som en leser av denne romanen først og sist må stille seg, er ikke: Men er dette en roman? Men: Hvem (hvor?) var nå det igjen? Gleden ved å vite det, få vite det eller finne ut hvor man får det å vite, er, eller blir, en hoveddrivkraft i lesningen, straks man gir seg hen til den, og ikke til alt mulig annet. Plutselig får man, i forbifarten, og først ved annen gangs lesning, for alvor øye på «en husmannssønn på full fart opp, Erik Sakseson» (Roteberg) (s. 152), for hans selvmordshistorie folder seg først ut på et langt senere tidspunkt (s. 167–173). Og man nyter, likeledes i forbifarten, presisjonen i et avsnitt som dette, den ikke-tilfeldige rekkefølgen Sveinung Sveinungson Vreims døtre nevnes i når de nevnes for første og annen gang: «Deretter fulgte fire jenter: Aslaug, Torhild, Helge og Anne. Vi vet at Torhild ble født i 1651, Anne i 1657, og at Helge er født ca. 1654. Aslaug er åpenbart kalt opp etter sin farmor […]» (s. 70) – for presisjonen i teksten produserer samtidig en motstand i leseren, som, i øyeblikket før det går et lys opp, overrumples av at rekkefølgen annen gang er Torhild, Anne, Helge og Aslaug. Dette bare som to ørsmå eksempler. Her er mye annet å glede seg over av samme art. Hvem var det Torhild var nå igjen?

Motstanden i teksten er et mål for dens evne til å trenge inn i et faktisk historisk innhold, «inn til sakas kjerne» (s. 12). En beslektet skrivemåte valgte i sin tid ateneren Thukydid, i oldtiden berømt for sin dunkle og opphøyde stil, der man ikke vet om det er saken som gjennomstråles av ordene eller omvendt. Metoden i Telemarksromanen er også i slekt med Thomas Manns Josef-roman og dens gjennomskrivning av alt som står mellom linjene i Moseboken. Den bibelske skildringens nøysomhet ved inngangen til en overdådig fortolkningstradisjon er der utgangspunkt for en massiv presisering. Forfatteren av Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 husker livene til glemte personer fra avkroker og uleste skrifter i det skjulte Norge, og gir dem historisk betydning, i en diktekunst som ikke firer på verken sannheten eller skjønnheten. Man ser dem faktisk. «Det foregår i Telemark» (s. 7).

En sammenligning med Dantes Komedie vil sikkert bli tatt unådig opp i visse kretser. Men i det verket må selv anmeldere oppholde seg en stund. Og la oss så ikke trekke sammenligningen lenger, selv om folk i «Tellemarcken», med Peder Claussøn Friis’ ord i Norriges Bescriffuelse (1613), er «nogle uforskammede Dieffuels Kroppe med Hor, Mord, Manddrab, Ketterij, Løsleffnet, Slagsmaal oc andre hos hengende Laster oc Ulempe offuer alle som her i Landet boe». I Telemarksromanen er det først og fremst, ikke bare, kjærligheten til menneskene som rår. Det gjelder selv i det utførlige portrettet av den legendarisk arrogante sorenskriver Christian Roch, ett av høydepunktene langt ute i romanen. Jeg kan likevel ikke dy meg for i et glimt å se for meg oss anmeldere som en hop telemarksbønder, og forfatteren som sorenskriver på sin stein, «Rochestolen». «Der satt han og så utover den fagre dalen. Bøndene mente at han satt der og tenkte på all den faenskap han skulle finne på. Men han nøt faktisk synet av selve landskapet også. Han syntes det var usigelig vakkert. En lise for sjelen å skue. Når vi ser ham sitte der på sin stein, sannsynligvis meget omhyggelig med sitt utseende, selv her, ute i naturen, så ser vi ham plutselig som en ensom og fremmed fugl som søker skogens ro blant Telemarks ville daler» (s. 287). \

 

Dag Solstad
Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896
Oktober, 2013

Omtalene av romanen er, i den rekkefølge de blir sitert (alle 2013): Ingunn Økland, «Overmannes av slekten», Aftenposten 12.10., Olav Løkken Reisop, «Ubegripelig kjedelig», Dagbladet 12.10, Sindre Hovdenakk, «Ekstremsport med Solstad», VG 14.10, Reisop, op.cit, Steinar Sivertsen, «Oppramsende slektshistorie», Stavanger Aftenblad 18.11, Ibid., Økland, op.cit., Ibid. loc.cit., Leif Ekle, «Roman uten diktning?», NRK Kultur og underholdning 12.10, Leif Ekle i NRK Bok i P2 12.10, programleder Knut Hoem, ibid., Bjørn Ivar Fyksen, ibid., Inger Østenstad i Kaja Korsvold og Lars Keilhau, «– Solstad kan bli nullet», Aftenposten 18.11, Korsvold og Keilhau, op.cit., Bjørn Gabrielsen, «Sagaen som katalog», Dagens Næringsliv 12.10, Korsvold og Keilhau, op.cit., Trond Haugen, «Solstads historie som politisk protest», Dagsavisen 12.10, Ane Farsethås, «Historiens kraftlinjer», Morgenbladet 11.10, Alf Kjetil Walgermo, «Tjukke slekta frå Dag Solstad», Vårt Land 12.10, Frode Helmich Pedersen, «Solstad som slektsforsker», Bergens Tidende 13.10. Norriges Bescriffuelse siteres etter håndskriftversjonen i Gustav Storm, Samlede Skrifter af Peder Claussøn Friis, Kristiania 1881, s. 300. Men nå, endelig tilbake til romanen.

 

***

 

Solstads Telemarksroman: en estetisk diagnose
Av Frode Helmich Pedersen

I.
Når debatten om Dag Solstads roman «Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591-1896» fremdeles varer ved såpass lenge etter utgivelsen i 2013, skyldes det ikke minst Solstad selv, som en rekke ganger og i ulike fora har «slått tilbake mot kritikerne» med temmelig harde karakteristikker. Senest har han lagt ut på en foredragsturne med det han selv kaller sin svanesang, hvor den negative responsen på Telemarksromanen settes inn i en større romanhistorisk sammenheng. Solstads poeng er her kort fortalt at det kapitalistiske stystemet i løpet av de siste par tiår har spist seg så dypt inn i forlagsbransjen over hele Europa at romanen nå ikke lenger kan unndra seg kravet om å underholde. Når hans siste roman ble møtt med «hån og forakt» er dette altså å anse som et symptom på en tilstand der leserne helt ureflektert, ja nærmest instinktivt, lar seg fornærme av å bli presentert for en roman som ikke underholder dem.  En besnærende analyse, men holder den stikk? Er de av oss som ikke likte denne boken virkelig ofre for en kapitalistisk ideologi som har fått spise seg inn i hjernene våre uten at vi har lagt merke til det? Eller kan det hende at motstanden denne romanen ble møtt med snarere skyldes at boken selv på en eller flere måter er forfeilet, estetisk sett?

Jeg har selv tygget på dette spørsmålet en stund, altså hvorvidt jeg tok feil da jeg etter en frustrerende leseropplevelse så meg nødsaget til å ytre meg negativt om boken i min anmeldelse i Bergens Tidende. Tvilen har gnaget i meg, og tvilens årsak har et navn: Amund Børdahl.  Hans forsvar for romanen kan nå leses i siste nummer av Vinduet, og jeg har tidligere hørt Børdahl fremføre enda fyndigere lovtaler av Solstad i private sammenhenger. Børdahls glede ved denne boken kjenner ingen grenser – han har sammenlignet den med Proust, med Thomas Mann, ja til og med med Dante! At en så kompetent leser som Børdahl har hatt et så stort utbytte av romanen, er i seg selv et argument for dens kvalitet. Men det finnes også andre argumenter, både for og imot, og de skal vi i det følgende se litt nærmere på.

II.
Solstad forklarer i et intervju at «den store intensjonen» med Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896 er «å gjøre dette tidsrommet til en levende del av den norske bevisstheten». Til det formål vil han «beholde navnenes magi,» uten tillegg. Det er dette han mener med at han skal avstå fra å dikte, og på diktningens plass kommer det altså en uopphørlig rennende flod av navn, som får strømme fritt gjennom bokens over fire hundre sider. På denne måten skal historiens realiteter gradvis tre frem for leseren på en unik og sannferdig måte. Dette er altså bokens store intensjon og raison d’être. Ifølge Børdahl har den lyktes med dette og mere til: Under lesningen opplever han at «liv etter liv stiger ut av fortidens mørke […] om så bare i hurtige glimt, eller i konstellasjoner av mer og mindre lyssterke stjerner på en tallrik himmel». Argumentet, mer nøkternt formulert, går altså slik: Solstads roman er god fordi den gjør fortidens mennesker levende for oss på en helt særegen måte.

Mitt spørsmål blir da: Hvorfor trer ikke disse fordums livene frem i like stor grad i en vanlig norsk bygdebok? Bygdebøkene har også bare med fakta, er uten diktning i konvensjonell forstand, omhandler mennesker av kjøtt og blod, og inneholder dessuten detaljerte opplysninger om skifte av eiendom og desslike. I noen tilfeller er de til og med forfattet av diktere, for eksempel i kommunene Surnadal, Rindal og Halsa, hvor bygdebøkene er skrevet av poeten Hans Hyldbakk. Jeg tror ikke det ville falt Hyldbakk inn å kalle disse bøkene for romaner, selv om de på mange måter utgjør hans livsverk. Dersom Børdahls poeng skal ha noe for seg, må Solstads roman, på grunn av sine kunstferdige setninger, få de fortidige livene til å lyse sterkere og klarere enn hva de gjør for eksempel i Hyldbakks Bygdesoge for Surnadal (1957). Som Børdahl skriver: «prosaen i Telemarksromanen er av en annen orden enn vår tids så bejublede sakprosa fra bygd og by». Vi kan ta oss tid til å teste denne påstanden gjennom teksteksempler fra de to verkene.

Først tar vi for oss Hyldbakk, som beskriver futen Wegedes vanskeligheter med å kreve inn ekstraskatt fra trassige surnadølinger i forbindelse med den kostbare Holstenskrigen på 1760-tallet:

Det er mesta så ein lyt tykkja synd på den stakkars futen, så einsleg og avmektig som han står framfor ein så samansveisa og hardkokt front som dette. Ja, når sant skal seiast så var det ikkje godt å vera fut heller. Han hadde høgare herrar over seg som venta på pengar til ei kvar tid. Og kom det for lite, kunne det bli klander og kritikk av det. […] Det skulle vore interessant å visst kven som laut utstå militær eksekusjon, men dessverre har ein ikkje funne lista over desse. Derimot får vi god greie på kven futen siktar til med dei to trassigbukkane som vart ansett som formuande, og like vel ikkje let seg rikke. Den eine av desse mennene var gardsmannen Alv Olson i Alvstua på Fiskja, og den andre var Anders Olson i Utistua på Sjøflot, som var frå Jomannstua på Honnstad og elles høyrde til Brøske tinglag. Som vi snart skal få sjå let ikkje futen vel om desse to (bd. 1, s. 293).

Dette utdraget kan jevnføres med følgende passus fra Solstads roman, som omhandler samme tematikk, altså skatteinnkreving, på omtrent samme tid. Det dreier seg her om husmannssønnen Gregar Johannesson og det gåtefulle faktum at han i 1753 er i stand til å betale hele 800 riksdaler for Bø kirke, noe Solstad mener muligens kan skyldes at han rett og slett har klart å leve så ubemerket at han ikke er blitt innkrevd skatt:

På en måte illustrerer Gregar Johannessons eventyrlige skjebne hvor sterkt Kongens skattetrykk var på bøndene. Det meste gikk med til å finansiere Kongens og hoffets politiske ambisjoner og overdådige livsstil. Når en mann som Gregar Johannesson greier å bryte ut av dette mønsteret og drive sin egen skjulte, og i sakas natur ikke særlig store trelastvirksomhet, uten at Kongen skal ha sitt, viser den seddelbunken han blar opp da han kommer ned fra den lille skoggården Åse på Heia i Bø hvor han er leilending, for å by på, og få tilslaget, på Bø kirke og alle dens herligheter, hvilke verdier bøndene var pålagt å sende til Kongen i København (s. 209).

Nå er det sikkert mulig å hevde at de to setningene ikke er representative for prosaen i de to bøkene overordnet sett, men sammenligningen forteller oss i det minste at forskjellen, rent stilmessig, ikke alltid er så overveldende at man uten videre kan hevde at de fordums livene i Solstads tilfelle lyser mot oss som stjerner, mens de hos Hyldbakk forblir innhyllet i mørke. Det er riktignok på det rene at Solstad har et større litterært register enn Hyldbakk, slik at han for eksempel i omtalen av den nådeløse storbonden Halvor Borgja plutselig kan avbryte fremstillingen med utbryte: «Å, denne mannen skulle jeg gjerne ha latt se inn i framtida!» (s. 154). Hvorpå han kort går gjennom det alt annet enn gloriøse livsløpet til Borgjas sønnesønn, Kittil Steinulvsom, for deretter å spørre om man mon turde unne sin verste fiende den forferdelige skjebne det ville være å skulle «sitte slik og beskue sine ætlingers skjebne på jorda» (s. 155). I tillegg kan han, siden dette nå engang er en roman, tillate seg å utstyre personene med beskrivende adjektiver av et omfang og en art som de fleste sakprosaforfattere ville vike tilbake for av frykt for overskride seriøsitetens grenser. Riktignok kaller Hyldbakk futen for «einsleg og avmektig», mens bøndene som ikke betaler er «trassigbukkar», men han ville neppe funnet på å bruke et epitet som «den tarvelige bondeknølen,» slik Solstad gjør om en viss Paul Hansson på romanens side 183. Men selv om Solstad altså har en mer fargerik penn enn skrivekarer som Hyldbakk, stiller jeg meg tvilende til om boken kan hylles med den begrunnelse at den får disse fortidige livene til å tre frem for oss på en måte som bare er mulig i en roman. Lesere som via Solstads bok har latt seg fascinere av denne norske fortiden, alle disse bøndenes liv og levnet, vil etter mitt syn også kunne finne en hel del å glede seg over i det vell av bygdebøker og ættesoger som finnes fra hver en avkrok av vårt land.

III.
Hos Børdahl kan vi lese at Solstads prosa «er komponert med en syntaktisk musikalitet som gjør teksten til et «stykke Norgeshistorie, i form av et vidstrakt, fiksjonsløst dikt». Selv har Solstad, i det foredraget han for tiden turnerer med, medgitt at romanen selvsagt er leseruvennlig, får så straks å henvise til den modernistiske romantradisjonen og peke på at den jo består av nær sagt lutter leseruvennlige romaner, noe som for ham er et resultat av at romanen i dette tidsrommet (1890-1960) var fritatt fra forpliktelsen til å underholde. Også Børdahl tyr til sammenligning med modernismens romankanon, nærmere bestemt Thomas Mann, i sine bestrebelser på å få oss, altså den frafalne Solstadfansen, til å forstå hvor god Solstads roman i virkeligheten er.

Jeg deler Solstads og Børdahls beundring for modernismens store (og til dels vanskelig tilgjengelige) romaner. Samtidig må det være tillatt å påpeke at disse romanene jo ikke simpelthen er gode i kraft av sin leseruvennlighet. Spørsmålet kunne kanskje stilles på denne måten: Hva er det som gjør det verd å ta på seg de anstrengelsene det er å skulle lese og forstå romaner som James Joyces Ulysses og Hermann Brochs Vergils død? Jo, at man under de gjentatte forsøkene, de gjentatte lesningene, kort sagt gjennom studiet av disse romanene, stadig kommer nærmere et meningsinnhold som utvider seg i takt med anstrengelsene. Dette meningsinnholdet er i begge disse romanene av en så mangslungen og dikterisk art at det – med et uttrykk fra romantikkens estetikk – er mulig å snakke om en uendelig meningsproduksjon. Finnes det en tilsvarende meningsproduksjon i Solstads roman? For min del er svaret nei. Grunnen er at Solstad ikke gir oss særlig mye mer å tygge på enn det som allerede ligger i det historiske stoffet, og som man altså like gjerne kan sette seg inn i gjennom en velskrevet bygdesoge. Sagt på en annen måte: Solstads mesterlige setninger, hans syntaktiske musikk, tilfører ikke i stor nok grad ny mening til innholdet.

Jeg er klar over at det jeg her påstår ikke er selvinnlysende, i hvert fall ikke for lesere som Børdahl. I sin lovtale til Solstads roman, gir han følgende leserveiledning: «Det spørsmål som en leser av denne romanen først og sist må stille seg, er ikke: Men er dette en roman? Men: Hvem (hvor?) var nå det igjen? Gleden ved å vite det, få vite det eller finne ut hvor man får det å vite, er, eller blir, en hoveddrivkraft i lesningen.» Det er sikkert riktig at dette er den beste måten å lese boken på, men man må da legge til at denne beskrivelsen jo ikke akkurat er betegnende for det man vanligvis sikter til når man snakker om litterære gleder. Børdahls leserveiledning blir dermed for meg først og fremst en bekreftelse på at det man her tilbys er en temmelig skrinn leseropplevelse.

IV.
Til slutt noen ord om resepsjonen. Jeg kan være enig med Solstad (og Børdahl) i at en del av det som ble ytret i de negative anmeldelsene ikke hang på greip. Det er for eksempel bare tull å anklage Solstad for arroganse, for å være en litterær lensherre, for å drive med hersketeknikker. Solstad er selvsagt i sin gode rett til å skrive akkurat hva han vil, og kan selvsagt ikke bebreides for at forlaget hans gikk med på å utgi denne romanen. Vi snakker ikke om et makkverk, vi snakker heller ikke ganske enkelt om en dårlig roman – jeg er ikke en gang sikker på om man uten videre kan kalle den et mislykket eksperiment. Solstad skriver fremdeles bedre enn alle sine forfatterkolleger i Norge, og selv lesere som ikke likte romanen, må innrømme at han i en viss forstand har lyktes med det han satte seg fore. Problemet ligger imidlertid i selve det han har satt seg fore, altså ideen romanen er skrevet på bakgrunn av. Det er noe galt i forholdet mellom Solstads modernistiske form og det historiske stoffet som legges frem gjennom den. Når resultatet for så mange lesere har fremstått som ulidelig kjedelig, skyldes det etter mitt syn at romanen rett og slett ikke er litterær nok. De av oss som ikke i utgangspunktet er veldig interesserte i bønder fra Telemark, får ikke denne interessen vekket gjennom Solstads litterære behandling av dem. Man kan si mye om modernismens krevende romaner, men de som er blitt stående, har alltid evnet å vekke nye leseres interesse for sitt emne.

Jeg kan gå med på at det ikke nødvendigvis er romanens oppgave å underholde (selv om de aller fleste kanoniske romaner faktisk også er underholdende), men en roman som ikke klarer å få leseren interessert i sitt emne, er og blir dødsdømt. Siden ingen roman kan overleve uten lesere, er denne romanen, dersom den skal overleve, avhengig av lesere som nøyer seg med gleden over å få svar på spørsmålene om hvem, hva og hvor i det historiske Telemark. Den er med andre ord avhengig av lesere som Amund Børdahl. Siden slike lesere ikke akkurat vokser på trær, tror jeg man om denne romanen kan si det samme som Bredo von Munthe af Morgenstjerne i sin tid sa om en bok av Bjørnson: den vil rolig vandre hen til det sted hvorfra der ikke vendes tilbake: den tidlige forglemmelse.