Jaques Roubaud
Noe svart
(Forlaget Oktober)
En skikkelig knallopplevelse av en diktsamling. Også om du ikke har for vane å lese fransk samtidspoesi. Forfatteren, matematikeren, Oulipo-medlemmet, dramatikeren, oversetteren og poesiteoretikeren Jacques Roubaud (f. 1932) har vært en av de mest sentrale skikkelsene i fransk poesi og litteratur i etterkrigstiden. Dette er hans andre bok i norsk gjendiktning (Lewis' mangfold av verdener fra 1991 utkom i 2001) - og er en dypt personlig samling tekster og meditasjoner som kretser rundt hans kones dødsfall. Savnet er ikke sentimentalt, det er fysisk, og fremstilles nakent og slående. Men det oppleves ikke som en privat sorgdagbok - tekstene gnistrer, og er organisert etter strenge prinsipper. Noe svart, som opprinnelig ble utgitt i 1986, er nå gjendiktet av Thomas Lundbo, som så ofte når det gjelder god, nyere fransk litteratur. Denne boken er en del av en kresen gjendiktingsserie på Oktober, utvalgt, redigert og med etterord av forfatter Rune Christiansen.
Joan Didion
Blå kvelder
(Tiden)
Mer sorg. Joan Didion har virkelig fått sin dose i det siste. Hun er en av amerikansk journalistisk essaystikks store mestere, og har du ikke lest Slouching towards Bethlehem eller The White Album ennå, for å ta to av hennes mest kjente titler, har du ikke levd. Hun har også et knippe sterke romaner på samvittigheten, Play It As It Lays er favoritten, men boken som i senere tid har definert henne, er den hudløse beretningen om tiden etter at hennes mann gjennom 40 år plutselig omkom; De magiske tankers år, fra 2005. Hennes voksne adoptivdatter Quintana Roo døde like etter utgivelsen av den boken, og det er denne fryktelige situasjonen som er utgangspunktet for Blå kvelder. Men situasjonen gir også Didion anledning til å se på eget liv gjennom nøkterne, beinharde observasjoner. Boken byr kanskje ikke på like mye sjokkinnsikt som De magiske tankers år; det er da også gått en viss inflasjon i denne typen sorgmemoarer i litteraturen de senere år - men Blå kvelder er likevel sterkt anbefalelsesverdig lesning. Kjell Olaf Jensen har omformet hennes nennsomt utmeislede setninger til norsk.
Gruppe 12
Skjønnlitterær antologi
(red. Karin Nygård)
(Kolon forlag)
Klar for å lese noe nytt norsk? Dette er tredje utgave av Kolons antologiserie med "tekster under arbeid", fra unge eller i alle fall ferske skribenter som (med noen unntak) ikke har publisert noe skjønnlitterært tidligere. Den skiller seg likevel markant fra andre debutantantologier eller "opp fra skrivebordsskuffen"-prosjekt, ved at tekstene hovedsaklig er bestilt av forlaget. Eller kanskje kuratert er et ikke fullstendig upassende ord: Kolonredaktør Karin Nygård har tydeligvis kontaktet folk fra samtidskunsten, enten de er utøvere eller kritikere. Her finner du navn som Thomas Kvam, Henrik Pask, Mariann Enge og Kjetil Røed - men også forlag - og tidsskrift-mennesker som Leif Høghaug, Anne Helene Guddal og Bjørn Ivar Fyksen. Sistnevnte skriver god heimstadsdiktning om Hadeland. Det er viktig. Tidligere publiserte forfattere som Endre Ruset, Gunnar Berge og Joakim Kjørsvik har også gode innslag her, sistnevnte leverer en av de sterkeste tekstene, i "Dom Perignon". Boken inneholder alt mulig rart - manifester, Bolano-aktig lek med biografisk litteratur, konseptuell poesi, kortprosa - Gruppe 12 gir et lite snitt inn i hva som utforskes litterært i Norge nå. Det er i seg selv verd å utforske.