César Aira
Hvordan jeg ble nonne
(Hovde & Brekke forlag 2011)
Aira er en av de fremste eksponentene for argentinsk samtidslitteratur i dag. Til tross for at han har utgitt cirka 70 romaner og en mengde essays er hans status fortsatt på kultnivå. Aira omtales riktignok av stadig flere som en av de aller viktigste forfatterne som er aktive i Latin-Amerika i dag. Han har en avantgardistisk tilnærming ikke bare til litteraturen, men også til selve skrivearbeidet. Minst to bøker skal ut hvert år, gjerne på små forlag. De skal skrives på tynt argentinsk seddelpapir, med franske fyllepenner, mens han sitter på en av få, utvalgte lokale kafeer.
En publiserbar side hver dag er målet, og disse kan ikke korrigeres i ettertid. Slik sett er det et kunstnerskap like mye som et forfatterskap. Dette gir en estetikk som blant annet resulterer i mange og skarpe stilbrudd, sammenblanding av sjangre, og historier som ikke nødvendigvis har en definitiv slutt. Den nylig oversatte perlen Hvordan jeg ble nonne er en ytterst fascinerende historie om ett år i en noe introvert seksårings indre og ytre liv. César ser på seg selv som jente, men omtales av alle andre i boken som gutt. Han/hun er en løgnaktig forteller, noe som gjør leseren usikker, men ivrig. En katastrofal hendelse med en forgiftet jordbæriskrem i starten av boken gjør at faren angriper iskremselgeren og havner i fengsel, mens lille César havner på sykehus. I en svimmel, dagdrømmende fortellerstil følger vi César sammen med moren, på skolen, og i tankene. Et særdeles merkverdig barn, skjønt hvem vet? Få for all del også med dere den vel så gode, historisk befestede og noe mer tradisjonelt fortalte kortromanen En episode i en omreisende malers liv som utkom på samme forlag i 2010. Les forøvrig Gisle Selnes om Airas forfatterskap i Vinduet 1, 2011, og i hans essaysamling Det fjerde kontinentet: essays om america og andre fremmede fenomener (Vigmostad & Bjørke 2010)
Best music writing 2011
Alex Ross (editor)
(Da Capo Press, 2011)
Dansing om arkitektur er fortsatt en besnærende øvelse, og albumformatets nedskalerte status ser ikke ut til å gå utover kvaliteten på det som skrives om popmusikk -- i dette tilfellet i USA. Det aller meste i dette åres utgave av antologien Best music writing er god og essensiell lesning om du har interesse for musikk og/eller samtid og/eller bokstaver. Tekstene er hentet fra aviser, tidsskrifter, bøker og blogger; kjente og mindre kjente skribenter og publikasjoner om hverandre. James Wood er anerkjent som den viktigste engelskspråklige litteraturkritikeren som arbeider i dag, men han har tydeligvis også et sterkt bankende hjerte for The Who. Vinduet har tidligere publisert et ypperlig essay om Quadrophenia, mens du i denne antologien kan lese hans mesterstykke om den unike, tragiske trommeslageren Keith Moon. Ellers finnes tekster om letingen etter George Clintons sceneromskip The Mothership, om umuligheten for å trykke antologier med raptekster, tekster om Duke Ellington, Nina Simone, og oOoOO -- samt en glitrende profilartikkel om den suverent mest fascinerende skikkelsen i dagens pop: Lady Gaga. Det er Daphne Carr som har overoppsyn med denne antologiserien, men årets gjesteredaktør er Alex Ross, som ellers skriver fast om klassisk musikk i The New Yorker, på ypperlig vis. Hans bok The rest is noise - listening to the twentieth century, er forøvrig svært anbefalelsesverdig -- et verk som beskriver musikkens utvikling i lys av samfunnsutviklingen, i et nydelig, musikalsk og konkret språk. Heldigvis for oss har han dessuten sikret at utbudet av musikalske sjangre i denne boken ikke begrenser seg til pop og rock. På med ørene!
Jennifer Egan
A visit from the goon squad
(Random House, 2010)
En sjelden hendelse i moderne forleggeri, dette: en blockbuster av en kvalitetsroman, en eksperimentell pageturner, en bok som viser at det er mulig å utfordre og samtidig behage de lesende masser. Jennifer Egan har også et forfatterskap bak seg fra før, som Leif Bull utførlig behandler i Vinduet 4 2011. Om A Visit From The Goon Squad skriver han: ”En usedvanlig velkomponert litterær stafett, der perspektiv og fokus skifter med hvert kapittel. Tar utgangspunkt i amerikansk musikkbransje, men sveiper innom Afrika, Sør-Amerika, universitetsmiljø, Nevada-ørkenen, 70-tallet og fremtiden i sin utforskning av tiden som går. Svimlende og presis på én gang, og en velfortjent vinner av Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur". Vel talt, Bull! Vi føyer til at romanen utkommer i norsk oversettelse på Forlaget Oktober til våren, med tittelen En bølle på døra – og at HBO er i ferd med å adaptere den for TV. Da er det bare å drysse litt gullstøv i kaffekoppen og håpe på det beste.