Hvis man vil forstå hvor landet ligger med hensyn til Hollywood og den internasjonale underholdningsfilmen i 2012, får man få bedre sjanser til forståelse The Avengers. Vi snakker tross alt om en spillefilm med et budsjett på over en milliard norske kroner, basert på en 50 år gammel superhelttegneserie, produsert av det Disney-eide tegneserieforlaget Marvel Comics’ filmavdeling. Den kan skilte med en rolleliste bestående av solide navn som Stellan Skarsgård, Tom Hiddleston og Robert Downey jr., og den har spin off-potensial i alle tenkelige kanaler. Men viktigst av alt: Den er et bevis på at Hollywood har studert det siste tiårets revolusjon innen amerikanske tegneserier, og bestemt seg for å duplisere suksessen.
Før vi går inn på hvorfor The Avengers er viktig som symptom kan vi kjapt gjøre oss ferdig med hvorfor den er middelmådig som film. Historien er grei nok: En mystisk, terningformet gjenstand – som kinogjengere muligens vil huske fra Captain America-filmen fra i fjor, – blir stjålet fra den hemmelige etteretnings- og antiterrororganisasjonen S.H.I.E.L.D., av den norrøne guden Loke (sist sett i Thor). Gjenstanden er et våpen med en kraft det ikke finnes maken til i hele universet, og den løgnaktige guddommen har planer om å bruke den for å åpne en portal til en annen verden, hvor det venter en krigslysten rase med utenomjordinger som skal assistere ham i hans misjon om å legge jorden for sine føtter.
For å stoppe Loke samler S.H.I.E.L.D.-sjef Nick Fury sammen verdens tre superhelter – Captain America, Iron Man og Thor – samt superspionene Black Widow og Hawkeye, og den vandrende sikkerhetsrisikoen doktor Bruce Banner, også kjent som Hulken. I superhelttegneserier finnes det ufravikelig sjangerkrav som sier at hver gang superhelter møtes for første gang er de pålagt å slåss seg imellom før de innser at kreftene deres heller bør brukes på å stoppe en felles fiende. Så også her: Captain America ypper til bråk mot Iron Man, Iron Man slåss mot Thor og Black Widow gjør sitt beste for ikke å bli drept av Hulken, før hun banker Hawkeye ut av Lokes mentale kontroll. Så går de alle hen og stopper invasjonen fra verdensrommet eller den andre dimensjonen eller hva det nå er.
Det er vanskelig å skulle bedømme The Avengers som kunstverk: Dels fordi den er en av disse Hollywood-produksjonene som av hensyn til profitt forsøker å bygge ned skillet mellom det å se actionfilmer på kino og det å kjøre berg-og-dalbane (og dermed vanskelig å løsrive fra selve den konkrete kinoopplevelsen, med alt hva det måtte innebære av 3D-briller og andre situasjonsspesifikke opplevelser), og dels fordi uansett hvor mye jeg strever for å legge det av meg, er det fortsatt et snev av tanken om ”Team Comics” – forestillingen om at alle tegneserielesere tilhører en usynlig klubb hvor man plikter å støtte hverandre og heie på laget – som ikke slipper taket. Gjennom hele filmen merker jeg snev av ufrivillig gåsehud, idet referansene pipler frem. Denne typen publikumsspesifikk følelsesmanipulasjon er noe filmviterne sporenstreks bør ta tak i; da von Triers Dancer in the Dark hadde premiere møtte den massiv kritikk for sin melodramatiske manipulasjon. Til sammenligning har det å appellere til publikums emosjonelle spektrum via mer eller mindre obskure populærkulturelle referanser hatt en høy stjerne helt siden Tarantinos Pulp Fiction.
The Avengers er en Joss Whedon-film, og Whedon har skapt sin karriere på nettopp denne blandingen av selvbevisst sjangerunderholdning og "smart” populærkulturell intertekstualitet. Det vil si munnrapp, referansespekket dialog lagt i munnen på mennesker som til daglig er så avskåret fra sine egne følelser at de rett som det er fremstår som autistiske sosiopater. Og The Avengers følger langt på vei Whedon-formelen: Den har et lettfattelig og tradisjonelt sjangerplott; den referer både til de andre Marvel-filmene, tegneserienes kontinuitet og Ringenes herre, og den er spekket med b-filmreplikker av typen som fikk kinopublikummet til å himle med øynene i tiden før det var legitimt å bruke ’postmoderne’ som et synonym til ’slett arbeid’. Det eneste punktet hvor filmen virkelig skiller seg fra Whedons tradisjonelle modus operandi er fraværet av sterke kvinnelige rollefigurer; Scarlett Johanssons Black Widow er riktignok både voldelig og effektiv, men sammenlignet med sine mannlige kolleger fremstår hun som en smule anonym.
Med unntak av tidvise glimt fra Tom Hiddleston og Mark Ruffalo, går skuespillerne på autopilot , slik at når Harry Dean Stanton dukker opp i en underlig malplassert scene, er det ikke godt å si om det er et forsøk på å tuske til seg et snev av menneskelig varme eller bare Whedons måte å signalisere at han vet nøyaktig hvor lavt han har lagt lista.
Man kunne tilgitt The Avengers for en forutsigbar intrige, platt dialog og slapt skuespill, dersom den hadde veid opp med imponerende visuelle effekter, et nyskapende formspråk eller ved å ta sine intertekstuelle referanser til det ekstreme, slik Marvel Comics har gjort på tegneseriefronten i over femti år. Men bak den store, dyre, selvbevisste overflaten finner man kun en middelmådig sjangerfilm. Den er ikke dårlig – hvis man sørger for å se 2D-versjonen er den langt fra den verste måten å tilbringe en kveld på, – men den når ikke opp til samme nivå som for eksempel The Dark Knight, Spider-Man 1 og 2, eller den første Iron Man-filmen.
Som nevnt innledningsvis er imidlertid The Avengers interessant i kraft av hva den sier om hva Hollywood har lært av de siste ti-femten årenes utvikling innen den amerikanske TV-bransjen. I dag messer medievitere ”TV har utkonkurrert filmen” med en slik taktfast hyppighet at det er så vidt de innimellom rekker å avvise enhver korrelasjon mellom forbruk av voldelig underholdning og reelle voldshandlinger. Hollywood har åpenbart fått med seg dette, men snarere enn å henge seg opp i fjernsynets komplekse fortellinger og mangefasetterte karakterskildringer, har de festet seg ved TV-serienes mest grunnleggende aspekt: Nemlig at de fortsetter.
Det har vært laget superheltfilmer før The Avengers, men ingen har gått så langt i å bringe tegneserienes superheltunivers til det store lerretet. For det som mer enn noe annet definerer amerikanske superhelttegneserier er at de aldri slutter. Karakterer dør, enkelttitler blir lagt ned og hele verdener kan midlertidig gå i dvale, men i realiteten dreier det seg om karakterer og univers som er designet for å fortsette i det uendelige. Og intet passer Hollywood bedre enn en franchise med muligheter for endeløse oppfølgere. Iron Man 1 og 2, Thor, Captain America og Avengers er ikke fem spillefilmer, de er fem episoder i samme serie – og mer skal det bli. Skal man dømme etter The Avengers er filmen det nye fjernsynet – på verst tenkelig måte.