Da Miranda July i 2005 slo gjennom med (og mottok priser bl.a. i Sundance, San Francisco og Cannes for) den tilsynelatende vimsete og innfallsfylte, men egentlig nøye planlagte og eksakt utførte Me and You and Everyone We Know, var det mange som lot seg sjarmere. Da det senere viste seg at hun i tillegg til å være en begavet manusforfatter, regissør og skuespillerinne, også var kjæresten til (nå gift med) en av amerikansk indieverdens kulere karer (musikkvideo- og spillefilmregissør og grafisk designer Mike Mills), pluss at hun to år senere utga en kritikerrost novellesamling (No One Belongs Here More Than You), var det vanskelig å ikke også la seg imponere.
En liten håndfull stillere (i hvert fall sett herfra) år senere, skinner ikke Julys stjerne like sterkt, men takket være småroller, filmmanus og opptredener hist og pist, og - ikke minst - et utall mer eller mindre snedig-sjarmerende blogger, sider og andre nettsprell, er fallhøyden fortsatt stor forut for "den vanskelige andrefilmen".
I motsetning til debuten får ikke The Future kinodistribusjon i Oslo, i hvert fall ikke umiddelbart. Heldigvis har Cinemateket valgt den ut som månedens film i januar, med hele 10 visninger. Skjønt: heldigvis? Miranda Julys persona og kunstnerisk/filmatiske uttrykk vil nok av flere kunne omtales som "en tillært smak", og der Me and You ... var relativt umiddelbar og totalt sett - om enn på en odd måte - varm, er The Future en mer krevende øvelse. (Med en katt* som fortellerstemme.)
Filmen inviterer oss inn i livet til et tilsynelatende kjønnsløst og meget søskenaktig 35-årig par i Los Angeles. Sophie og Jason har hver sin Mac, hver sin side av sofaen, hver sin side av sengen - og hver sin hverken krevende eller givende jobb. Plutselig går det opp for dem at deres liksom-voksentilværelse snart er over: om 30 dager skal de nemlig hente den skadeskutte Paw-Paw* fra veterinæren, og derfra og ut vil de være fastlåst i rollen som kattens omsorgspersoner (i hvert fall til de fyller førti, som er det nye femti, og fra femti og ut er det jo ikke mye en får gjort med livet).
De bestemmer seg derfor fort, kanskje for fort, for å leve sine siste dager i frihet til fulle, noe som snart får alvorlig følger. (Uten å røpe for mye kan jeg likevel si at jeg - og mange med meg, gjetter jeg på - sannsynligvis ville utagert på en annen måte enn hva Jason gjør. Sophies valg, derimot (i hvert fall ett av dem), er lettere å kjenne seg igjen i.)
Parets manglende modenhet manifesteres på flere måter, i forskjellige former. En viss forpliktelsesvegring og/eller -angst trer sakte, men sikkert frem - og det at det mest av alt er en hang til bekvemmelighet som har gjort at forholdet deres har vart så lenge som det har gjort, blir umulig å ignorere.
Selv om en del av hendelsene rundt disse oppdagelser og avsløringer inneholder både vidd og varme, er dette en litt trist og trang film. Me and You ... (som nettopp ikke omhandlet et oversementert, skjevt vektet parforhold, men to likeverdige, sært sjarmerende individ) var mer inviterende og inkluderende, og dens merksnodigheter hadde sine forklaringer. Men med The Future retter July heller blikket mot et punkt på horisonten publikum ikke kan se. Vi må både gjette og jobbe for å finne poenget. Hvilket selvfølgelig er helt OK. Virkelig fint, faktisk. I og for seg. Men når vi i tillegg må hanskes med frosset tid, himmellegemedialog og andre overnaturligheter, beveger filmen seg faretruende nær grensen for hva et publikum ønsker - og orker - å takle.
Likevel er der noe (en implisitt, instiktivt identifiserbar intelligens, om du vil) ved Miranda Julys verk som gjør at man aksepterer (i hvert fall gjør jeg det) at det hele henger sammen, at internlogikken holder - og at en sunn begrunnelse for hennes kunstneriske valg er å finne. Om man bare er villig til å lete litt. Og da ikke bare på de stedene man er vant til å lete.
The Future er å se på Cinemateket til og med tirsdag 17. januar.