The Believer # 86
Du må aldri kødde med logoen, sa markedsavdelingen ettertrykkelig til meg etter et spedt forsøk på eksperimentering i det forrige magasinet jeg var redaktør for. Og ved relanseringen av Vinduet fikk jeg en bekymringsmelding fra en ansatt på Norges mest sofistikerte og største bladutsalg, Narvesen Continental i Oslo: Ikke glem de voksne leserne! De skjønner ikke bæret av den nye logoen dere; finner ikke bladet i hylla. Det amerikanske litteratur-med-mere-tidsskriftet The Believer har i nå 86 utgaver holdt en så konsekvent og gjenkennelig omslagslinje at de i sitt januarnummer kan koste på seg å stryke ut logoen med Blanco.
Innholdet er også gjenkjennelig og noe off-centre, ikke alltid like interessant, men jeg må innrømme at det i dette nummeret er mye å fryde seg over: Blancomanøvren refererer til en artikkel av Jeannie Vanasco om utstrykningens kunst, om hvordan man ved å stryke (intendert eller ikke) kan gå i dialog med tidligere tekster, slik at helt nye kan oppstå. Dette også sett i lys av Robert Rauschenbergs verk Erased de Kooning fra 1953, og bokutgivelser som Ronald Johnsons Radi Os (etter Paradise Lost) og Jonathan Safran Foers Tree of Codes (etter The Street of Crocodiles). Hva er original, hva er originalitet?
Ellers: et kvikt møte med Laurie Anderson (jeg var forøvrig på Postmodernism-utstillingen i London i høst, og satt i et kvarter og så på en loop av "O Superman", kunne sittet der en time) avslører at hun har vært i brytekamp på scenen med komiker Andy Kaufman; vi finner Laird Hunt i samtale med Oulipo-forfatter Harry Matthews (som forøvrig nettopp er ute i flammesingleformat med tittelen Landlig kokekunst fra det sentrale Frankrike: Stek av utbenet, rullet, fylt lammebog (farce double)); en harang mot kommentarfeltfaenskapet (de finnes ikke BARE på dagbladet.no) - og en utforskning av det utdødde undergrunsspråket Polari, som ble brukt av homofile menn i London til et stykke ut på syttitallet. Med mere.
ponton # 4, 2011
Dette svenske tidsskriftet retter seg mot, og er i stor grad skrevet av ungdom. Redaktør er riktignok Martina Lowden, som skapte oppstuss for noen år siden med sin 675 sider lange debut bok Allt, utgitt på kremforlaget Modernista. ponton trykker mange innsendte tekster, men er også et sted å oppsøke om man vil finne ut hva folk mellom 14 og 20 tenker på i dag, og hvordan dette manifesterer seg i skrift. Husk: det er ikke så ungt heller. Hovedtema i dette nummeret er dyr i litteraturen, og et møte med poeten Aase Berg. En annen (eldre) poet som utgir bok i disse dager, Naima Chaboun, er invitert bidragsyter. Stjernespaltist er den unge kritiker Elis Burrau, som bl.a. tar for seg Horace Engdahls lille fingubbete aforismesamling Cigaretten efteråt. Akkurat dén boken er en detalj, men Engdahls mikrobetraktelser er likevel verd å ta med seg, kan det skytes inn fra eldre hold her.
ponton ble kåret til årets svenske tidsskrift for noen år tilbake, mener jeg å huske. Og med tanke på hvor sterkt Norsk Barnebokinstitutt står, hvor rik tradisjon vi har på barne- og ungdomslitteratur, hvor mange gode unge tegnere vi har, samt gode debattarenaer som Aftenpostens si:D, burde det absolutt være mulig å ønske seg en norsk ekvivalent på et eller annet tidspunkt.
Waxpoetics # 49
En moderne klassiker av et magasin, dette, i hvert fall om du har en søt tann eller to for jazz, funk, jazzfunk, soul, disco, gammal techno og så videre. For platesamlere som kan kysse og tenke også, med interesse som stikker litt dypere enn bare katalognumre. Redaktøren vikler seg til og med inn i noen betraktninger om Occupy Wall Street -- that's how funky it is! Bladet holder høy klasse på bilder og har akseptable tekster, og kjører ofte temanumre. Denne utgaven av Waxpoetics er et såkalt Latin issue, og med det menes ikke qou vadis, men artikler om Eddie Palmieri, Cal Tjader, Fania All-Stars, Harlem River Drive, og en reportasje fra chicano/low rider-miljøer der samling av obskure doo wop og harmony soul-singler tydeligvis er en sentral del av kulturen. Rørende.