Esopus # 17
Print is not dead. Det er så sant som det er sagt. Det lukter ikke vondt en gang -- snarere tvert i mot. En ny stor favoritt i Narvesen-hyllene (nåvel, det er vel snarere snakk om hylleN) for tiden, er det amerikanske kunstbladet/-prosjektet Esopus. Ikke bare har det en besnærende nese, her er lagt så mye omsorg inn i trykkvalitet, format og totalopplevelse at det bare er å ta ut en egenmelding og falle inn i en tilstand. Det tykke bladet, som utgis to ganger årlig, er uten reklame og reklamedrevet/ kulturproduktaktuelt innhold, og har en (i utgangspunktet) lavere pris enn hva innholds- og produksjonsverdiene skulle tilsi. Dette klarer de å gjennomføre via The Esopus Foundation (som forøvrig leseren selv kan donere til -- god idé). Den redaksjonelle stemmen er mer eller mindre fraværende -- Esopus ser på seg selv først og fremst som en distributør av andres innhold -- et utstillingsrom i magasinform. Dette gir seg uttrykk i et rikholdig og meget annerledes blad: kunstnerportfolioer, flere sider med 100 stillbilder fra en utvalgt film (i dette tilfellet Sergey Dvortsevoys Tulipan fra 2008), tekster fra upubliserte forfattere, noe morsomt, kreativt dill-dall som denne utgavens utklippbare kortspill The Meta Game, reproduksjoner av Magnum-fotograf Inge Moraths fotografier fra et veldedighetsball "on ice" i Paris, 1955, intervju med museumsvakter om deres mest bevoktede verk (hei, Aksel Kielland, har du tenkt på dette?) -- og dette nummerets høydepunkt; Modern Arifacts: en bred arkivinnføring i MoMAs svært fascinerende opplegg Art Lending Service, hvor du helt riktig kunne leie verk fra museets samling.
Kongstanken var å utvide og demokratisere kunstkjøperfeltet, all den tid mange valgte å beholde verkene etter at maksutleien på tre måneder utgikk. Prisen var ofte lav, og det skulle ikke stå på kvaliteten: her kunne du ta med deg en Pollock, en Calder eller en de Kooning. Jøsses. ALS var operativt fra 1951 til 1982, og presenteres via fotos, arkivdokumenter, real size-reproduksjoner av kataloghefter, korrespondanse og annet. Dette er en del av en hakkandes serie som MoMAs arkivavdeling har gående mellom permene i Esopus. I Esopus følger det også med en kuratert CD med spesiallaget musikk; denne utgavens tema er "Fear itself". Sjekk for all del ut mer her: www.esopusmag.com
The Backwoodsman # 6
Det texanske frilufts-, jakt- og nybrottsmagasinet The Backwoodsman er allerede i sin 32. årgang, men har fortsatt et distinkt hjemmesnekret preg. Noe som neppe er en tilfeldighet. The Backwoodsman hyller nemlig det ujålete, funksjonelle aspekt ved det erkeamerikanske selvhjulpne, for ikke si selvforsørgende, ideal. Redaktør og utgiver Charlie Richie har i ekte nybrottsånd tatt med seg familien (kone, døtre, sønn) inn i magasindriften, og når han i fjorårets desembernummer deler en av sine favoritt-teorier med leserne, er det ikke overraskende en forholdsvis aktiv en: ”Just do something. It may be wrong, but do something.”
Men om man abonnerer på magasinet slipper man nettopp å gjøre noe galt. I The Backwoodsman lærer men nemlig å lage sine egne jaktkniver, å fikse siktet på Colt’en, å justere flyvebanen på sin egenproduserte ”rabbit stick”*, å bøye fiskekroker som faktisk fungerer, å blande din egen ”trail mix”, å fiske med pil og bue, å lage sauerkraut(!), å sy sitt eget hverdagspistolhylster, å bygge verdens beste trebrenner – og mye mer. Dessuten annonseres det for alskens friluftsprodukt og –tjenester, fra mer eller mindre tillitvekkende firma, i tillegg til at to av de siste sidene er fylt med rubrikkannonser for alt innen pent brukt friluftslivsutstyr.
Ideelt for den som savner speider’n, liker våpen og helst skulle bodd i junaiten.
*Et boomerang-aktig kastevåpen for jakt på småvilt.
The Paris Review # 199
Et av de virkelig store amerikanske litterære tidsskriftene er heldigvis straks å få i butikk her hjemme igjen. Det er selvfølgelig også fullt mulig å abonnere, og gjør du det, kunne postkassen din rett før jul glede seg over fjorårets fjerde nummer.
Bladet er en institusjon som naturlig nok har vært i kontakt med flere utskiftninger i det litterære landskapet opp gjennom tiden, og hatt det veldig morsomt mens det sto på. Jeg har allerede lovet å skrive en artikkel om bladets grunnlegger og mildt sagt fargerike redaktør George Plimpton (redaktørperioden varte fra 1953 til 2003) – men det får vi komme tilbake til når tiden og overskuddet tillater det. I mellomtiden anbefales den orale historien i bokform, George being George, på det sterkeste. I den boken dukker det opp mange fargerike personligheter, i en noe annerledes, men ganske så forlokkende tid.
Forrige redaktør Philip Gourevitch (2005 – 2010) brakte journalistikk og meget velskrevne reportasjer inn i spaltene, men først med den vellykkede og mye omtalte ansettelsen av forlegger-wonderboyen Lorin Stein som redaktør i fjor ble det schwung over sakene: det snakkes om TPR igjen. Lorin Stein har riktignok ikke gjort annet enn en retromanisk manøvre og gått tilbake til utgangspunktet: nesten bare skjønnlitterære tekster, ett til to grundige forfatterintervjuer, og en kunst/foto-portfolio i midten. Hovedsaklig tekst, men ganske rolig i tonen, og lite akademisk.
I TPR 4 2011 finner vi fjerde og siste del i serialiseringen av Roberto Bolanos roman The Third Reich, som utgis av Steins gamle arbeidsgiver Farrar, Straus & Giroux i disse dager. Hvor lenge kan man melke det forfatterskapet der? Han døde i 2003, så ikke tro på det som står utenpå bokomslaget: ”Bolanos første bok siden massive 2666”. Nåvel, her er ellers tekster av Paul Murray og Clarice Lispector, nyoversatte dikt av Gottfried Benn og nyskrevne av redaktørkompis Jonathan Galassi, som i kompaniskap med Stein er en av få som får lese manuskriptene til Jeffrey Eugenides underveis i skriveprosessen. Dette vet jeg fordi nettopp Eugenides blir intervjuet i den legendariske serien The Art of Fiction inne i bladet. Det snakkes i det hele tatt mye om skrivebordplassering og skriveteknikker der, og sånn skal det vel være. Den bejublede forfatteren av Middlesex kommer på norsk senere i år med en oversettelse av den ferske romanen The Marrriage Plot, men glem heller ikke hans særs poetiske debutroman The Virgin Suicides. I filmatiseringen av boken dukker jo Todd Rundgrens musikk opp – det kan meget gjerne være et kvalitetstegn.
En annen som utkommer på norsk senere i år (The Stranger’s Child) er britiske Alan Hollinghurst. Av hans bøker har jeg kun lest In the line of beauty, men ikke desto mindre er det givende å lese om hans forfatterskap og –strategier, og av en eller annen grunn er alltid åpent homofile forfattere utmerkede intervjuobjekter. Ooops, håper ingen blir fornærmet av denne generaliseringen.
Dette er vel neppe årets beste The Paris Review-utgave, og det er en viss intern og darling-betont teint over utvalg og bidragsytere, men så er vel tilfelle med flere publikasjoner, prikk prikk prikk.