Torsdag kveld i Lillehammer ble lystigere enn de tomme gatene og barene vi vandret rundt i onsdag. Under vignetten 60-70-80, var det tiår fra forrige århundre det ble referert til, og forfattere som var født i disse - henholdsvis Merethe Lindstrøm, Linda Boström Knausgård og Josefine Klougart. Et skandinavisk mestermøte med andre ord, vel ledet av Ane Nydal. Alle leste godt, og særlig Klougart kom med fine tanker om det skrivende - som alltid basert på erfaring, om enn ikke på noe opplevd (en fin distinksjon). Etter salen var tømt, ble den straks fylt opp igjen av festivalens særeste ritual og høydepunkt for mange: quizen. Hvert år vinner laget 16.7.41 (med Dag Solstad, Catrine Sandnes, Knut Nærum, Tom Egil Hverven og en til jeg dessverre ikke fikk navnet på). Så også i år. Likevel sto salen i kok og alvoret dirret i veggene. Laget til Vinduets utsendte havnet midt på treet og på nøyaktig samme plassering som laget til Vagantredaktøren, og sa seg fornøyd med det.
Fredagen åpnet for undertegnedes del med «Opplesning ved fire sterke kvinnestemmer» i parken. Verken kunstnerisk leder Moro eller noen andre ville vedkjenne seg den tittelen, den hadde visst bare oppstått på et uheldig tidspunkt, og det får vel passere når nivået på selvkritikk var såpass høyt. Ingvild Rishøi sjarmerte i hvert fall alle, og filolog Thea Selliaas Thorsen leste flott fra diktene til den sterke kvinnen Ovid.
Tilbake i Hobølsalen, hvor Kritikerlaget holdt hus, og hvor stipendiat i litteraturvitenskap ved NTNU, Kristoffer Juel-Larsen, leverte et flott foredrag om litteraturkritikken i NRK-radio, med lydeksempler fra 1935 og frem til vår tid. Francis Bull viste seg å være sprøere enn sitt rykte, men i hvert fall en ekte festtaler.
Salen gikk videre til Ane Farsethås som presenterte sin etterlengtede bok om norsk litteratur på 00-tallet (subjektivt utvalgt), for så å overlate salen til Thure Erik Lund i samtale med Vinduets egen Ole Øivind Sand Holth.
Her snakket Lund om hvor synd det var at han sluttet på filosofistudiene på Blindern, slik at han ikke kom inn i litteraturen fra den strategiske bakveien, og hvor tung plank kan være. Vi merker oss også påstanden om at litteraturen slett ikke er noen stor offentlig samtale: «Litteraturen er det stikk motsatte av en samtale, den er isolasjonistisk: du skriver alene og leser alene».
Undertegnede fikk også med seg en svært fin debatt om 22.juli i regi av avisa Klassekampen, før det var Banknatt og det helvetes levenet som kommer med det. Vigdis Hjorth var kveldens bankdirektør, og for anledningen kledd ut som én, mens hun påsto å ha en kulturelt interessert kone. Iscenesettelsen var både klein og perfekt!
Dagen etter kreket mange seg til toget, men jeg ble heldigvis lenge nok til å se den svært sympatiske forfatteren David Vann snakke om selvmord, katastrofer og alt det fine ved livet. Vigdis Hjorth var blitt observert rundt i byen med en mann i bånd, og det viste seg å være hunden hennes, Marco Demian Vitanza, som debuterte med den kritikerroste Urak i fjor. Vigdis og Vitanza snakket om utvalgte temaer, som eierskap og seksualitet, fra hundens og hundeeierens synspunkt. Til slutt ble hunden auksjonert bort for 200 kr, da dens eier var blitt allergisk.
Alt i alt var årets litteraturfestival på Lillehammer blant de bedre, og det var vanskelig å få lagt inn skrivepauser mellom alt man ville se. All ære til kunstnerisk leder Gabriel Vosgraff Moro, og tvi tvi til Lina Undrum Mariussen neste år!
***
Karine Nyborg leser i parken
Skilt på Hotell Breisett