Det har vært vanskelig å unngå å få med seg Morgenbladets kåring av de 100 beste norske platene, som har pågått i avisspalter, på nett, radio og konsertscener denne høsten. Det er mye å si om akkurat den kåringen (hva betyr egentlig "best"?, har artister nødvendigvis bedre oversikt over musikkhistorien enn kritikere eller folk flest?, hvem har bestemt? Fairytales?! og så videre) men det kan vi spare til over et par glass pils m følge ved egnet anledning. Uansett er dette mer givende for bevisstheten omkring norsk musikkhistorie enn alskens millionkronerssluk av noen statlige opplevelsessentre for rock, som Kjetil Rolness skriver i Dagbladet i dag. Mer relevant for lesere av Vinduet, derimot, er en serie bokutgivelser som tar for seg hver og en av de ti øverste fra listen. En rekke kjente forfatternavn som Gro Dahle, Frode Grytten og Ketil Bjørnstad har deltatt, i tillegg til musikkjournalister og musikkvitere av forskjellig slag. Først ut, på nummer 10, finner vi postpunk-klassikeren Block to Block av De Press, utgitt i 1981. Ikke overraskende er det Lillehammers store sønn Stig Sæterbakken som har tatt oppdraget med å skrive om den.
Det er en liten flis av en bok, jeg brukte 32 minutter på å lese den, men var konsentrert og interessert hele veien gjennom. Og kom ut av opplevelsen mer informert og klok enn da jeg gikk inn i den. Skal se om jeg klarer å skrive denne teksten på tilsvarende tid -- en gang bladfyk, alltid bladfyk.
Stig skrev godt om Joy Division i en antologi om musikk, utgitt på Cappelen Damm for noen år tilbake, og har en liknende personlig innfallsvinkel her. Forfatterens essays og personlige notater har en særegen tone: Lillehammer-oppveksten er alltid nevnt, hans datter Jenny likeså, samt små vandringer i litteraturen og kulturens og menneskesinnets bakgater og mørke portrom -- men i en omgjengelig og meget lesbar stil. Boken starter med en scene der den unge Sæterbakken forer Andrej Nebb med fiskepudding, før avslutningskonserten i Lillehammer, av en turne som også fikk bandet innom, hold dere fast, Hov i Land. Men så utvides Sæterbakken repertoire kraftig, da han gjør en fin, journalistisk gjennomgang av bandhistorien, og resepsjonen platen ble til del i norske medier den gang da, med mange interessante sitater fra intervjuer og avisartikler. Her er Sæterbakken faktisk flinkere enn de fleste norske musikkjournalister og skribenter, historien går glatt fremover selv om det er bruk av mange forskjellige kilder.
Vi får inntrykk av hvor fort det hele gikk, fra norsk musikk vendte ryggen til "utenlandske forbilder" og skapte sine egne, nye rom med det noen kaller nyveiv, og andre kaller postpunk. SS var i en periode selv aktiv i synthbandet GRÅ - de kom forøvrig ikke inn på VG-listen, om noen skulle mistenke det. De Press var knapt dannet før de gikk i studio med John Leckie (som uansett var i Norge for å produsere The Cut) og lagde dennevellydende klassikeren. Man får inntrykk av hvor sterkt det var å høre musikken den gang da, og SS behersker også tastaturet tilstrekkelig til å beskrive låtene slik de fremstår i dag.
Sæterbakken går så til Andrej Nebbs lydmalende polsknorskengelske tekster med en fin inngang via Antony Burgess' språk nadsat fra A Clockwork Orange. Og boken avsluttes med et heseblesende intervju med Nebbmannen selv, foretatt i sommer. Det er, som alltid med Nebb, stor underholdning. Men det er også stor kunst som siver ut av denne skrotten, for som Sæterbakken sier via Roland Barthes' ord: Å lytte til en syngende stemme, i romantisk forstand, er "fantasmagorisk å nyte sin egen gjenforente kropp". Som om man blir satt i kontakt med noe tapt, gjenforent med ellers uhåndterlige sider ved en selv.
Det gikk på 16 minutter! Følg med på vinduet.no for fortløpende kortanmeldelser av resten av bøkene i denne serien. Ligg klar i sovepose ved datamaskinen -- dette er ikke til å gå glipp av.
Stig Sæterbakken
Block to Block
(Falck Forlag)