Rett i etterkant av Punkt-festivalen 2011 ble det annonsert at Brian Eno skulle kuratere Punkt 2012. Fordi jeg er fan av Brian Eno begynte jeg umiddelbart å glede meg, og forventningene til hva Brian Enos bidrag ville komme til å bestå av, tok etter hvert form av fantastiske forestillinger. Det var klart at dette skulle jeg få med meg. Men så, ut på sensommeren 2012, da programmet for årets festival begynte å ta form, svant disse forventningene hen, og da festivalhelgen var forestående, og det hadde vært naturlig å kjøpe billett og planlegge turen ned til Kristiansand, hadde jeg helt mistet interessen.

Kanskje var det programmet som ikke levde opp til mine oppblåste forventninger – selv om det var flere gode poster, syntes det litt slapt, og kanskje ikke så relevant? – eller kanskje var det fordi samtidsmusikkfestivalen Ultima åpnet samme helg og det med et mer attraktivt program? Jeg er ikke sikker. Uansett glapp Punkt 2012 med Brian Eno for meg.  

Noen av den samme falmende interessen preget meg i tilfellet  Brian Enos engasjement hos det for elektronisk musikk legendariske plateselskapet Warp. Da jeg først hørte om dette, syntes det for meg å være den perfekte konvergens, og det første albumet, det med den mer eller mindre håpløse tittelen, Small Craft on Milk Sea (2010), hadde sporer til fine ting, men virket i sin helhet satt sammen etter innfallsmetoden.  Så kom de daffe spoken word-albumene Drums Between the Bells (2011) og Panic of Looking (2011) i samarbeid med den britiske poeten Rick Holland, utgivelser med et musikalsk uttrykk som bare virket utdatert og uinspirert.

Når det nå har blitt annonsert at det skal komme et ambient-album, Lux, i november, er jeg mer eller mindre uinteressert. Etter sigende skal Lux være en fortsettelse av "Music for thinking"-prosjektet som innebefatter blant annet den finfine Descreet Music (1975), men uten at det klarer å vekke noen videre entusiasme hos meg. Igjen synes fravær av et inspirert og relevant prosjekt å prege en utgivelse som egentlig har det beste av alle utgangspunkt.

For øvrig synes artister knyttet til plateselskapet Digitalis, eksempelvis Richardo Donoso, Panabrite, Emuul og Motion Sickness of Time, å ha tatt over som premissleverandører innen synthdrevet ambient.

På sett og vis henger disse saksforholdene ved meg når jeg nå hører musikk fra mange av artistene knyttet til Punkt-festivalen. Så er også tilfellet når det gjelder det aktuelle albumet Uncommon Deities som på omslaget er kreditert til Jan Bang, Erik Honoré, David Sylvian, Sidsel Endresen og Arve Henriksen. I tillegg finnes bidrag fra artister som pianist John Tilbury og turntableist /komponist Phillip Jeck, med fler.  

Men det er David Sylvian dette handler om. Uncommon Deities er utgitt på Sylvians selskap, Samadhi Sound, og er et resultat av David Sylvians engasjement som artist in residence under Punkt 2011 og hans lydinstallasjon i Kristiansand Kunstmuseum.
Utgangspunktet er Sylvians resitasjon av tekster skrevet av Paal Helge Haugen og Nils-Christian Moe Repstad. Rundt de oppleste tekstene har det så kommet til improvisasjoner av blant andre Endresen, Tilbury, Jeck og Henriksen, for så å la det hele bli bearbeidet i studio av Bang og Honoré. Albumet er således, som det blir poengtert i presseskrivet, ikke en dokumentasjon, men en nytolkning.  

Det er altså snakk om et lag musikere det er lett å knytte til forventninger til, og det er mye fint på platen, for eksempel Endresens aldri uengasjerte vokal og en del interessant bruk av stryker-samples. Dessverre forsvinner likevel de enkelte bidragsyteres særtrekk under tyngden av David Sylvians udistansert inderlige stemme, noe som gjør at et egentlig komplekst instrumentalt uttrykk fremstår som lite annet enn flatkomprimert tekstur.

Når jeg lytter tar jeg meg umiddelbart i å savne det dynamisk ustabile som ofte preger turntableism à la Phillip Jecks arbeider og det spontane og uforutsigbare uttrykket ved det improviserte som hos John Tilbury. Lydbildet er for kontrollert, og det som på papiret synes interessant og fullt av potensial blir offer for ønsket om "god lyd". I utgangspunktet er det selvfølgelig ikke noe galt med "god lyd", men i dag synes "god lyd" å være en selvfølgelighet. Med så mye rimelig og god software som finnes nå, kreves det lite for å få til "god lyd". Derfor blir god lyd også lett en klisjé, noe som kan låte litt utdatert og satt, og i verste fall kjedelig og livløst.

Produksjonsteknisk fingerspissfølelse er heller knyttet til hvordan kombinere Lo-Fi-elementer og studiobriljans. I og med bidragene fra Jeck og Tilbury kan det også mistenkes at muligheten for et mer utfordrende lydbilde har vært til stede for Bang og Honoré (som har produsert plata), men ikke er blitt utnyttet.  

De vel etablerte og kvalitetssterke poetene Paal Helge Haugen og Nils-Christian Moe Repstads tekstsyklus har også blitt utgitt i bokform, da under tittelen Uncommon Deities (Punkt 2011). Boken er delt opp i ti seksjoner med en tekst av Haugen og én av Moe Repstad, og hver seksjon tar for seg en "uvanlig gud" liksom fra en polyteistisk mytologisk fortid. Blant annet møter vi "Guden for svevnløyse", "Guden for vegkryss" og "Guden for adverb". Tittelen er således programmatisk.

Tekstene er lett gjenkjennelige som produkter av sine forfattere. Haugen maler frem gudene og deres karaktertrekk gjennom sin billedlige prosa, mens Moe Repstads søvnige og kresne poesi fungerer som fragmenterte kommentarer til Haugens portretter. For eksempel som i "Guden for svarte hol", hvor Haugen fremstiller universet som noe uendelig stort, nyanserer Repstad effektivt med å antyde universet som noe uendelig lite.

Haugen: "Han fyllest av ein subatomær frykt, stor som kosmos, og han forstår at han ingenting forstår. Han er årmilliardar gamal og eit uendeleg nyfødt barn (...)".
Repstad: "en komprimering av / et sant materiale / utvidet i det lyseste punktet / en supernova / på et blomsterblad".

Tekstene fungerer fint på egenhånd. I bokform synes de også mindre humørløse og mer dynamiske enn som representert av David Sylvian. Og her ligger  noe av problemet med albumet: Det mangler spenning. På platen er utvalget hovedsaklig gjort fra Haugens tekster – kun én tekst fra Moe Repstad har kommet med, og det på platens siste spor – noe som bidrar til å gjøre uttrykket tungt og udynamisk. Selv om Sidsel Endresens vokal skaper en kjærkommen avveksling fra Sylvians prosaiske resitasjon, kunne antageligvis Sylvians stemme med fordel også ha vært utsatt for flere utfordringer, både av semantisk og fonetisk art, for å skape spenning.