Det siste nummeret (1–2/2012) av tidsskriftet Prosopopeia, utgitt av litteraturstudentene ved Universitetet i Bergen, har ”Romantikken” som tema. Da er det strålende at bladet innledes med et essay av Henning Hagerup, antakelig Norges fremste nålevende litteraturkritiker, for han har et varmt og nært forhold til litteraturen fra perioden som gjerne kalles romantikken. Denne epokens litteratur har ellers fått et merkverdig dårlig rykte. Det er som om man tar i bruk et skjellsord når man kaller diktning for ”romantisk”. Men ikke når Hagerup gjør det. For ham er ”romantikk” en hedersbetegnelse.
I en sterkt forkortet versjon sto Hagerups tekst også på trykk i Klassekampen 3. mars 2012, da med tittelen ”Å misforstå romantikken”. Originalen i Prosopoeia har på sin side tittelen ”Mellom Tu Fu og Wordsworth”. I en ”innledende apologi” til teksten redegjør Hagerup for at han begynte å arbeide på teksten allerede i 2005–06, etter å ha lest poeten Øyvind Bergs essay om Georg Johannesens gjendiktning av Tu Fu, en kinesisk poet som levde på 700-tallet. Bergs essay sto på trykk i tidsskriftet Vagant 3/2005, som hadde oversettelse som tema. Det framgår imidlertid av Hagerups innledning at der Berg i den opprinnelige versjonen av essayet hadde brukt romantikkbegrepet negativt flere steder, var denne bruken nedtonet da han senere inkluderte teksten i essaysamlingen Poesi og lærepenger (2009). Men Hagerup vil likevel offentliggjøre sine betraktninger over Bergs opprinnelige begrepsbruk, ettersom han ser den som symptomatisk for romantikkresepsjonen i Norge.
Det er åpenbart at det Øyvind Berg fant ”romantisk” ved Georg Johannesens gjendiktning ikke hadde så mye med selve diktenes utforming å gjøre, men snarere angikk synet Johannesen angivelig skal ha hatt på den historiske Tu Fu. Berg går i sitt essay langt i å antyde at Johannesens syn på Tu Fu var et produkt av propaganda som oppsto i DDR på 1960-tallet, der Tu Fu ble framstilt som ”protohumanist og mønsterkommunist” – mens han med Bergs ord i realiteten var en ”subtil overklasselaps”. Det som ifølge Berg er ”romantisk” ved Johannesens syn på Tu Fu, er at Johannesen identifiserte det fiktive jeget i Tu Fus diktning med Tu Fus biografiske jeg. Det er Johannesens korte etterord til gjendiktningen som tydeligst får gjennomgå av Berg, men ikke bare det. Også det at Johannesen oversetter en dikter som skrev på mandarin, et pronomenfritt språk, og likevel innfører en vestlig farget jeg-instans, er Berg kritisk til. Slik skapes det en identifikasjon mellom leser og dikter som – med Bergs ord – gjør at vi ”leser i falsk fortrolighet med en kineser som definitivt er fraværende”. Hagerup stiller seg imidlertid ganske uforstående til Bergs oppheng i pronomenbruken, som han på sin side oppfatter at er uunngåelig på norsk. Men om Bergs kritikk er overdreven, er den tydelig nok. Hagerup oppsummerer den slik:
Berg vil rette et slag mot offentlighetens intimisering og sentimentalisering, mot et lyrisk intimitetstyranni han velger å kalle ”romantikk” – et fenomen Georg Johannesen noe uventet gjøres til eksponent for.
Hagerup, derimot, er opptatt av å understreke at et jeg i et dikt aldri er reelt biografisk, og at bare ”ureflekterte lesere” eller ”nykritikere på romantikerjakt” ville påstå noe slikt. Hva så med Øyvind Berg? Til tross for at Berg verken leser ureflektert eller er nykritiker, deler han ifølge Hagerup den sistnevnte kategoriens trang til å ”plaffe ned romantikere”.
Hagerup dveler lenge ved dem i Norge som avfeier litteratur ved å gi den merkelappen ”romantisk”. I tillegg til Øyvind Berg får litteraturkritikeren Susanne Christensen og poeten og kritikeren Gunnar Wærness gjennomgå for dette. Ja, også Georg Johannesen får på pukkelen for nesten alltid å ha brukt romantikkbegrepet nedsettende. Blant annet i etterordet til Tu Fu-gjendiktningen, der Johannesen skilte mellom det han omtaler som den kinesiske dikterens ”klassiske følsomhet” og ”vår brutale romantikk”. I en annen sammenheng omtalte Johannesen romantikken som en ”lyrisk parentes”. Påfallende er også Hagerups påpekning av at Johannesen i sin bok om Henrik Wergeland, Den første sommerfugl (1996), kaller Wergeland for ”seinklassisist”, noe Hagerup har helt rett i at er ”en besynderlig merkelapp å klebe på en romantiker av internasjonalt format”.
Hagerups strategi videre i artikkelen går i hovedsak ut på å understreke den europeiske romantikkens kompleksitet. Han siterer for eksempel dikt av John Keats og Gérard de Nerval, og gjør et poeng ut av at disse diktene er håndverksmessige, går i dialog med den litterære tradisjonen, og er jeg-løse. Det kan ikke være tvil om at disse diktene må kalles romantiske, men de er verken selvopptatte, sentimentale, genidyrkende eller irrasjonelle.
Særlig Georg Johannesens motsetning mellom romantisk og modernistisk lyrikk, der bare den siste er å forstå ”i en historisk sammenheng med all diktning før”, gjør Hagerup hoderystende. Er ikke romantikerne nettopp kjennetegnet av en aktiv dialog med tidligere litteratur?
Uansett er det lett å se at ordet ”romantisk” tenderer til å bli løsrevet fra den beste poesien fra den historiske epoken kalt romantikken – betegnelsen blir gjerne brukt som en nedsettende karakteristikk av all lyrikk som oppfattes klissete eller sentimental. Men Hagerup påstår også noe mer spesifikt enn dette: Han påstår at Georg Johannesens forståelse av romantikken er preget av en forestilling om at romantikere tror på et ”restløst sammenfall mellom liv og dikt”, der den geniale kunstneren er et unikt menneske, og det lyriske og det biografiske subjektet går over i hverandre. Men Hagerup aksepterer overhodet ikke at det er dette som er romantikernes posisjon:
Skjønt det er riktig at mye av romantikkens lyrikk er jeg-fokusert, er det […] snakk om jeget som åndelig størrelse, og som persona – jeget i et romantisk dikt er bestandig fiksjonalisert.
Her viser Hagerup seg som den utmerkede leseren og romantikkjenneren han er. Han kommer altså ikke bare med en banal litteraturteoretisk påstand om at et jeg i en tekst aldri er identisk med forfatterjeget, men hevder at romantikkens bruk av førstepersonsformer stort sett er bevisste og tydelige grep ikke for å omtale dikterens jeg, men snarere for å gjøre selve spørsmålet om identitet til tema.
Hagerup spør:
Er det ikke på høy, norsk tid å fjerne parentesen rundt romantikken og medgi at den både har tradisjonsbevissthet og bevissthet om sine egne kunstneriske virkemidler?
Det er godt spurt. Og det er en utmerket inngang til Prosopopeias nummer om romantikken, som inneholder mange gode tekster.
Førsteamanuensis Anders Kristian Strand skriver eksempelvis interessant og overbevisende om teksten kjent som ”Den tyske idealismens eldste systemprogram” (1796/97). Professor Gisle Selnes er alltid verdt å lese: Her skriver han om Octavio Paz. Tidsskriftets redaktør Trude-Kristin Mjelde Aarvik gjør flere interessante observasjoner om fragmentformen i romantikken. Litteraturkritiker Frode Helmich Pedersen skriver bunnsolid om Shelley.
I tillegg må jeg få nevne teksten ”Svarene” av Peter Waterhouse, oversatt av Arild Vange. Det er kanskje ikke fullstendig åpenbart hva teksten har å gjøre i et temanummer om romantikken, men hva gjør vel det? Det er en fantastisk tekst! All ære til Vange for å bringe Waterhouse til norsk, noe han også har gjort i to bøker: Mennsk (Oktober 2004) og Blomster (Gasspedal 2005). Og nå altså denne teksten, fra Waterhouses prosabok (Krieg und Welt) – en bok Vange har oversatt to andre tekster fra tidligere, i luj 2/2005 og Vagant 2/2010. Waterhouses ekstraordinære evne til å forene det store og det lille, til å omtale særegenheter ved moderne livserfaring, og til å problematisere forholdet mellom språk og erkjennelse, gjør ham til en stor forfatter. Kanskje vil Prosopopeia antyde at Waterhouse står i tradisjonen fra romantikken? Gjerne for meg. I så fall bør vi kanskje anse de underliggjørende parentesene i Waterhouses tittel (Krieg und Welt) som knyttet nettopp til en uromantisk tid – for ellers gjør Waterhouse i praksis det Henning Hagerup gjør i teorien: Han fjerner parentesen rundt romantikken.
Prosopopeia skal ha ros for dette temanummeret. Da gjenstår det bare å si: God lesning!