En feit mann med seksuallivet bak seg og hans raskt forfallende kone reiser på månedslange raid gjennom midtvesten og sørstatene, utstyrt med fotoapparat og håndvåpen. Det er midt på sekstitallet, og veiene er fulle av naive, frihetshungrige haikere. Paret plukker opp enslige unge gutter, som lar seg lokke ut på avsidesliggende rasteplasser for et knull med den fallerte skjønnheten, mens ektemannen står på sidelinja og fotograferer. Når alle er fornøyd, dreper han ”modellen”, og tar flere bilder av kona sammen med liket. Slik har de holdt på i mange år.
Donald Ray Pollock var 54 år da han i 2008 debuterte med novellesamlingen Knockemstiff, en skildring av det trøstesløse livet i et avsondret jammerhøl i søndre Ohio. Boka består av løst sammenvevde historier i tradisjonen etter Sherwood Anderssons klassiske småbyskildring Winesburg, Ohio, men brutalt oppdatert til noe som minner mer om en ekstremrural versjon av Kids. Piller. Rustflak. Incest. Det er, for hva det er verdt, en av de bøkene som har preget meg mest som leser de siste åra.
Det skulle ta et halvt år før jeg turte å lese oppfølgeren. Så redd var jeg for å skuffes. The Devil Allthe Time kom i sommer. Den begynner på samme sted, i Knockemstiff, mot slutten av femtitallet. Et nesten lovløst samfunn, i hendene på perverse prester og korrupte politifolk. De fleste som ikke blir drept, drives til selvmord. Det er den dystreste visjonen av etterkrigstidens Amerika jeg har kommet over siden Charles Manson og hans Helter Skelter. Pollocks roman kan faktisk være den forsvunne linken mellom to av mine store litterære besettelser, gotiske sørstatsromaner og sekstitallets død. Den handler om dårlig investert tillit. Misbruk av uskyld. Men det er først og fremst en så morbid humor og fintfølende fatalisme i virke på disse sidene at selv den noe forslitte himmelens taushet føles original og relevant. Gud glimrer med sitt fravær. Og på veiene kjører det forsofne ekteparet og vever historiene langsomt sammen.