I den siste tiden har det rast en noe uklar debatt rundt norske artisters tannløshet, manglende opprørsvilje, lemfeldig omgang med kongehuset og integritetsmangel. Dvs. rast er kanskje feil ord, men et ordskifte har i hvert fall funnet sted både i dagspressen, i sosiale medier og ikke minst på selveste Dagsnytt 18. Selv har jeg hatt litt vanskelig for å følge tråden, men jeg har notert meg at navnet Todd Rundgren har blitt brukt som polemisk skyts. Jeg fryder meg over dette.

Det er ingen hemmelighet at akkurat det navnet klinger godt hos den såkalte eliten nede på Youngstorget. Når trygdegeneral Thomas ”TheSituation” Seltzer truer denne eliten med å la norske artister tolke Rundgrens låter i kommende sesong, så er det nettopp fordi han ser for seg at dette vil framprovosere bunnløs irritasjon. Han er fullstendig klar over hva for en robust og statustung identitetsmarkør Todd er og ønsker å distribuere hans musikk ut til det brede lag i den hensikt å sende et velrettet nyreslag til åndssnobbene som tilsynelatende ønsker å holde ham for seg selv. Her undervurderer han i hvert fall mitt forhold til Rundgren.

Jeg skal på ingen måte late som at Todd ikke også bidrar til å dekke et symbolsk behov hos meg, men min kjærlighet til ham er sterkere enn som så. Jeg ville fart ut i betingelsesløs eufori om han endelig skulle få sitt store norske gjennombrudd. Hvis folk plutselig forstod hvorfor jeg har ødelagt så mange fester med lavoppløselige live-opptak av Utopia eller hvorfor jeg i blant har forspilt mine sjanser hos ei dame fordi en annen blodfan har dukket opp og sporenstreks vunnet min udelte oppmerksomhet. Hvis folk plutselig vil ha Todd, ja så synes jeg de skal få Todd. I tyske porsjoner.

Forhåpentligvis genererer debatten litt oppstyr rundt Rundgren og hans nært forestående by:larm-besøk. Ved at navnet hans blir trukket fram på den måten det gjøres i nevnte debatt vil det forhåpentligvis også dukke oftere opp i den kollektive middelkulturelle bevissthet som en forlokkende snarvei til kredibilitet. Hvem kunne vel ikke tenke seg å bli sett på Parkteatret-konserten nå?

Dessverre kjenner jeg Rundgrens historie litt for godt til å tro på noe norsk gjennombrudd. Han har aldri klart, eller ønsket (?), å ta vare på de mulighetene han har hatt til å nå ut til et bredere publikum. Det er ikke så lenge siden han ble gitt en kjempemulighet til det her i vår egen hovedstad. Da Norwegian Wood booket ham til Frognerbadet i 2009 valgte han på sedvanlig egenrådig vis å spille 17 låter hvorav 14 var fra hans nyeste og ikke så altfor representative album, Arena. For en kuriøs affære det var. 7 450 av tilskuerne satt passivt og ventet på den påfølgende BigBang-konserten mens de undret seg over hvorfor 50 kulturjournalister for en gangs skyld ikke stod avventende og observerte konserten fra trygg avstand, men nå stod som tenåringsjenter med tårer i øynene og ga hverandre klemmer helt foran ved scenekanten. Etterpå gikk BigBang på scenen, kulturjournalistene forsvant og de 7 450 skjønte plutselig hva som foregikk igjen.

Noe av det samme vil skje igjen i februar. Han har lovet å spille såkalte best of-konserter denne gangen, men nå stiller han uten band. Det er kun Todd, en pistasjegrønn gitar og kanskje et elektrisk piano. Han kommer til å stille litt dårlig forberedt, spille en del feil, glemme noen tekster og synge med en stemme som har et helt annet uttrykk nå drøyt 40 år etter gjennombruddet. Den harde kjerne kommer til å gråte av glede og rope sære låtønsker i håp om at han skal respondere. De som kom for å sjekke ham ut for første gang, kommer derimot til å bli fulle og pratsomme ganske fort. Synd egentlig.

Jeg ville nemlig gjerne delt Todd med flere. Jeg synes det er strålende at vi er så mange som sammen anerkjenner det geniale i musikken til Prince, Genesis, Joni Mitchell osv., og hadde ikke hatt den minste skruppel med å la folk ta del i den største lidelsen av dem alle. Jeg skulle gjerne ønske alle fikk oppleve reisen fra The Nazz på slutten av 60-tallet, gjennom den utsøkte pop-perfeksjonen, ekstremproggingen og de psykedeliske eksperimentene på 70-tallet, parallellkarrieren med Utopia utover 80-tallet, blue-eyed-soulen og de store liveinnspillingene som gikk over i 90-tallet med teknologisk pionervirksomhet, interaktivitet, uhemmet sjangereksperimentering og DIY-album før han i det nye milleniumet beriket oss med elektropop, return to form og en fantastisk rekonstruksjon av fordums storhet i London i 2010 da mesterverket A Wizard, A True Star fra 1973 fikk sin live-debut. Jeg kunne trukket pusten her, men da måtte jeg ventet med å fortsette å understreke hvor mye jeg ønsket at alle kunne få oppleve storheten i produksjonsarbeidet han gjorde for XTC, Meat Loaf, The Band, New York Dolls, Hall & Oates, Badfinger, Cheap Trick og en drøss med andre mer eller mindre kjente artister. Jeg hadde måttet vente med å fortelle at han er en av disse gærningene som gjerne spiller alle instrumentene på albumene sine selv, og som synger med en pathos, karakter og en stemmebeherskelse som kun matches av noen ytterst få artister i populærmusikkens historie. Jeg har aldri likt å vente med sånt. Jeg har alltid hatt lyst til å spy det ut med én gang. Til alle. Hele tiden.

Kort oppsummert: Jeg hadde helt klart foretrukket at Todd nådde ut til flere, men Seltzer har jo også litt rett. Jeg synes jo det er trygt og fint å ha Todd litt for meg selv. Det er som å være sammen med ei fantastisk vakker dame, som ingen andre later til å forstå hvor vakker er. Samtidig som jeg hadde ønsket å formidle hennes skjønnhet til alle, hadde jeg fryktet implikasjonene av at alle plutselig så det jeg så. Hva hadde skjedd med henne, og hva hadde skjedd med folk? Hadde det blitt det samme igjen?

I Rundgrens tilfelle kan jeg aldri forestille meg at vi får svaret på det, men det er lov å håpe. Han hadde definitivt fortjent det. Magnus Hængsle var han som introduserte meg for Todd og han gjorde det med ordene «Det er kun et tidsspørsmål før Todd Rundgren blir nevnt i samme åndedrag som Beethoven og Mozart». Enig!

***

Todd Rundgren er hovedgjest under musikkonferansen Bylarm 2012, og kan møtes i samtale med Audun Vinger på Folketeatret lørdag 18 februar kl. 12.

Arrangementet er for delegater på Bylarm (sjekk mer om akkreditering og billetter på www.bylarm.no) , men det er i tillegg lagt ut et begrenset antall billetter her.

Billett til konsert Parkteatret, Oslo 19.02 kan bestilles her.
Billett til konsert Rick’s, Bergen 22.02 kan bestilles her.