Jeg var en nøden platekunde. Dersom valget sto mellom månedens anbefalte i musikkpressen til 80 kroner, eller to-tre, kanskje fire, album fra billighyllene til samme sum, var det kun i spesielle tilfeller jeg gikk for det første alternativet.

Jeg ville høre og eie mange plater.

Denne kvantitetstankegangen bar ofte frukter. Og det beste kjøpet jeg noen gang gjorde var Runt. The Ballad of Todd Rundgren (1971) på Eldorado i Halden (en gloriøs platebutikk der mitt nødne jeg tok meg til rette som var det en blanding av en ungdomsklubb og en café tabac).

Platen – Rhino Records nyutgivelse på vinyl av Todds soloalbum nummer to – kostet 10 kroner. Transaksjonen sendte meg rett ut i det dypeste, mest inderlig tilfredsstillende fan-hysteri. Jeg ville ikke byttet opplevelsen i all verdens livslange Wimp-abonnementer.

Det tok meg lang tid – sikkert et par-tre år – å finansiere alt jeg kunne finne med navnet til min nye helt på. Denne fyren, som jeg primært hadde kjennskap til som produsent og på grunn av det snodige, skandinaviskklingende navnet (jeg var enda ikke klar over at fornavnet «Todd» egentlig var et typisk amerikansk «jock»-navn, et harrynavn. Jeg syntes det var eksotisk), hadde vært involvert i mange plater. Som soloartist i ordets fundamentale forstand, bandmedlem i Nazz og Utopia, samt altså hjelpende hånd for andre.

Utrolig forskjellige var de også, disse platene. Rundgren liker etter sigende ikke countrymusikk. Det må da også være den eneste «moderne» sjangeren, ved siden av jazz, som han aldri, på noen meningsfull måte, har forsøkt seg på (den litt ondsinnede parodien «The Range War» ikke glemt).

Hva forbinder det terapeutisk meditative new age-mesterverket Healing (1980) med de lekne, briljant komponerte poppastisjene på Something/Anything? (1972); den myke, frydefullt melodiske «singer/songwriter»-mjukpopen på Hermit Of Mink Hollow (1978) med det ultraintense raset av psykedeliske ideer- og halvideer som utgjør A Wizard, A True Star (1973)?

Stemmen, selvsagt – en av de fineste hvite soulrøstene: «Straight outta» den sorte musikken fra Philadelphia. Dessuten en nonchalant virtuositet som tilsynelatende knapt interesserer artisten selv, sikkert fordi den er en så naturlig del av ham.

Mest av alt er det utbryter- og utforskertrangen. Et behov for å gjøre noe nytt, så godt som hver gang, som i popmusikken vel bare har sin like i The Byrds og The Beatles’ 1960-tallskataloger, samt David Bowies tilsvarende fra 1970-tallet.

En slik holdning er, spesielt i en satt popbransje, så til de grader beundringsverdig. Frustrerende også? Gjett om.

Jeg har alltid elsket ham, men ikke alltid likt ham.

Rundgren har, i likhet med Neil Young, en geni/idiot-dikotomi ved seg, og det hender ofte at idioten vinner brytekampen. Jeg trenger ikke å spille det sjarmløse «stadionrockalbumet» Arena (2008) mange ganger til. Utopia-platene hadde alltid én eller to fine sanger (som regel de som minnet mest om Todds soloproduksjoner), men jeg gidder ikke å høre dem fra topp til bunn (spesielt ikke Ra, 1977). Jeg synes han «oversouler» på scenen, og at gitarspillet hans kan være skjødesløst. Todd Rundgren tar ikke alltid det musikalske talentet sitt like alvorlig som vi, lytterne hans, gjør.

Jeg fikk møte ham på midten av 1990-tallet.

Skjønt «ham»? Han kalte seg «TR:I» da, for «Todd Rundgren: Interactive», og han hadde på seg fargerike «gæær’n professor»-briller der ett av glassene var vannrett, det andre loddrett. Skøyeren!

Jeg skulle intervjue ham, angivelig om ny teknologi. Ideen – slik den var – var å føre «samtalen» via det da splitter nye verktøyet «e-post». De eneste vi kunne finne som hadde tatt i bruk «e-post» på dette tidspunktet, var redaksjonen i en IT-avis som holdt til i Oslo sentrum. Det sier seg selv at teknologien brøt sammen umiddelbart, og at undertegnede og teknokraten Todd måtte ty til gammeldagse, mer analoge intervjumetoder. Det gikk greit, det også.

Senere den sammen kvelden spilte han på Rockefeller. Han sto midt i en slags teknologisk lekegrind, hvorfra han blant annet inviterte publikummere opp og inn for å slå på elektroniske trommer under den verste, og også mest innbringende, sangen han noensinne skrev, «Bang The Drum All Day».

Publikum sto som spikret til veggen, livredde for å måtte ta del i «interaksjonen». At det bare var førti-femti av oss, medførte at trusselen føltes høyst reell.

Det gleder meg umåtelig at min gamle helt Todd Rundgren kommer til å trekke mange flere, og trolig mer utagerende, tilhengere når han kommer til Norge igjen i februar.

Og jo: Velge én sang. I dag får det bli, som det så mange dager blir, «Fade Away» (i sin tid spilt på konserter av våre egne Fra Lippo Lippi) fra Hermit of Mink Hollow. Den fredfulle avslutningen på et vakkert, personlig og alvorlig album.

Jeg synes det er Rundgrens mest poetiske øyeblikk. Kosmiske greier, mann.