(False start # 1)

Den svarte musikkens påvirkning på den hvite kulturen er et gigantisk og alltid fascinerende felt å streife inn i, om det så er snakk om Kerouac og jazz, eller blues og Rolling Stones. Jeg tror ikke jeg skal hevde å kunne si så mye om dette, selv om det nærmest ville være umulig å ikke ha en hang til emnet når a) jeg driver med musikk selv og b) 80% av musikken som interesserer meg som lytter kommer fra det som historisk sett er afro-amerikanske musikktradisjoner. Så, veldig kort til å begynne med: At hvite musikere henter elementer fra svart musikk er vanlig, men i forhold til noen spesielle sjangere (andre virker friere stilt eller kan co-eksistere på en annen måte), ofte også noe som ikke alltid funker på en uproblematisk måte. Mange av forklaringene på dette er veldig, veldig opplagte og bunner i at identiteten til musikksjangrene er så sterkt knyttet til sosiale, økonomiske, kulturelle og historiske forhold, inkludert felles lidelseshistorie og så videre. Men på den andre siden, altså: Det er vel ikke så kontroversielt å si at stort sett alt virkelig nytt og interessant i musikken, også med tanke på kunstuttrykk generelt, har skjedd nettopp når noen lykkes med å kombinere uttrykk fra ulike verdener til noe som ikke er gjort før, det vil si når man krysser over.

Når jeg nå får lov til å si noe om Todd Rundgren i en sammenheng som dette, er det er noe her jeg skulle ønske at jeg greide å sirkle inn først: Et visst aspekt ved tekstene hans uttrykker mange ganger en type holdning som gjenfinnes i soulen. Man kunne kanskje si at han går så langt i å uttrykke temaer som nestekjærlighet, forståelse og humanitet som vi aksepterer at en hvit mann, åpent og uten ironi, av forskjellige grunner, kan gå i musikkens verden: «Love is the answer», «Compassion», «Don’t hurt yourself», «Change myself»; listen med fantastiske sanger er kjempe-, kjempelang. Og det er vel noe slikt, kanskje, som allerede er påpekt i denne serien på Vinduet.no, i og med at hans sanger noen ganger toucher et slags religiøst felt (uten å være religiøse). Jeg har sett forklaringer som at der den hvite pop- og rockemusikken gjerne kommer fra hodet, har en intellektuell vinkel, er den svarte soulmusikken basert mer i følelsene og kroppen og så videre, men jeg merker at jeg er på feil vei her. Å kartlegge dette kunne sikkert en Todd-biograf eller en musikkhistoriker eller noen med et skarpsyn for sosiokulturelle aspekter ved musikken gjøre på en interessant måte, ikke minst å knytte Rundgren geografisk til fødebyen Philadelphias musikktradisjoner (musikalsk også selvfølgelig, ikke bare tekstlig). Det kan være noe i soulparallellen som er «mycket nära svaret», som det heter hos P. O. Enqvist, men OK, jeg vet ikke nok, så la oss snakke om noe annet heretter. La oss også bare si at vi har kostet på oss en «false start», som Rundgren selv har gjort det på en av sine mest kjente sanger, «Hello, it’s me» fra det klassiske albumet Something/Anything, der han på en elegant og morsom måte setter i gang hit-en fra platen med noen spillefeil en tre-fire ganger før en åpenbaring av en popsang setter i gang. (Det kommer ikke noen åpenbaring her, forresten, bare litt fan-snakk.)

(False start # 2)

Man burde jo si noe om Todd Rundgrens mange sider: fullstendig unik karakter, wizard, true star og galning, teknologisk innovatør, produksjons-, studio- og multiinstrumentalistisk vidunder, poplåtskriver ut-av-denne-verden, fantastisk hvit soul-vokalist osv. Om vi godtar at han snakker så direkte om at «kjærlighet er svaret» og slike ting, fordi han også står bak så far-out, psykedeliske og eksentriske greier, det er kanskje en tanke som kunne dukke opp, for vi sliter jo gjerne fælt med det der at det skulle lure noe sentimentalt i kasserollen. Men er vi sikre på at vi kommer noe videre med å skulle sementere en slags fordom, dette med hvit mann, musikk med hjernen og ikke følelsene og så videre? Tanken er kanskje heller "a reflection of how much dishonesty we have accepted in our daily lives”, for å knabbe noen Rundgren-ord fra liner notes-ene til Liars-albumet fra 2004. Altså, tilbake til dette trekket ved Rundgren: Musikken og tekstene hans uttrykker på en helt spesiell måte nestekjærlighet, oppmuntring og humanitet. Og det flyter helt uanstrengt, usentimentalt i låt etter låt. Han virker som en genuint fin fyr, så kanskje man burde starte med å gjette seg til en sammenheng mellom person og musikk i stedet for å dra i gang lange innledninger om svarte og hvite musikktradisjoner, som man ikke har kunnskaper nok til å fullføre. For eksempel kunne muligens en Todd-biograf si ting om hans personlighetstrekk basert på den ganske velkjente historien om at Liv Tyler vokste opp i den tro at Rundgren var hennes far, men jeg tror jeg heller prøver noe jeg vil kalle et «Siste forsøk».

Siste forsøk:

Som låt har jeg valgt «Hideaway» fra tiendealbumet The Ever Popular Tortured Artist Effect fra 1983. Fra jeg hørte den overjordisk fine «Believe in me» fra debutalbumet Runt (presentert for meg av Frode Strømstad i I Was A King), sånn rundt år 2000, til i dag, 12 år senere, er Todd Rundgren den musikeren som har inspirert mine egne false starts og spede forsøk aller mest. (Hvis det var noe afro-amerikansk musikk, forresten, ville jeg ikke ha sagt det, for, som vi vet, dette ville være en trøblete sak.). Låten «Hideaway», som jeg til slutt har landet på , er en popfontene av en sang, med en melodiføring og et refreng så sterkt at man må holde seg fast i armlenet, formidlet av det som for meg er popens fineste vokalist. Og for en som pusler med litt popmusikk selv: noe man bare kan drømme om å skrive. Interessant nok finnes også i en insisterende popsang som «Hideaway» samme stillfarenhet på egoets vegne og respekt for «du»-ets integritet som ellers i Todd-universet:

I'm not trying to invade your privacy, there are things you have a right to hide

Til tross for at også Todd Rundgren representerer en type artistisk kompromissløshet, er han ikke som en Miles Davis som vender musikkhistorien på hodet en tre-fire ganger i løpet av karrieren. Men han skaper en popmusikk som peker utover grensene for hva popmusikken tradisjonelt kan uttrykke. For meg er dette popmusikk på sitt aller fineste.