Vanskelig å velge men jeg tror jeg går for "A Dream Goes On Forever". Det er nok favoritten om jeg skulle vœre så uheldig å måtte velge bare en Todd låt. Første platen hans jeg hørte var A Wizard, A True Star, sommeren 2001. Min debutplate Faces Down hadde vœrt klar i et halvt år, men jeg måtte bli ferdig med skolen for å få tid til alt som skulle vise seg å skje da den kom ut. Så i mellomtiden satt jeg på en hybel i Bergen by med et gammelt husorgel og spilte inn små, klønete sanger etter beste og ikke fullt så gode evne, alene hele natten. Å komme inn i Todd's verden var å bli forklart at du faktisk kan gjøre alt du føler, strekke deg mot enhver impuls, eksperimentere med alt uten å gi opp inderligheten og kjærligheten. Store ting. Da jeg den påfølgende høsten viklet meg videre inn i Todds verden kom jeg over så mange vekselvis såre, indignerte, forståelsesfulle og egenrådige lommepop-mesterverk - "Marlene", "Hello, It's Me", "Believe In Me", "We Gotta Get You A Woman", "Torch Song", "Wailing Wall", "Hurting For You", "Cold Morning Light", "Be Nice To Me", ... jeg må vel stoppe her for ikke å miste tråden -- at jeg følte meg fullstendig forstått. Men "A Dream Goes On Forever" rørte meg mest. Der mange av de andre favorittlåtene mine mer spesifikt beskriver scenarier og situasjoner som ble ekstremt treffende for meg og tusenvis av andre til enkelte tider, åpner "A Dream Goes On Forever" perspektivet, så sidesynet klarner. Så sårt, så oppløftende. Jeg gråt litt til akkurat den. En av de vakreste melodiene noensinne skrevet er det også, men det er man så vant til med Todd.