Gratulerer med nominasjon til Kritikerprisen for beste oversettelse! Føler du at oversetterens arbeid blir verdsatt eller i det hele tatt lagt merke til i dag?
Takk. Jo, jeg føler faktisk det, i hvert fall at det blir lagt merke til. Jeg vet at ikke alle er enig med meg her, men «i min tid» – i den grad jeg har holdt på lenge nok til å bruke et sånt uttrykk – har utviklingen vært til det bedre. Selv om det fortsatt forekommer at anmeldere og forleggere glemmer å nevne hvem som har oversatt en bok, later flere til å være klar over at det faktisk skjer noe med en tekst når den skrives på nytt på et annet språk; flere snakker om det, flere prøver å peke på dette arbeidet. Imidlertid er det fortsatt tydelig at veldig mange i den litterære offentligheten – inkludert høyt skolerte litteraturteoretikere – mangler et presist språk til å bedømme oversettelser, til å si noe fornuftig og begrunnet om kvaliteten.
Du er fransk samtidslitteraturs representant i Norge, kan det etterhvert virke som. Hvordan står det til i Frankrike som kulturnasjon nå? Leser Carla Bruni samtidspoesi eller holder hun seg til de gamle mestrene?
Dette tror jeg kanskje ikke jeg er helt den rette til å svare på, men siden du spør tillater jeg meg å synse: Det står ikke så verst til; Frankrike er fortsatt et land hvor kulturelle frambringelser anses for å ha egenverdi, og hvor man hegner om en kulturell og litterær tradisjon som på en eller annen måte betraktes som viktig for dannelsen. Gå inn i en bokhandel i Paris for eksempel. Eller sjekk kinotilbudet i en middels stor by som Toulouse. Men jeg har også inntrykk av at de aktuelle tendensene i kulturlivet har mindre tydelig nedslag i den bredere offentligheten enn før. Det er lett å romantisere her; Det var helt sikkert ikke sånn at på femtitallet satt alle på cafeene og diskuterte eksistensialisme, men det virker som det er lenge siden en bestemt kulturell bevegelse har vært med på å sette dagsorden, som man sier, slik det til en viss grad var med eksistensialismen, eller med avantgarden i mellomkrigstiden. Når tradisjonen er så tung som den er, er det jo også en viss risiko for at den fortrenger det samtidige. Forresten har nevnte Bruni tonsatt dikt av Michel Houellebecq, han er jo samtidig nok, om enn kanskje ikke helt cutting edge som poet. Så kunne man i tillegg sikkert sagt en hel del om den generelle kommersialiseringen, om marginaliseringen av det ikke-lønnsomme: Samtidspoesien for eksempel, som jeg har jobbet en del med, er minst like perifer i Frankrike som i Norge, i hvert fall den mest nyskapende delen av den.
Hvorfor valgte du fransk (og ikke engelsk, spansk, tysk, o.a.)? Hvor ligger tiltrekningen?
Utover en del kontakt med Frankrike som ferieland i barndommen, var det vel en forestilling om at det var her jeg kunne finne den mest spennende litteraturen, i tillegg til en mengde andre utbredte forestillinger om kulturnasjonen (heri innbefattet matnasjonen, vinnasjonen, la belle époque-nasjonen, fortauscafénasjonen, fransk nybølge-nasjonen, kanskje til og med chanson-nasjonen, men merk: ikke fotballnasjonen og definitivt ikke rocknasjonen) Frankrike, selv om jeg pleier å svare bastant nei når folk spør om jeg er frankofil. Men da jeg først begynte å lære meg fransk på ordentlig, på universitetet og i Frankrike, var det for å lære å lese litteratur. Jeg ljuger ikke når jeg sier dét.
Muntlig fransk er i ganske stor grad basert på uavsluttede setninger, subtile antydninger og implisitte meninger. Er det også slik med den skriftlige? Gjør dette det ekstra vrient å oversette fra fransk?
I litt mindre grad. Muntlig fransk kan være ganske korthogd, og er hele tiden i rivende utvikling, mens skriftlig fransk har en veldig tung tradisjon, som er sterkt knyttet til et litterært-akademisk språk, særlig etter Académie Française ble etablert i første halvdel av 1600-tallet og skriftnormen bestemmes for all framtid. I tillegg regner franskmenn seg av en eller annen merkelig grunn som det mest logisk stringente av alle folkeferd, det går tilbake til 1600-tallet det også; til Descartes. Det litterære skriftspråket er generelt preget av en viss omstendelighet, og et ønske om å prente inn poengene så utvetydig som mulig. Så på én måte er de mest litterære bøkene de letteste å oversette, fordi syntaksen alltid går opp. Samtidig ligger det i mye av den mest avanserte prosaen, som jeg har fått min andel av som oversetter, en tydelig vilje til å vri på språket, til å bruke det på nye måter, til å tøye det så langt som mulig – og forholdet til tradisjonen gjenspeiles i en svært aktiv bruk av litterære referanser som ikke alltid er like iøynefallende for en nordmann. Les Pierre Michon, for eksempel (det burde uansett mange flere gjøre).
Muntlig fransk er velsignet (og forbannet, for oss utlendinger) med et eksepsjonelt antall homonymer - noe som åpner for mange lekne, smarte, vittige og eruditte ordspill, samt en mengde misforståelser. Tilsvarende problemer i skrift?
Det blir færre misforståelser i skrift, fordi ortografien (av samme grunner som nevnt ovenfor) er bevart som den var, slik at du faktisk ser forskjell på ord som «sot» (tulling), «sceau» (segl), «seau» (bøtte) og «saut» (hopp), som alle uttales helt likt («så»). Ortografien gjenspeiler uttalen på 1300-tallet, og mye har skjedd siden da (tenk også på uttalen av ord som ble eksportert til England, der utviklingen i muntlig har gått tregere, kontra uttalen av de samme ordene i dagens Frankrike, f.eks. «beauty» vs. «beauté»). Men som oversetter skal man jo ikke bare bevare det semantiske, men også det stilistiske, og da må man bestrebe seg på å gjenskape slike ordspill også. Og ja, det oppstår mye lettere homonymi på fransk, av den enkle grunn at det er færre vokallyder, samtidig som 90 % av alle franske stavelser er bygd opp av en konsonant pluss en vokal. Så jeg slipper ikke unna problemet.
Du er aktuell med en flott gjendikting av Jacques Roubauds bok Noe svart. Er det noen spesielle utfordringer ved å få hans diktning over i norsk språkdrakt? Hva slags forfatter er han egentlig?
Roubaud er en forfatter som har skrevet ekstremt mye forskjellig, alt fra barnebøker til reiseskildringer til dikt på bunden form og bøker om det japanske brettspillet go, men det som går igjen er en sterk bevissthet om det formelle, særlig gjelder dette i poesien. For Roubaud er poesien essensielt knyttet til formen, og han er en varm forsvarer av faste versemål – han har selv jobbet mye med trubadurdiktningen, også som teoretiker, i tillegg til at han er matematiker av utdannelse og yrke, og veldig opptatt av tallmessige sammenhenger (og er medlem av Oulipo). Nå er kanskje Noe svart – på enkeltdiktnivå vel å merke – den minst formelt konsekvente av alle Roubauds poesibøker, og den er den mest tilgjengelige også, fordi den er så emosjonelt ladet og berører så sterkt; den er rett og slett veldig umiddelbar og vakker. Versene, i den grad man kan kalle dem det, består av prosafragmenter som ikke alltid henger spesielt godt sammen. Selve språket er imidlertid svært stringent: Flere av disse diktene er meditasjoner med sterke innslag av logisk-filosofisk terminologi. Denne terminologien finnes jo på norsk også, men det var uvant å bruke den i en så litterær sammenheng, og ikke minst i en slik kontekst, og jeg måtte stadig ta meg i nakken for ikke å omskrive til et mer tilforlatelig, eller her: lyrisk-elegisk eller endog sentimentalt språk, og passe på å holde på ord som «singulær», «negasjon» og «pluralitet». Det tidvis oppstykkede ved diktene gjør det dessuten litt vanskelig å se alle sammenhengene mellom setningsleddene. Ofte var det umulig å bevare den syntaktiske flertydigheten på norsk; da må man som oversetter skjære igjennom og velge, og det er ikke alltid like lett å bestemme seg. Men Roubaud er kjapp til å svare på epost.
Boken er gjennomført etter visse organisatoriske prinsipper, men leses nesten som en fortelling. Kan du forklare bokens utgangspunkt og utforming?
Utgangspunktet for boka er konas død, og den tretti måneder lange tausheten som fulgte i Roubauds litterære liv. Han orket ikke å skrive mer, og i hvert fall ikke lyrisk poesi. Tittelen er hentet fra et fotografiprosjekt hun hadde, Si quelque chose noir, og her er det ikke noe si, noe «hvis» lenger, det svarte er realiteten. Disse meditasjonene er et vedvarende og stadig avbrutt forsøk å nærme seg døden, dette svarte, som det ikke finnes noe språk for, som unndrar seg alle almengjørende kategorier, som bare er seg selv og som er ingenting. Som sagt, sammenligner man dikt for dikt er det vanskelig å finne noen samlende prinsipper i det formelle, men på et overordnet nivå er samlingen organisert på en måte som er inspirert av middelalderformen sestina, som var et sekslinjers dikt med seks stavelser i hvert vers, der rimlydene ble fordelt etter et spiralmønster. Her er det ni avdelinger, med ni dikt av ni strofer/vers i hvert, og spiralfiguren gjentas i selve kverningen om dødens uomgjengelige realitet, samtidig som enkelte motiver og fragmenter gjentas og omfordeles i de forskjellige diktene. Slik oppstår etter hvert en slags fortelling om kjærligheten mellom Jacques og Alix Cléo Roubaud slik den var før hun døde, og slik den fortsetter å virke i hans liv – til og med som fysisk begjær – etter døden, gjennom minner, etterlatte fotografier og lydbåndopptak. Sestina-formen knytter Noe svart til trubadurdiktningen, til den store sangen om kjærligheten, men mønsteret brytes med et siste dikt som ødelegger ordenen og som har en helt annen oppstilling enn de foregående, og som ble skrevet rett etter dødsfallet.
Kan du velge et representativt dikt fra samlingen?
På en måte er alle representative, siden alle handler om det samme, men dette er et av dem som peker rett på det sentrale motivet:
Døren skjøv lyset fra seg.
Jeg visste at det var en hånd der. hvem skulle nå innvilge meg resten?
Når jeg hadde sett den, når jeg hadde erkjent døden, erkjent at det ikke bare virket som om det var slik, men at det helt sikkert var slik, at ikke hadde noen hensikt å tvile.
Når jeg hadde sett den, når jeg hadde erkjent døden.
Hvis noen hadde sagt: «Jeg vet ikke om det er en hånd». da hadde jeg ikke kunnet svare: «se nærmere etter». ikke noe som helst språkspill kunne rokke ved denne sikkerheten. hånden din hang ned fra sengekanten.
Litt varm. bare litt varm. fortsatt litt varm.
Blod hadde seget ned i fingertuppene. som restene av guinness i et glass.
Jeg oppfattet det ikke som menneskelig. «det er blod i en menneskehånd». betydningen av denne påstanden sto klart for meg. fordi jeg overveide påstandens motsats.
Jeg trengte ikke si til meg selv: «det renner blod i en levende hånd». dette har imidlertid aldri noensinne kunnet se. dette blodet rant åpenbart ikke. det kunne jeg ikke tvile på. jeg manglet alle grunner til å tvile.
Avslutningvis: hva med ditt eget forfatterskap? Noe under arbeid?
Ja, egentlig flere ting. For det første en samling essays om oversettelse som jeg har holdt på med en stund; i tillegg noe skjønnlitterært som har kommet litt plutselig over meg. Ikke helt ut av det blå, men prosjektet er blitt mer omfattende enn jeg trodde. Det har – apropos – en del med fransk 1600-tall å gjøre, mer tør jeg ikke si, så får vi se hva det blir til.
***
Jacques Roubauds Noe svart, gjendiktet av Thomas Lundbo og utgitt av Forlaget Oktober, er ute nå.