I dag mottar Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift prisen for Årets Tidsskrift. Med tanke på det høye nivået på norske tidsskrift innen kultur, politikk og samfunn, er det ingen bagatell. Redaktør Therese Bjørneboe mottar prisen i dag kl. 12 på Litteraturhuset i Oslo, der tidsskrift i sin alminnelighet markeres dagen lang. Se program her.
Vi huket tak i redaktøren mellom slagene. Men glemte å spørre om det faktisk var Shakespeare som skrev Shakespeare-stykkene.
Jeg så nettopp Christopher Nielsen gående langs Tronsmo-gaten, ivrig lesende på Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift. Nye tider. Hva forteller det mest om: tegneserieskaperen eller tidsskriftet? Har dere et mål om å nå ut til flere allment kulturinteresserte? Dette er jo en klar trend i den norske tidsskriftheimen ellers.
Kanskje han leste anmeldelsen av seg selv?! Nei, alvorlig talt, så er det ikke noe nytt i at tidsskriftet leses av oppegående folk utenfor teatermiljøet. Helt i begynnelsen hadde vi faktisk flere forfattere enn skuespillere som abonnenter. Og det er symptomatisk for et på det verste provinsielt teatermiljø hvor folk bare interesserer seg for den produksjonen de til enhver tid er med på selv. Tidsskriftet ønsker ikke å nøre opp under slik narsissisme, men vil ha lesere som er interessert i kunst.
Det fremheves av prisjuryen at tidsskriftet drives som et en-kvinnes-tidsskrift. Medfører dette egentlig riktighet, og i så fall: gjør dette noe med utformingen av tidsskriftets innhold?
Jeg har ansvar for både drift (abonnement og så videre) og redaksjonelt arbeid, men dominerer ikke spaltene. Det er mange og veldig forskjellige bidragsytere knyttet til tidsskriftet, både fra inn- og utland. På den andre siden preges helt klart tidsskriftet av min radar og nysgjerrighet. Det tydeligste eksempelet er vendingen mot tysk teater fra ca. 2004. Men også som kulturredaktør i Klassekampen på 90-tallet laget jeg (langt på vei) de kultursidene jeg selv ville likt å lese.
Hvor kommer tidsskriftet fra? Er det i god tidsskriftånd i opposisjon til avisenes teaterdekning, og til de norske institusjonenes kunstneriske valg? Du er jo selv kritiker i Aftenposten.
Den internasjonale profilen står i klar motsetning til den forbrukerveiledningstenkningen som preger mye av teaterdekningen i de store avisene. Målet er å velge ut de viktigste forestillingene. Men det lykkes vi av tidsmessige og økonomiske årsaker bare delvis i. Vi har likevel særlig fokus på off-scenen og gjestespill, som ofte får en pinlig stemoderlig behandling.
Jeg så (riktignok med lyden avskrudd) representanter for den norske teaterstanden (+ MGP-general Per Sundnes) på talkshowet Lindmo forrige fredag. Jeg antar det var snakk om premierefester, stjernenykker og liknende. Har teatret i Norge et imageproblem, eller er det helt andre steder skoen trykker?
Skuespillere er for gode til å ta regi. Og dramaturgien i dette programmet var til skrekk og advarsel. Men ja, norsk teater har et imageproblem. Skuespillere er altfor villige til å by på seg sjæl, skjønt de burde være de første til å gjennomskue at de ender opp som klisjeer. Norsk teater er ingen enhetlig størrelse; følg regissørene.
Mange trekker paralleller til teaterscenen mht. det som foregår i Tinghuset nå og i de kommende ukene. Det har samtidig vært motvillighet mot å bruke gjerningsmannen som underlag for scenekunst, jeg tenker på dramatikken ved Dramatikkens hus. Hva er ditt syn på dette? Er det teatrets ansvar å gå inn i aktuelle konflikter? Eller har vi mer enn nok av virkelighet fra før?
Caféteatret i København og Dramatikkens hus i Oslo er ikke underholdningsscener, og det medfører andre rammer enn hvis en forestilling om ABBs manifest ble spilt på for eksempel Det Norske Teatret. Jeg har en stor grad av tillit til Christian Lollike, men om dette lykkes som politisk dekonstruksjon, gjenstår å se. Det er i hvert fall ambisiøst, og teatret er et ypperlig sted for å konfrontere irrasjonalisme, som jo er en stor del av vår virkelighet. Dokumentarteater involverer alltid en dramaturgi, noe fingert, en form for fiksjon, og er ofte mest spennende i forhold til å oppøve vår leseferdighet og vårt kritiske blikk på iscenesettelser. Kravet om autentisitet må man ta med en klype salt, og gudskjelov fins det også en motsats som Vegard Vinge og Ida Müllers gjennom-kunstige masketeater. Og det er også politisk.