Being beauteous
Patti Smith
Just Kids
(Ecco/Harper Collins)
«Rimbaud, Robert, Rundgren & jeg: Et romantisk eventyr fra nedre Manhattan.» Det kunne vært plakatteksten dersom Patti Smiths ungdomsmemoarer skulle tas til Hollywood. Just Kids er likevel langt mer enn atter en bakgateforherligende mimrekatalog. Den viser et liv fullstendig innhyllet i ord og poesi, og er en av de fineste prosabøkene noen gang skrevet av en rockartist.
Put the record on. Internal voyage is not burnt out. Thank the stars for that. Now you got your system of brain travel, Todd got the plane. You’re gonna zoom but beware, what he does is very tricky. Mildly sinister. But I give you the satisfaction that all pain on his ticket is well spent. It begins glowing enough. Like a sacred drug. «International feel». Very Baudelaire. Very godhead. And when he moves to «I know I know» you know. For one ecstatic moment you’ve gone beyond the point of pain into the realm of pure intellect.
Patti Smith, plateanmeldelse av Todd Rundgren A Wizard, a True Star, Creem Magazine, april 1973.
Patti Smith er muligens verdens mest fotogene menneske, men hun har da sannelig evnen til å knipse sine egne bilder for leseren også. Hennes nye bok Just Kids, historien om hennes oppvekst, kunstneriske oppvåkning − og først og fremst hennes symbiotiske forhold til den vordende kunstneren Robert Mapplethorpe, er besnærende lesning fra en skikkelse som ikke slutter å fascinere. Hun har skrevet om Mapplethorpe (som i 1994 døde av AIDS) gjennom hele karrieren, i 1996 utga hun diktsamlingen The Coral Sea om ham, i et toneleie som på en og samme tid viser hennes styrke og svakhet som poet: en anelse høystemt.
The first time I saw Robert he was sleeping. I stood over him, this boy of twenty, who sensing my presence opened his eyes and smiled. With few words he became my friend, my compeer, my beloved adventure. When he became ill I wept and could not stop weeping. He scolded me for that, not with words but with a simple look of reproach, and I ceased. When I saw him last we sat in silence and he rested his head on my shoulder. I watched the light changing over his hands, over his work, and over the whole of our lives. Later, returning to his bed, we said goodbye. But as I was leaving something stopped me and I went back to his room. He was sleeping. I stood over him, a dying man, who sensing my presence opened his eyes and smiled. When he passed away I could not weep so I wrote. Then I took the pages and set them away. Here are those pages, my farewell to my friend, my adventure, my unfettered joy.
Patti Smith – forord til The Coral Sea (Norton, 1996)
Vi følger Smith fra et uønsket svangerskap og jobb på en «piss factory» i New Jersey, til hun bestemmer seg for å søke lykken i storbyen, nærmest uten bagasje. Hun treffer umiddelbart den unge Mapplethorpe. De ble sjelevennner, elskere, og hverandres åndelige fødselshjelpere. De hadde så lite penger at når de skulle på museum, løste én av dem billett og fortalte den andre om bildene etterpå. De spiste salatsuppe, og de delte på fargestiftene. Etter en periode i Brooklyn flyttet de over til Manhattan, til Chelsea Hotel, der de fikk bo på det minste rommet, og «betalte» med fremtidig storhet. Vi følger disse barnas møter med datidens fremste rockmusikere, kunstnere, skuespillere og poeter. Smith var angivelig den mest idealistiske av de to, og gren på nesen over Mapplethorpes dype fascinasjon for Andy Warhol, og hans ønske om stigende sosial status. «I hated the can, and felt little for the soup,» som hun skriver her, en av mange flotte setninger. Likevel satt de to utenfor Warhols stamsted Max’s Kansas City nær sagt hver kveld, til de en dag ble tatt opp i det gode selskap og ble plassert på «det runde bordet», der de vakreste og viktigste satt. Det er en hårfin grense mellom wannabe-aktig groupievirksomhet og entusiastisk kunstnerrespekt. Hennes mange forhold til skapende (og plagede) menn blir omtalt forsiktig. Smith har en helgenaktig aura, skjønt det kommer kanskje an på øyet som ser.
… when Playboy asked me to pose, Patti said, «I wish Playboy would ask me. I’d do it». Patti had really big boobs, a lot of people don’t realize that. She was extremely well endowed and she always thought that kind of stuff was really cool.
Please kill me – the uncensored oral history of punk. Legs McNeil & Gillian McCall (little, brown, 1996)
Just Kids er en usedvanlig fin bok, satt i en klar og ren tone. Den glorifiserer på mange måter epoken den er satt til (1967–1974), men ikke nødvendigvis henne selv. Den er for så vidt beslektet med Bob Dylans nydelige Chronicles vol. 1, men Patti Smith anser seg vel å være i et slags åndelig slektskap med ham uansett. Det er også noe med blikket på den uferdige ungdommen, sett fra den eldre og visere utgaven av en selv. Jeg regner med at leseren ikke trenger å være en intens og pasjonert tilhenger eller mangeårig lytter for å ha glede av Just Kids. Det hjelper antakelig, men som eventyr fra et New York ganske ulikt dagens, er det nærmest uovertruffent, og det er nok i seg selv. Boken har også eventyrets uskyld ved seg. Parallelt med Just Kids leste jeg Edmund Whites nye memoarer City Boy– hovedsakelig om kjente poeter i sadistiske analsexorgier i New York i samme periode. Veldig mange av de samme menneskene dukker opp her, men Smith fokuserer på Mapplethorpes engler og blomster, ikke hans sadomasochistiske overgrepskunst. Selv en bad trip blir beskrevet som en lilje, uten at det gjør noe. Det er en svært romantisk bok, om kjærligheten mellom mennesker, menneskers ideer og menneskers mål. Og selv om man opp gjennom hennes karriere, i kyniske øyeblikk, har kunnet flire litt av hennes pretensjoner og ublu idolisering av rockstjerner, kunstnere og poeter, står det jo svart på hvitt her: det er ikke pretensjoner, pompøsitet eller påtatt «kunstnerisk» utstråling. Patti Smith utsier en hundre prosent uironisk holdning til kunsten, og til hennes livslange forhold til den og dens utøvere – seg selv inkludert. I vår tid er denne holdningen en sjeldenhet. Hennes livsverk har vært en hyllest, en hektisk collage av sekstitallsrockere og franske symbolister som i seg selv er blitt hylningsverdig. Men det er en annen historie.
I was asleep when he died.
Patti Smith, fra forordet til Just Kids (Harper Collins)