Jeg våknet med en smak av aske i munnen og den dystre følelsen av å ha snakket om bøker jeg ikke har lest. Det hadde blitt sent, mine venner hadde forlatt meg, på vei mot utgangsdøren hadde jeg dratt kjensel på noen lutryggede unge litterater, og endt opp i bister krangel med en fremmed som hardnakket hevdet at novellen var død.
Det hele kunne vært glemt, om ikke episoden også hadde fått meg til å svare ja, i et anfall av vedhengende nerver, da jeg to dager senere, tilsynelatende tilfeldig, ble spurt om å skrive en sak for Vinduet om novellens stilling i 2012.
Jeg ringte Kjell Askildsen. Han var i ferd med å stå opp. Han beklaget, han visste ikke hvordan det sto til med den norske novellen. Han har mistet lesesynet.
– Kona mi leser litt for meg. Jeg kan også få noveller fra Blindeforbundet og høre dem bli lest opp, men det er ikke det samme. Lesing er noe man skal gjøre selv, sa han.
For noen år siden hørte jeg ham lese høyt, på Smuget, fra Thomas F’s siste nedtegnelser til allmennheten. To dager etter reiste jeg til Amerika med Alt som før, hans utvalgte noveller, som eneste bok i sekken. Jeg har møtt ham én gang. Han fortalte hva han syntes om Min kamp. Det var da jeg begynte å lese forfatterskapet hans for alvor.
Kjell Askildsen: Å skrive noveller er det eneste jeg kan. Jeg skrev noen romaner tidlig i min karriere, men det ble aldri noe jeg var helt fornøyd med. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Det var vel fordi jeg en tid trodde at det var der man skulle havne – men så ble det ikke slik. Og da visste jeg at jeg hadde novellen, som jeg mestret.
Det er seksten år siden han utga sin siste bok. Askildsen er åttito år gammel. Øystein Lønn er søttifem. Hans Herbjørnsrud er søttifire, bare for å nevne de tre som var representert med novellesamlinger da Dagbladet kåret de tjuefem beste bøkene skrevet mellom 1981 og 2006. De er blitt gamle. Verden er, for å sitere Thomas F, ikke som den var.
Det britiske forlaget Bloomsbury har utropt 2012 til ”The Year of the Short Story”, en kampanje for å markedsføre at de skal utgi fem (!) novellesamlinger i løpet av årets fem første måneder. Fremstøtet innbefatter dessuten en gratis short story-sampler på nettet, og en podcast, der forfattere i svært varierende romklang sammenligner novellesjangeren med hver sin meditative øvelse.
Også andre forlag har børstet støv av novellen i utformingen av sin digitale strategi. Penguin lanserte rett før jul e-bokserien Penguin Short med korte tekster i alle sjangre til ”prisen av en kopp kaffe”, Random House har klemt til med Storycuts, mer enn to hundre klassiske noveller som du kan lese på mobilen mens du driter. De kaller det en ny æra for sjangeren.
Novellen har alltid stått sterkere i USA. Mest fordi forfatterne der ikke, som i Norge, har vært like henvist til den avbaklige ordningen med å skrive novellesamlinger. De har isteden kunnet få tekstene på trykk fortløpende i magasiner som Harper’s, Atlantic Monthly og The New Yorker. For Faulkner og Fitzgerald var novellene en måte å tjene penger på. Don DeLillo ga ut sin første novellesamling i fjor, ni noveller skrevet over en periode på trettito år: en av dem også publisert her i Vinduet. En av mine personlige favoritter fra de siste årene er Donald Ray Pollock, som debuterte i 2008 med Knockemstiff, en bok med direkte aner i to av de store amerikanske novellesamlingene: Winesburg, Ohio av Sherwood Anderson og Jesus’ Son av Denis Johnson. Siden har Pollock utgitt én roman. Han sier at han godt kunne tenke seg å skrive flere noveller, men at han har minst to nye romaner på tapetet først.
Donald Ray Pollock: Delvis, skal jeg innrømme, av rent økonomiske grunner. Romaner genererer vanligvis litt mer penger enn novellesamlinger, og siden jeg ikke underviser eller har noen annen jobb akkurat nå, er jeg nødt til å ta med det i betraktningen.
Pollock hadde jobbet trettito år i en papirfabrikk før han debuterte som forfatter. Han hadde liten, om noen, tro på seg selv. Tanken på å skrive en roman virket bare avskrekkende. Derfor skrev han isteden noveller og solgte dem inn i underskogen av små skjønnlitterære kvartalsutgivelser, som leses nøye av de litterære agentene.
Donald Ray Pollock: Jeg elsket ideen om kompakthet, forsøket på å si noe med så få ord som mulig. Som mange sier, ligger novellen antagelig nærmere poesien enn romanen, i hvert fall hvis forfatteren forsøker å la hvert ord telle. Dessuten kommer belønningen mye kjappere, både for forfatteren og leseren. Og ser man hvordan folk er i ferd med å miste evnen til å fokusere på noe som helst i timer av gangen, er det ikke mulig at noveller en dag vil bli mer populære enn romaner?
Noe er i hvert fall i gjære, også her hjemme. Gyldendal har fått liv i appen Kortlest. Nylig ble det også klart at de tidlig i 2013 kommer med en norsk utgave av det tradisjonsrike britiske magasinet Granta. Det skal gi norske forfattere muligheten til å sende enkeltnoveller direkte ut i offentligheten. Men én utgave i året blir ikke noe å basere økonomien på.
Trude Rønnestad (Granta-redaktør): Det blir stadig hevdet, fra ulike hold, at tiden er inne for novellens gjennombrudd. Oppmerksomheten rundt novelleutgivelser flest er imidlertid sørgelig liten. Det betyr jo ikke at vi ikke har en sterk novelletradisjon i Norge, for det har vi. Og vi har yngre solide novellister: Ingvild H. Rishøi og Edy Poppy, for å nevne noen jeg selv har jobbet med. Men mange lesere forestiller seg kanskje novellen som en litt kryptisk og vanskelig sjanger. Min påstand er imidlertid at den ikke er det. Jeg tenker at man spesielt innenfor den angloamerikanske tradisjonen finner noveller som er fullendte historier. Granta ønsker å dyrke fram enda mer av dette.
Kyrre Andreassen og Terje Thorsen forsøkte på noe lignende for tolv år siden. Deres Motell var formet etter modell av magasiner som nettopp Granta og The Paris Review. I løpet av et år kom det to solide utgaver. Så var det slutt. Begge blir vage når de skal forklare hvorfor. Penger og latskap, sier Kyrre Andreassen. De ville heller gjøre det på sin måte enn å ha et forlag i ryggen. Andreassen debuterte selv med den språk- og sjangersikre novellesamlingen Det er her du har venna dine i 1997. Siden har han skrevet romaner. Terje Thorsen kastet manuset til sin eneste novellesamling i Akerselva, og har siden gitt ut tre diktsamlinger. At noen tendens i tiden skulle tjene sjangeren, har ikke Thorsen tro på.
Terje Thorsen: Dagens forfattere har ikke konsentrasjon til å skrive noveller. Du har åtte sider å gjøre det på, for faen. Hvert ord teller. De fleste norske forfattere driver jo omvendt isfjellteknikk. ”Mardons natt” av Kjell Askildsen er verdt mer enn alle norske samtidsromaner til sammen.
Kjell Askildsen: Faren er ikke at den utvikler seg til å bli halvveis roman, faren er at den utvikler seg til å bli mindre novelle. Språket blir kunstig kvikt. Det blir en fortelling, som er en konkurrent. Fortellingen er mer muntlig i sin form. Den kan inneholde like mange ord som i romanen, den er bare kuttet tidligere. Novellen er en egen sjanger: Av den seriøse forfatter betraktet som en egen kunstform.
På engelsk finnes ikke dette skillet. I Sverige har betegnelsen novelle en mer alderdommelig klang. I Norge blir begrepene brukt om hverandre. Ari Behn kaller sine ordknappe prosastykker «fortellinger». På folkemunne er det fortsatt novellesamlinger. Kaos råder. Vi vet så mye. Det beste er kanskje å holde kjeft.
Gruppe 12, Kolons skjønnlitterære årbok, er ifølge forlaget ”skribenter som vil prege framtidens norske skjønnlitteratur”, og burde således være en indikator på hva som egentlig skjer her.
Karin Nygård (Gruppe-redaktør): Novellen har ikke utmerket seg som spesielt populær, andre prosaformer er minst like hyppig representert. Få av bidragsyterne har referert til/omtalt de korte, fortellende tekstene sine som noveller, og i den grad de har utstyrt bidragene med noen sjangerbenevnelse, har de gjerne brukt det generiske "prosa". Om dette beror på noen bevisst omgåelse av novellen som sådan eller en manglende interesse for å skrive seg inn i dens sjangerhistorie, tør jeg ikke spekulere på.
Min stigende uro ble bekreftet på biblioteket. Det viste seg at nær sagt enhver novelleantologi fra de siste femti årene legitimerer sin eksistens på samme måte: ved i forordet å tilbakevise en uspesifisert påstand om at novellen er død. Akkurat like lenge har det vært påstått at sjangeren står foran en renessanse: Den nye tid går så fort. På nittitallet begynte enkelte til og med å ta forbehold om disse gjentagelsene: Grytten: «Så mykje er blitt sagt om novella.» (Men: Den passer nittiåras rytme.) Jeg pustet inn støvet. Det var ingenting mer å si. Det gikk opp for meg at novellen kanskje faktisk var død. At alt utenomsnakket hadde drept den. Det beste er alltid å holde kjeft.
Jeg har lenge mistenkt at det er en forbannelse, eller en konspirasjon, som forhindrer at jeg når som helst skal kunne lese novellene til Askildsen. Som om verden frykter hva det kan føre til. Jeg kjøper dem, og mister dem. Låner dem bort, og får dem aldri tilbake. Og for hver gang blir den plutselige trangen jeg når som helst kan få, til å lese noen sider av hans minutiøse prosa, bare sterkere. Det kan ramme når som helst. Det driver meg til vanvidd. Jeg måtte en tur til Tromsø mens jeg arbeidet med denne saken, og jeg trengte å lese noe som kunne gi meg motivasjonen tilbake, jeg tømte klesskapet på leting etter billigutgaven av En plutselig frigjørende tanke som jeg hadde kjøpt forrige gang det samme behovet ramlet over meg. Jeg visste at jeg hadde den et sted, jeg hadde den liggende på do i flere uker, som et eksperiment, for å se hva det kunne lede til, men nå var boka sporløst borte. Til slutt måtte jeg gå opp til moren min på Kampen og låse meg inn i boden hennes for å lete etter den slaskete utgaven av Alt som før som jeg hadde slept fra kyst til kyst i USA uten noensinne å åpne. Den havnet for langt ned i sekken. Jeg fant den i dypet av en umerket eske. Men da jeg våknet neste morgen, jeg hadde forsovet meg, var den plutselig borte igjen, og på hele den turbulente flyturen satt jeg ribbet for muligheten til å lese «Mardons natt». Det hjalp ikke med Kindle på mobilen. Isteden forsøkte jeg meg på Gjestene av Merethe Lindstrøm.
Merethe Lindstrøm: Spørsmålet om interessen for noveller dukker stadig opp -- jeg har fått det flere ganger i årenes løp -- og det forteller nok i seg selv om novellens stilling et sted "bortenfor romanen". Nødvendigheten av å stille spørsmålet blir dermed i seg selv et slags svar.
Lindstrøm fikk nettopp kritikerprisen for sin sjuende roman. Hun har også gitt ut seks novellesamlinger. For den forrige, Gjestene, ble hun i 2007 nominert til både Kritikerprisen og Nordisk Råds litteraturpris. Den har aldri kommet i pocket. En ren, hvit bok med den bedøvende virkningen som gjerne ledsager virkelig opprivende novellekunst.
Merethe Lindstrøm: Utforskning av noveller i Norge er ikke noe elitistisk prosjekt, selv om vi har flere usedvanlig gode novellister. Men det er vanskelig å få et bredere felt og ulike retninger når mange forfattere slipper sjangeren etter et par bøker. Min egen skriving av noveller henger sammen med en intens interesse for denne sjangeren og et spørsmål jeg stadig utforsker: I hvilken grad går novellen utover sitt rykte som bare en kort tekst og åpner for noe tematisk og språklig som romanen ikke gjør?
Den andre boken som ga meg noe av troen tilbake var Køyre frå Fræna av Lars Petter Sveen. Jeg fikk den pådyttet meg av en kjær venn med grimme tilbøyeligheter som sjelden betaler for seg i bokhandelen. Han sto i døråpningen med blod rennende nedover armene. Det snødde ute. Fræna er et lite tettsted utenfor Molde. Det er mørkt i disse novellene, selv under den rødglødende himmelen og badet i lyset fra et gassanlegg ute i fjorden. Alle tekstene er knyttet sammen av stedet, samtidig er det en stor spennvidde i stemmene, fra det primitive til det manipulative, og en dvelende uhygge som fikk meg til å skrå over gravlunden på vei hjem.
Lars Petter Sveen: Eg veit ikkje om den korte formen var ein måte å komme i gang på, eg trur berre at eg hadde mange historier som ville ut. Og eg hadde veldig mykje tankar om kva eg ville skrive om, så noveller passa meg fint. Eg fekk heile tida prøvd ut nye ting. Kvar novelle vart eit forsøk for meg. Eg har vokse opp med denne trua om kor stram og rein novella skal vere, og korleis den optimale novella er skrive av enten Ernest Hemingway eller Kjell Askildsen. Det har aldri vore snakk om i det skolevesenet eg gjekk i, at dette berre var ein måte å skrive noveller på, og at det kanskje fantes fleire. Så når eg satte meg ned, var eg både plaga og frigjort, på eit vis. Eg var plaga av den strenge og smale tradisjonen, samtidig som eg syntes det var frigjerande å skrive annleis innanfor denne tradisjonen. Eg var aldri inne på tanken om å gjere noko med formen, eg var berre opptatt av å gjere noko med novelleuniverset, med det universet som er blitt så avgrensa av å stå i ein så sterk tradisjon.
Lars Petter Sveen er født i 1981. Køyre frå Fræna er på 94 sider og innbrakte ham Tarjei Vesaas’ debutantpris, Aschehougs debutantstipend og Den norske leserprisen. Siden har han utgitt en roman.
Lars Petter Sveen: Ofte når eg høyrer nokon kritisere novellesjangeren i dag i Noreg, så går kritikken på at forfattaren ikkje prøver å gjere noko nytt med sjangeren. Men eg synes mykje av denne kritikken er for einsidig opptatt av form, og at ein burde prøve å sjå på om forfattaren har fått oss til å sjå på verda frå ein annan vinkel gjennom korleis han eller ho vrir om på universet. Når ein for eksempel ventar seg ei strengt realistisk novelle, men i staden møter ei fantastisk vending, trur eg lesaren kan få eit uventa blikk på teksten. Så eg vil seie at det ikkje er det evige skriket om formmessig eksperimentering eller nyskaping som driv novella framover, men heller korleis ein maktar å utvide novella ved å skape større og uventa univers i dei. I dette forsøket kunne eg godt tenke meg å halde fram med å skrive noveller. Men for meg så blir sjanger noko som er tilpassa det eg set meg ned for å skrive. Det vart noveller ein gong, det blir det kanskje neste gong, eg får sjå.
Litt ubehøvlet kan man si at romanens form er gitt av dens lengde, mens novellens lengde er gitt av dens form. – Frank O’Connor, The Lonely Voice
«Dette er ikke Frank O’Connors tid», begynner den store norske novellekjenneren Gordon Hølmebakks forord til en oversettelse av irens beste noveller i Gyldendals blå novelleserie. Det var i 1979.
Frank O’Connors «Nasjonens gjester» satte meg ut i mange timer. Den slumrende frykten for å glemme pastaen jeg hadde satt til å koke bare intensiverte leseropplevelsen.
Av og til liker jeg forordet bedre enn boka. Av og til nøyer jeg meg med forordet. Hølmebakk er en mester. Jeg har lest Per Pettersons etterord til Hemingways samlede noveller flere ganger enn noen av novellene. Dette har også videreutviklet seg en voldsom interesse for den såkalt pseudofaktiske litteraturen, arven etter Borges’ fiksjoner, bøker som Temple of Iconoclasts av Juan Rodolfo Wilcock og De dødes encyklopedi av Danilo Kis.
Writing long books is a laborious and impoverishing act of foolishness: expanding in five hundred pages an idea that could be perfectly explained in a few minutes. A better procedure is to pretend that those books already exist and to offer a summary, a commentary. – Jorge Luis Borges
Borges dukker stadig opp i den forrige romanen til Terje Holtet Larsen. Det var også Larsen som redigerte Alt som før, Askildsens noveller i utvalg. Hans forord til boken kan neppe sies å overflødiggjøre forfatterskapet, men det beriker definitivt lesingen. Larsen har også redigert De beste norske novellene, som utkom i 1994. Jeg møtte ham på Schrøder. Tanken med antologien, forteller han, var rett og slett å droppe alle former for kvotering, bare plukke de beste novellene. Det var et forsøk på å provosere. Han hevder det lyktes. Novellen er på frammarsj, norske forfattere tar sjangeren mer seriøst enn på lenge, skrev Larsen den gangen. Hvordan det står til i dag, vet han ikke. Han skriver selv på en ny samling fortellinger. Den forrige, Fra et mislykket forsvinningsnummer (2004), er en biografisk lek med fiksjonen tydelig inspirert av den blinde argentineren.
Terje Holtet Larsen: Borges har vært veldig viktig på den måten at mange som leser ham blir trigget til å skrive selv. Han klarer å skape en følelse av at litteraturen kan brukes til hva som helst.
Også i den siste novellen i den nyeste novellesamlingen til Jan Grue, dukker Borges opp. Grue er født i 1981, han har gitt ut to samlinger, Alt under kontroll (2010) og Ubestemt tid (2011), forsøk på en litterær tankelek, langt unna den skittennorske realismetradisjonen.
Jan Grue: Jeg skriver noveller først og fremst fordi de er et godt format å prøve ut ideer i; et premiss, en grunntanke. Det er kanskje ikke alltid slik den tradisjonelle norske novellen har begynt, siden det har mer å gjøre med det tankemessige innholdet enn med spenningskurven. Men det finnes en lang og internasjonal tradisjon for å tenke på novellen på denne måten. Husgudene mine i så måte er Donald Barthelme, David Foster Wallace og Jorge Luis Borges. Og George Saunders. Med vekslende grad av humor og filosofisk innsikt klarer alle de fire å snu opp-ned på en del grunnantakelser om verden vi lever i.
Karin Nygård (Gruppe-redaktør): Det har vært interessant å se at enkelte av de fortellende tekstene vi har fått inn, preges av en essayistisk tendens, som jeg mistenker at vil fortsette å gjøre seg gjeldende hos novelleskribenter og kortprosaister. Selv om dagens ferske forfattere ikke virker spesielt opptatt av å skrive eller eksperimentere i "novellens navn", framstår novellen altså likevel som en relevant boltreplass.
Kanskje er det senvirkningene av dødsfallene til Roberto Bolano og David Foster Wallace vi ser, begge har beviselig noe av den samme smitteeffekten som Borges, som igjen er en tydelig inspirasjonskilde for Nazi literature in the Americas og Brief interviews with hideous men.
Lars Petter Sveen: Kvifor må ein alltid snakke om novella som noko perfekt, som noko som må vere filt til og skrudd eksakt saman? Eg trur Jon Fosse skreiv ein stad at romanen er som ein båt, han kan ta inn litt vatn. Mens novella er som ei lita jolle, ho må vere heilt tett. Eg tenkjer at ein stad å starte, er å prøve å miste dette av synet, og tenkje at novella kan både lekke og vere skrudd saman på ein dårleg måte. Ta større tematiske sjansar, og heller la den nydelege planteikninga ligge igjen i skrivebordskuffa.
Til slutt fant jeg Askildsen-boka mi. Den lå i klem mellom senga og veggen.
Terje Holtet Larsen: Novelleskriving krever ydmykhet. Flere gode romaner kan gå tapt i en novellesamling. Det verste er jo å komme i gang. Man kan få en følelse av å sløse med ideene. Jeg tror nok det appellerer særlig til forfattere med en hang til askese og selvpining.
Kjell Askildsen: Novellen er som et musikkstykke. Jeg åpner den med et bilde, og deretter er jeg til stede i den og nær den med det jeg har av innsikt som menneske og som forfatter. Det handler om å skrive konsentrert i en linje fremover som ikke skal være for lang, men som skal romme like mye som romanen.
Det slår meg at alle jeg noensinne har blitt komfortabel med å lese på trikken har vært novelleforfattere.
Terje Holtet Larsen: Novellen tåler så mye dårligere enn romanen å være dum.
Det er nå langt over deadline. Etter å ha gitt fra meg førsteutkastet til denne saken, dro jeg rett ut på byen og mistet ryggsekken min et sted i natten.
Oppi den lå Alt som før.
***
Denne teksten ble først publisert i Vinduet 1 2012