Proust + postpunk + PowerPoint = Pulitzer

Jennifer Egan har i løpet av året som snart er omme vokst i status og berømmelse til å bli en ekte litterær stjerne. Hun okkuperer det ørlille krysningspunktet hvor popularitet og kred møtes og skaper pussige avkom: Min utgave av gjennombruddsromanen A Visit From The Goon Squad, som vant Pulitzer-prisen for skjønnlitteratur i sommer, og som blir utgitt på norsk av Oktober til våren, har et lite klistremerke på omslaget som opplyser om at romanen er en ”Specsavers The TV Book Club 2011 Summer Read”. Så blar man forbi noen sider med sakset skamros fra diverse aviser, og epigrammet er et par sitater fra Prousts På sporet av den tapte tid.(1) Årets britiske utgivelse av Look at Me (først utgitt i 2001) i kjølvannet av Goon Squads suksess er som skapt for å forvirre både kresne litterater og ivrige lesere av glamorøs strandlektyre: Ros fra Elle, Vogue og O, the Oprah Magazine på omslaget, og et epigram hentet fra Ulysses.(2) Dette er ikke bare et spørsmål om markedsføring; selve forfatterskapet er preget av en slik dobbelthet, en fruktbar dialog mellom høyt og lavt, kunst og underholdning.

Selv om hun nå både vinner priser og selger bøker, lot gjennombruddet vente på seg. Egan har til gode å skrive en bok som ligner stilmessig på den foregående, noe som gjør henne vanskelig å kategorisere – en anmelder sammenlignet henne med Sex and the City-forfatteren Candace Bushnell og Jonathan Franzen i samme setning.(3)  Hun har i tillegg en forkjærlighet for brå tempo- og sceneskifter i fortellingene sine, slik at mange lesere kan oppleve at den pålitelige kontrakten de er ute etter i møtet med en bok – dette ser ut til å være en roman om en tenåringsjente fra miljø X, derfor kan jeg forvente stemning Y og innsikt Z – blir revet opp rett foran øynene på dem. Hun har selvfølgelig sine foretrukne temaer, som forfattere flest, men det er god plass mellom søttitallsbackpackerpikaresken The Invisible Circus og den merkelig fremsynte, satiriske idéromanen Look at Me. Derfra er det et solid sprang til den metafiktive spøkelsesthrilleren The Keep. Og det er vanskelig å forestille seg et forfatterskap der Goon Squad, en anti-lineær roman/novellehybrid med plass til både oppvekstskildringer og fremtidsvisjoner, ville skli rett inn som mer av det samme. De stramme, forholdsvis streite magasinnovellene samlet i Emerald City kompliserer bildet ytterligere, nettopp ved å være såpass konvensjonelle.

Når det er sagt, er det også viktig å slå fast at Egans nyvunne popularitet ikke er et mysterium. Selv om hun formmessig skriver seg rett inn i den postmoderne amerikanske tradisjonen, med alt som hører med av tekstuelle krumspring, handler bøkene hennes alltid om deler av tilværelsen det kan være fristende å kalle allmennmenneskelige; levd liv, rett og slett, om enn ikke hennes eget.(4)

Fortellingene kretser gjerne rundt et sort hull av tap; døde slektninger, knuste ambisjoner, forvitrete forhold. Det er heller ikke til å komme fra at miljøene og karakterene hun skildrer ofte er ganske så sexy, på en skakkjørt og snublende måte. Bøkene hennes er fulle av typer som hadde følt seg hjemme på fest hos en nåtidig Jay Gatsby, dritings og høyrøstet i et nyreformet svømmebasseng: hvitsnippforbrytere, modeller, stylister, utelivstryner, platebransjefolk. Det er mye krakelert glamour i Egans verden. Bennie Salazar, den sentrale skikkelsen i A Visit from the Goon Squad, vokste opp som punker i San Francisco, driver sitt eget plateselskap, det innflytelsesrike Sow’s Ear Records, og er i manges øyne en legende. Dette høres jo ut som et rikt og morsomt liv, men det første leseren får vite om om ham er at ”The shame memories began early that day for Bennie”.(5) Han tar gull i pulverform i et fåfengt forsøk på å gjenvinne sin tapte potens, selv om ”it was sort of a relief not to be constantly wanting to fuck someone”.(6) Han er på mange måter en utslitt mann, og når han hører på Sleepers og Dead Kennedys i bilen, er symbolikken tydelig. Ungdommens entusiasme og raseri visner hen til søvn og død, alt som en gang var ekte og ærlig for lengst erstattet av bleke kopier:

He listened for muddiness, the sense of actual musicians playing actual instruments in an actual room. Nowadays that quality (if it existed at all) was usually an effect of analogue signaling rather than bona fide tape – everything was an effect in the bloodless constructions Bernie and his peers were churning out.(7)   

Mye av romanens tematikk ligger konsentrert i Bennies matte desillusjonerthet her, først og fremst et resultat av tidens brutale gang. Den pussige tittelen – som forlaget trodde kanskje kunne skremme vekk Egans kvinnelige publikum(8) – spiller på en replikk som ringer truende som en kirkeklokke gjennom hele teksten: ”Time’s a goon, right?” Det er Bennies gamle venn, den fallerte kulthelten Bosco, som beskylder tiden for å være innleid muskelkraft, en ondsinnet grobian med hårete skuldre og sauseflekker på helsetrøya som før eller senere står på døra for å innkreve det du skylder. Ellers i romanen er trusselen metaforisk, men for Bosco nærmer meningen seg det bokstavelige. En gang var han ”a hive of redheaded mania who had made Iggy Pop look indolent on stage”.(9) Nå er han kreftoperert og overvektig, proppet full av antidepressiva og iskrem, haltende rundt etter en mislykket hofteoperasjon. Tiden har gitt ham en skikkelig omgang juling.

For en roman – og et forfatterskap i sin helhet – såpass fokusert på tap, er det likevel lite nostalgi å spore. Den ungdommelige uskylden er aldri særlig uskyldig, den knuste drømmen er som regel basert på en løgn. Egan blir aldri sentimental. Alt var ikke bedre før. Det bare virket sånn.

Form er innhold

Et av de mest oppsiktsvekkende trekkene ved A Visit from the Goon Squad er strukturen. Ikke bare mangler den romanens tradisjonelle fremdrift, den er anti-lineær, anti-kronologisk. Kapitlene, som også fungerer som enkeltstående, novelleaktige fortellinger, opererer etter et slags stafettprinsipp, der en mindre figur i ett kapittel blir hovedpersonen i det neste. Første kapittel, ”Found Objects”, handler om den kleptomane Sasha. Vi får vite at hun har jobbet som Bennie Salazars assistent i 12 år, men vi får ikke se ham – kapittelet dreier seg om et stevnemøte hun forteller terapeuten sin om. Så til kapittel to, ”The Gold Cure”, hvor vi møter middelaldrende, slitne Bennie med gullpulver i kaffen, på vei til et møte med et jenteband han signerte for et par år siden, og som har til gode å fullføre et album. I en bisetning nevnes det håpløse punkbandet han selv spilte i med vennene sine som tenåring, The Flaming Dildos. I tredje kapittel er vi plutselig tilbake på tampen av søttitallet, det er Rhea som forteller. Rhea er en av jentene i vennegjengen til Bennie, de går siste året på high school, øver med The Flaming Dildos. De har en demo, prøver å få spillejobber. Jocelyn, en annen av jentene i gjengen, har møtt Lou, en eldre plateprodusent i Los Angeles som en gang sniffet kokain fra den nakne rumpa hennes og som lover dem en platekontrakt – ”his face is handsome, I guess, the way dads can sometimes be.”(10) I kapittel fire er vi med Lou, barna og elskerinnen på safari i Afrika flere år tidligere. Og så videre. Teksten gjør store sprang i tid og rom, fra postpunk-scenen i San Francisco via den nevnte afrikanske safari og et PR-stunt i et søramerikansk diktatur til en nær fremtid der alle New Yorks hipstere av i dag tråler rundt på konserter i storbyen med ungene sine på slep. Det er fristende å lese strukturen som et slags rhizom, i lys av Deleuze og Guattari(11): Et grenverk som insisterer på sin egen antihierarkiske mangfoldighet, i skarp kontrast til den lineære fortellingens streben etter epistemologisk ordnung. Dette er selvfølgelig veldig fiffig gjort, og håndverksmessig mesterlig, men det er også et grep som i seg selv blir et meningsbærende element i teksten, en underbygging av romanens behandling av vår opplevelse av tid som noe svimlende, noe som tar tak og rister deg. I det ene øyeblikket er Bennie utkjørt og lei, i det neste ser vi ham gnistrende og målrettet, en lærenem og fokusert tenåringsgutt med hanekam og våkent blikk. Kontrasten er brutal, og den blir bare mer brutal av å bli presentert baklengs. Vi vet hva som skjer med ham. Vi ser slaget komme, men kan ikke dukke unna.

Egans målrettete formbevissthet kommer også spesielt til sin rett i bokens tolvte kapittel, ”Great Rock and Roll Pauses”, utelukkende fortalt i PowerPoint-slides av Sashas 12 år gamle datter Alison. Ut av enkle grafer og små tekstbokser gror det frem en historie om en vaklende kjernefamilie, der Alison må kommunisere med foreldrene på vegne av sin autistiske storebror Lincoln, som tvangsmessig kartlegger pauser i poplåter (derav kapittelets tittel). Romanens brå omveltninger er her komprimert ned til mikroplanet. Stemningen skifter mellom hver enkelt slide, fra vittig himling med øynene over teite foreldre (som i illustrasjonen ”Annoying Habit #48”) til en fullstendig hjerteskjærende modell som illuderer det enorme spranget mellom hva Lincoln ønsker å si, og hva han faktisk sier. Kontrasten mellom det kjølige visuelle uttrykket Alison bruker for å skape orden i kaoset, og den svært såre familiesituasjonen, skaper en helt særegen fortvilelse som vanskelig ville la seg gjenskape i unnselig normalprosa.

Den menings- og følelsesladete strukturelle leken begynner ikke med Goon Squad. The Keep (2006) er på ett plan en kvikk og ungdommelig lek med gotikkens sjangerkonvensjoner: En gang var Danny en kjernesunn forstadstenåring. Nå er han en lurvete utelivspromoter fra New York som ikke vil innse at han begynner å bli litt for gammel for akkurat dét livet, selv om det stadig fører til vold, med Danny som offer hver bidige gang. Han har flyktet til et mystisk, avsidesliggende gammelt slott i Øst-Europa – det er her gotikken kommer inn – hvor det er meningen han skal jobbe for sin rike fetter Howie. Howie skal gjøre slottet om til et hotell for blaserte turister på leting etter noe litt annerledes: Strippet for alt de har av moderne kommunikasjons- og underholdningsteknologi ved ankomst – mobiltelefoner, internett, mp3-spillere, sånne ting – skal gjestene få en smak av hvordan det var å leve for flere hundre år siden. Fetterens tese er at menneskelig bevissthet var noe helt annet før, at færre sanseinntrykk åpnet for en rikere, mer levende fantasi.

Slottet passer perfekt, det er bare én hake: den eksentriske, gamle eieren som bor i tårnet ingen av de ansatte får lov til å gå opp i. Dessuten gjorde Danny noe grusomt mot Howie da de var tenåringer. Noe han kanskje fortsatt er bitter for. Så langt er vi inne i et visuelt tiltalende univers, fylt av intriger og mulige grøss, et glimrende utgangspunkt for en underholdende film.(12) Det som løfter romanen flere hakk er rammefortellingen, som vi først blir var etter at plottet om Danny er godt i gang. Fortelleren viser seg ikke å være en usynlig, allvitende størrelse, men en mann ved navn Ray. Han sitter i fengsel, og tar et kurs i kreativ skriving. Fra det øyeblikket han gir seg til kjenne, blir The Keep en undersøkelse av historiefortellingens begrensninger og forutsetninger, en metaroman som undergraver seg selv uten å gi slipp på sjangerlitteraturens energi og tempo. Som Ray sier:

You? Who the hell are you? That’s what someone must be saying right now. Well, I’m the guy talking. Someone’s always doing the talking, just a lot of times you don’t know who it is or what their reasons are. My teacher, Holly, told me that.(13) 

Bruken av Ray er snedig. Som sitatet over viser, minner han leseren om at alle fortellinger kommer fra et ståsted. Som stemme er han en svært sinnrik konstruksjon, med tydelige språklige og erfaringsmessige begrensninger som på humoristisk vis fanger inn hvor vanskelig tilgjengelig le mot juste kan være:

His eyes were – I want to say glued, but it was more than glued: his eyes were laminated onto the walkie-talkie in Nora’s hands. How can I explain what Danny felt, seeing it? Like a guy on a hunger strike who sees a roast beef go by on a tray. Like a con doing life without, watching a Hustler centerfold hump a pole. But those examples aren’t enough, so instead I’ll tell you what happened inside Danny: his mouth watered, his gut rumbled, his throat got a lump, his nose prickled, his eyes filled with tears, and he let out a long groan.(14) 

Fengselet er Rays horisont, og hele den spennende fortellingen om fantasiens kraft er, ironisk nok, formet av fangens snevre perspektiv – sultestreik, middag på brett, pornoblader. Den romantiske forestillingen om livet i gamle dager som en sjelens frie tumleplass, der visjoner og hallusinasjoner var en del av hverdagen, springer ut av fangelivets nødvendighetsbaserte kreativitet – ”A broken pen is a tattoo gun. A plastic comb is a shank, meaning a knife. A couple of plums and a piece of bread are next week’s hooch.”(15) Ray selv er fullstendig klar over sin egen situasjon, har til og med gjort den om til et lingvistisk studieobjekt:

[This] place is a word pit – words get stuck in here, caught from when the clock stopped on our old lives. So now when a fight starts I don’t walk away like I used to, I crowd in and wait for those ghost words to start coming up. I’ve heard chump and howler and groovy, I’ve heard fuzz and kike and kraut and coon and square and roughhouse and lightweight and freak show and mama’s boy and cancer stick and party hearty and flyboy and knuckle sandwich (don’t forget we’ve got lifers in here with false teeth who can tell you tales about rolling bums on the Bowery if you get them going), and I grab up these expressions, I trap them in my head and I save them.(16) 

At romanen anvender slike metagrep er lite oppsiktsvekkende for en amerikansk forfatter av Egans generasjon (hun er født i 1962, og vokste følgelig opp da postmodernismen sto som sterkest i amerikansk litteratur). Mer interessant er det at nettopp bruken av i utgangspunktet distanserende, problematiserende og undergravende narrative strategier øker intensiteten i fortellingen: Det er når Ray kommer inn i bildet man virkelig får følelsen av at noe står på spill. Ray forteller historien om Danny bokstavelig talt med livet som innsats. Det som anses som god fortelleteknikk ellers i verden, blir her en høyrisikosport når en medfange forlanger å få vite hvordan historien går videre nå:

I mean like I get an uncomfortable feeling inside me that’s like an empty feeling, it’s a disappointing feeling like I want to know what’s going to happen and I feel bad not knowing, like Ray’s holding out on me. And then I start to have a pissed-off feeling, pardon my French, Miss Holly.

- It sounds like you’re describing anticipation, Holly says. And that’s not a problem, Mel. That’s what a writer lives and hopes for. It’s a problem because being uncomfortable is not what I like, Mel says. The quieter he gets, the more he means it.(17) 

Ved å vrenge det tradisjonelle forholdet mellom rammefortelling og kjernefortelling, fyller Egan stoffet med en desperasjon helt utenom hva man kan forvente, og forvandler en ellers flyreisevennlig pageturner om til en kamuflert idéroman, akkurat som Ray lager brennevin av en brødskalk og et par plommer.

Å se stjerner

Egans romaner gir fargerik innpakning til store ideer, og det er i Look at Me denne dobbeltheten er på sitt mest rendyrkete, selv om den er mer konvensjonell i strukturen enn både The Keep og Goon Squad(18). Romanen handler om en voksen kvinne og en tenåringsjente, begge ved navn Charlotte. Voksne Charlotte er en modell som får ansiktet sitt ødelagt i en bilulykke, og som etter omfattende kirurgi erfarer at hun er ugjenkjennelig, at ingen lenger ser henne. (Som tittelen antyder, er romanen svært opptatt av blikk. Å se, å bli sett.) Et tap som er typisk Egan i all sin raserte skjønnhet, og som blir enda mer typisk av at Charlotte allerede før ulykken for lengst var passé som modell, og at hun heller aldri hadde nådd helt opp. Unge Charlotte er datteren til voksne Charlottes ungdomsvenninne Ellen, som aldri forlot den traurige midtvesthjembyen Rockford, men heller forsonte seg med forstadskjedsomheten voksne Charlotte flyktet fra. Livene til de to Charlottene nærmer seg hverandre gjennom tilfeldigheter og skjulte forbindelser etter ulykken, i et digert, digresjonsmettet plott fullt av brennevin, utroskap, familieproblemer, pubertal angst, en slags hybrid av reality TV og sosiale medier kalt PersonalSpace(19), samt en mystisk, rotløs terroristspire fra Midtøsten med planer om å ryste USA i sine grunnvoller.(20) Det er begivenhetsrikt og forførerisk, med høyt martinikonsum og mye camp humor(21) – voksne Charlotte, som forteller sin del av historien, er slem, manipulerende, spydig, forfengelig og generelt en skikkelig pain in the ass, men kjedelig er hun aldri. Likevel er romanen først og fremst en meditasjon – en i beste mening travel, bråkete meditasjon – over det visuelle i den postmoderne tidsalder. Den britiske litteraturviteren Josh Cohen oppsummerer den postmoderne estetikken som en estetikk definert av en synets krise, hvor vår evne til å se (og i forlengelsen lese og fortolke) verden rundt oss er bragt i ulage av en postmoderne virkelighet preget av en desorienterende visuell overkill, hvor fortellerens privilegerte overblikk er forstyrret, fornektet.(22)  I Look at Me er denne krisen et faktum. Voksne Charlotte opplever seg selv som vanskeligere å få øye på, i helt bokstavelig forstand, etter ulykken som forandrer utseendet hennes. Samtidig har hun gjennom hele sitt voksne liv gjemt seg bak sitt eget ytre, brukt det vakre ansiktet som en ugjennomtrengelig maske. Som modell har hun basert hele sin identitet på en spektakulær, men fullstendig bedragersk iscenesettelse av seg   selv, hvor ingen har den fjerneste anelse hvem hun egentlig er. Ironisk nok legger hun stor vekt på sin egen evne til å se andre menneskers indre vesen, deres ”shadow self” – ”that caricature that clings to each of us, revealing itself in odd moments when we laugh or fall still, staring brazenly from certain bad photographs.”(23)

Overalt i romanen er det visuelle holdt opp som noe problematisk, som en arena for bedrag eller som gjenstand for meningstømming. Det er satiriske innslag her som kan minne om Don DeLillo i sin harselering med visuell popkultur:

Sometime later, I opened another bottle and began watching The Making of the Making of, a documentary about how documentaries were made about the making of Hollywood features. Against a backdrop of camera crews shooting camera crews, an announcer in pancake makeup intoned his gravelly standup.

Egans kulturkritikk presenteres med en stor grad av ambivalens, fullt i tråd med den unostalgiske holdningen man kan spore gjennom forfatterskapet. Blant romanens mange karakterer finner vi Moose, unge Charlottes onkel, en lite fetert historiker som jobber med et utmattende grundig verk om Rockford. Han er intenst opptatt av det visuelle, og har tidligere skrevet en bok om glassets innflytelse på verden. Med glass kom vinduer og naturlig lys, med lys innendørs – og speil! – kunne mennesker se seg selv på en helt annen måte enn før, og slik ble kimen sådd, i følge Moose, til en samtid der vi er blendet av for mye lys, for mange synsinntrykk. ”We are what we see” er hans mantra, og det er dette som ligger til grunn for hans definitive historieverk, et tappert forsøk på å knytte det synlige til det synliges historiske forutsetninger. Moose er en nostalgisk kulturpessimist, som tolker den postmoderne verden, og det postmoderne mennesket, i apokalyptiske termer:

More and more they ruled the world, these quicksilver creatures, minotaurs who weren’t the product of birth or history, nature or nurture, but assembled for the eye from prototypes; who bore the same relationship to human beings as machine-made clothing did to something hand-stitched. A world remade by circuitry was a world without history or context or meaning, and because we are what we see, we are what we see, such a world was certainly headed toward death.(24)

Den manisk kursiverte gjentakelsen her bekrefter noe leseren av romanen allerede vet: Moose er ikke bare en gammeldags, kritisk innstilt mann, men livsfarlig bipolar: karrieren fikk seg en permanent knekk flere år tidligere da han fylte en forelesningssal med eksplosiver som del av et ”eksperiment”. Hans overbevisning mangler tvil og distanse, og denne mangelen gjør ham til en trussel for seg selv og andre. Når man leser Look at Me i dag, i Norge, er det trekk ved Moose som sender tankene til Bjarne Riiser Gundersens apologi for ironien i lys av ”det nye alvorets” fremmarsj siden 9/11 som skravleklassens posisjon du jour: ”Det motsatte av ironi er ikke alvor, men tunnelsyn og enøydhet.”(25) Slik å forstå er Egan en ekte ironiker: Blikket hennes forgrenes og fragmenteres konsekvent gjennom forfatterskapet, den rhizomatiske effekten oppnådd i Goon Squad er simpelthen en formmessig rendyrking av tendenser som har ligget i forfatterskapet fra begynnelsen. Det er en åpenhet i de mange perspektivskiftene, en fruktbar ambivalens. All ironi har en dobbelthet i seg, har funnet en måte å være to ting på en gang. Egan mestrer denne dobbeltheten. Bøkene hennes er dialogiske: vidt forskjellige, men forbundet av tematiske røde tråder. Høylitterære i tematikk og innflytelser, spekket med popkulturelle referanser. De forkaster nostalgien mens de sørger over årene som har gått. De ser mot fremtiden med livsbejaende pessimisme.            

____________________________________________________

Jennifer Egan kan oppleves live på Litteraturhuset, 9. mai.

____________________________________________________

[1] ’Poets claim that we recapture for a moment the self that we were long ago when we enter some house or garden in which we used to live in our youth. But these are most hazardous pilgrimages, which end as often in disappointment as in success. It is in ourselves that we should rather seek to find those fixed places, contemporaneous with different years.’ Og: ’The unknown element of the lives of other people is like that of nature, which each fresh scientific discovery merely reduces but does not abolish.’

[2] ’We walk through ourselves, meeting robbers, ghosts, giants, old men, young men, wives, widows, brothers-in-love. But always meeting ourselves.’

[3]Guardian, 16. oktober 2011

[4] Dette er noe hun selv passer på å bemerke: ’I never really write about my own life.’ Observer, 21. august 2011

[5] A Visit from the Goon Squad (London: Corsair, 2011, først utgitt New York: Alfred A. Knopf, 2010), s. 20

[6] Ibid., s. 23

[7] Ibid., ss. 23-24

[8] Guardian, 7. mai

[9] A Visit from the Goon Squad, s. 132

[10] Ibid., s. 52

[11] Gilles Deleuze og Felix Guattari: A Thousand Plateaus (London: Continuum, 2003, først utgitt Paris: Les Editions du Minuit, 1987), s. 5

[12] Så er den også ”in development”, ifølge imdb.com

[13] The Keep (London: Abacus, 2008, først utgitt New York: Knopf, 2006), s. 17

[14] Ibid., s. 119

[15] Ibid., s. 54

[16] Ibid., ss. 57-58

[17] Ibid., ss. 58-59

[18] Det var denne som ble anmeldt da Bushnell og Franzen ble trukket frem som referansepunkter i en og samme setning.

[19] Look at Me kom ut i 2001, to år før MySpace ble lansert. PersonalSpace er en nettbasert tjeneste der man for et klekkelig honorar får adgang til omfattende informasjon, med bilder, film og det hele, om virkelige menneskers liv. Med sin dramatiske historie er voksne Charlotte en perfekt kandidat, men hun får likevel mye drahjelp av en ghostwriter. Tjenesten oppleves som vittig fremsynt i sin foregripen av vår glupskhet etter grundig manipulert og iscenesatt ”virkelighet”, samtidig som den på ett viktig punkt bommer fullstendig: Alt hjernen bak PersonalSpace setter seg fore å tilby, kan du i dag få gratis på Facebook.   

[20] Romanen, som tok seks år å fullføre, var ferdig i januar 2001, med planlagt lanseringsdato i september samme år. Ubehagelig.

[21] Det er her Bushnell kommer inn, altså.

[22] Spectacular Allegories: Postmodern American Writing and the Politics of Seeing (London: Pluto Press, 1998), s. 115

[23] Look at Me (London: Corsair, 2011, først utgitt New York: Nan A. Talese, 2001), s. 42

[24] Ibid., s. 483

[25] Morgenbladet, 28. oktober 2011