Tirsdag 25. oktober gjestet den svenske forfatteren Mara Lee Litteratur på Blå, for å prate om sitt forfatterskap, og særlig den nye romanen «Salome». Salome er, som leseren med referansene inne vil se, en allusjon til en bibelsk skikkelse som var flink til å danse (Mark 6., 22). Hos Lee har hun blitt en folkhemsprinsessa med navn Elsa Mo (merk anagrammet), med et voldsomt raseri. Vinduet var til stede da Lee ble intervjuet av kulturjournalist i Klassekampen og litteraturviter Astrid Hygen Meyer, og bringer her et kort referat på svorsk.

Lees forfatterskap kretser mye rundt forholdet mellom vold og sex, og om det å betrakte og bli betraktet. Elsa er en 14 år gammel jente som bor i en temmelig fragmentert familie der far, mor, Elsa og bror har vært sitt etternavn. Elsa elsker, som sitt bibelske forelegg, å danse. Utenfor speilsalen til danseskolen er hun ofte sint.

- Det finns en myte om at unge jenter er snille om de bare når enkle mål og får sin mann, men som en ishockeyspiller kan de være sinte uten noen voldsom grunn, sa Lee. På spørsmål om hvorfor hun knytter vold og sex så nært sammen (Elsa sloss for eksempel mye med kjæresten), svarte Lee at det er fordi hun mener det henger tett sammen. Det er da ikke snakk om overgrep, men komplekse tilstander som ofte blir oversett:

- Heterodomestiseringen følger et narrativ fra det første kysset osv. Det skal være fint med seksualitet, det er knyttet til noe gulligt og reproduktivt, men det er forferdelig kunstig og jobbigt! Det er mye verre enn det framstilles, sa Lee, og la til:
- Det är inte så kul med jag-upplösning om du tenker efter.

Hygen Meyer påpekte at Lee har blitt trukket fram som en del av en ung generasjon forfattere som skriver erotisk. Kjenner hun seg igjen i det?
- Erotikk er for meg et svært vanskelig ord, det har en klang av det bejaende som jeg ikke kjenner meg igjen i. Erotikk høres ut som det henger sammen med lyst, og jeg skriver ikke om lyst, jeg kan knapt uttale ordet, sa Lee.

Mot slutten av samtalen var de inne på Lees nylige politiske engasjement, mest kjent er «Nyårsdikt» fra 1. januar i år, hvor hun tar et oppgjør med innvandringspolitikken og Sverigedemokraterna. Lee sa hun var litt lei av debattene som ofte dukker opp om politikk og poesi, men samtidig glad for at det ser ut til at flere forfattere vender blikket ut mot verden. Det er en forutsetning for at teksten blir politisk, mente hun:
- Det er nødvendig å bruke språket på en bestemt måte for å være politisk, men det er ikke tilstrekkelig.

Hele samtalen kommer kanskje snart som podcast på nettsidene til Litteratur på Blå. Ellers er det bare å håpe at «Salome» snart finnes i norsk språkdrakt og at Lee gjester oss ved neste korsvei.