Jeg er ingen toddist. I platesamlingen er det fem Todd Rundgren-plater. En av dem fått i gave (Todd), en av dem kjøpt fra enkronershylla (a cappella-plata) og minst en av de andre kjøpt helt tilfeldig og på impuls. Jeg har hørt ganske mye på et par av dem, de er bra. Det er også noen av Todd-platene jeg ikke har, for eksempel Something/Anything?. For ikke å snakke om første låten på b-siden av den Rundgren-produserte Steve Hillage-plata L. Men alt i alt har jeg et ganske avslappa forhold til Todd Rundgren, og jeg smilte blidt fra sidelinjen av den morsomme, lett poserende Todd is God-kampanjen på vinduet.no i februar. Men så. I noen timer i vår, skulle jeg plutselig intenst ønske at jeg kunne hele Todd-katalogen på rams. Jeg skulle intervjue Sonic Youth-gitaristen Lee Ranaldo for Morgenbladet. Anledningen var Lees nye soloalbum Between the Times and the Tide, som kom ut 19. mars.
”Max 30 minutter,” sa promodama. Så etter 33 minutter + 7 minutters innledende skypeknoting sa jeg:
”Vel, dett var dett”.
Lee svarte:
”Åssen går det med Vinduet?”
For et par-tre år siden traff jeg nemlig Lee i Stockholm, i forbindelse med en utstilling og performance han gjorde der. Etterpå skrev jeg et 14 sider langt intervju med ham for Vinduet, om utstillingen og de 8-10 bøkene han opp gjennom årene har gitt ut. Etterpå sendte jeg et par eks av det aktuelle bladet med til adressen hans på Manhattan. Han syntes saken så kul ut.
Så nå svarte jeg – jotakk, det går bra. Som før. Mye godt stoff. Og så fortalte jeg om Todd Rundgren-nummeret fra i fjor, og Todd is God-kampanjen, som da pågikk.
”Øh, altså, toddister blir invitert til å stå fram, og fortelle om da de så lyset, og om hvordan det har endra livene deres …”
”Morsomt,” svarte Lee. ”Mulig vi kommer til Øyafestivalen i sommer, forresten,” fortsatte han og la på. Rett etterpå kom en mail. ”Jeg glemte forresten å si at en av låtene på den nye skiva alltid får meg til å tenke på Todd.”
Og det var alt.
Det var vanskelig å tolke mailen på noen annen måte enn en quiz. Så jeg skrev en mail:
”Lost”?
Dette er en ganske poppete sak, lettbent og rask, og litt tidlig-toddish i vibben, tenkte jeg. Lee svarte kjapt:
”Nope”.
Da grep panikken meg. Jeg visste jeg måtte tippe en gang til. Men på hvilken låt? Åpningen og sistelåta var det neppe. Ener’n var psykedelisk, hørtes ut som Electric Prunes og Dukes of Stratosphere. Avslutningen var like psykedelisk, og en åpenbar referanse til The Beatles’ ”Tomorrow Never Knows”. Et par andre var også utelukka, følte jeg, og kom fram til at rundt fire alternativer gjensto. Men jeg maktet ikke tenke klart.
Jeg føler aldri at jeg er tilstrekkelig kul i intervjusituasjoner. Alltid litt tufs og fanaktig. Hadde Lee tenkt det samme? Ville han tenke at jeg var skikkelig taper hvis jeg gjetta feil igjen? Eller enda verre – en sjarlatan og juksemaker?
Han kunne, tenkte jeg, muligens ha fått et inntrykk av at også jeg prøvde å fremstå som en slags toddist. Jeg visste at jeg ikke hadde sagt ett ord om mitt eget forhold til Todd – at jeg har fem plater, en av dem kjøpt i enkronershylla (a cappella-plata) osv. Men måten jeg beskrev Todd is God-konseptet på kunne muligens ha gitt et litt for bredt fortolkningsgrunnlag. Han kunne kanskje ha trodd at jeg var en av dem. Og finnes det noe mer patetisk enn en toddist som ikke klarer å høre hvilken Lee Ranaldo-låt som får Lee Ranaldo til å tenke på Todd? Enda verre: Jeg risikerte å fremstå som en ignorant overfor Lees egne kunstneriske visjoner. En som ikke er på toget, men som ser Bergensbanen fra a til å på TV i stedet.
Jeg ringte Per-Ola, Sonic Youth-fan siden Daydream Nation og toddist.
”SHITTAAAZZ!” svarte han, og skjønte umiddelbart problemets rekkevidde og dybden i uføret jeg var oppi.
”Har du skiva?” fortsatte han.
Jo, en vannmerka elektronisk kopi, neppe gunstig for spredning. Jeg fant et par torrentlekkasjer og maila dem over. Ubrukelige. Han hørte på singelen.
”Fikk ikke helt Todd-feeling på den, men kanskje lyricsa?”
Den vannmerka e-kopien kunne riktignok brennes. Så jeg vurderte i et par sekunder å fikse en cd-r, kjøpe en dunk vin og ta t-banen til Per-Olas på andre siden av byen for fordypning i materien. Men jeg skjønte raskt at å gjøre det ville være enda mer taperaktig enn å tippe feil, og risikoen for katastrofale mailsendinger i halvfylla over Atlanteren ville være stor.
Så jeg trakk pusten dypt, tasta inn en låttittel og klikka send. Og lunta slukøra til kjøkkenet for å ta en kaffe. Mens jeg grublende kikka ut av vinduet slo det meg at Lee hadde gitt ut enda en diktbok etter at jeg møtte han i Stockholm. Så jeg sendte en løs og ledig ekstra mail. Om han var sugen på å publisere et par av de nye diktene i Vinduet, og kanskje også lese høyt på Vinduets program på Øya-festivalen i sommer?
Lee Ranaldo svarte som Ole Brum. Ja takk, begge deler.
Men hadde jeg tippa riktig? Det skrev han ingenting om. Skulle vi noen gang bli dus, og all risiko var borte, kommer jeg muligens, kanskje, til å ta opp saken på nytt.
***
Angles:
http://www.youtube.com/watch?v=HQigMoQvk1I
Off the Wall:
http://www.youtube.com/watch?v=eJ3jzjh4oEM
Xtina live:
http://www.youtube.com/watch?v=_MBHDJYw1sA
Visions of Johanna live:
http://www.youtube.com/watch?v=OqW1C5q7RIY
Sonic Youth Skip Tracer live fra 96 (høye lyrics, lav gitar):