Hett tips til håpefulle med skrivekløe: Det gjelder å skrive om de store tinga. Og kanskje finne opp et snodig språk i samme slengen. Tenk at en bokdebutant, en poesidebutant til og med, skulle få så mye oppmerksomhet! Aina Villanger har i alle fall skrevet fram en hel kosmologi og en verdenshistorie, i ett eneste stort jafs, i form av et langdikt delt i tre. Langsang – et flytans habitat starter i fødselsøyeblikket: vi følger et ru – et du – fra fødsel, oppvekst, oppdagelsen av seksualiteten; på den kronglete stien mot å bli et skrivende menneske.
brått bleire høl i hinna
i en foss a rødt rantru ut spjæla hud
med fjeset dekt a folie
druknaru inn i landet med luft
Det muntlige, hjemmesnekra språket har fått anmelderne til å grave fram sine flotteste superlativer, klistre på henne merkelapper av den sjeldne sorten; den blodferske poeten er «en unik stemme», som «beriker den norske litteraturen» med sine «nyskapende og energiske» dikt. Det er «stort tenkt», nikker anmelderne. Hør bare:
et sjokk a trykk sprengte levninger opp a søvn
et hull på gassbyllen blåste fossiler ut a pakning
termisk cracking kokte kjemikalier om te gift
blowouts kasta flammespy ut a rør
En dobbel – eller trippel – skapelsesberetning? Her er universets tilblivelse, men også skapelsen av et individ som igjen skaper sin versjon av verden, skapt av en poet som selv hevder hun ikke vet så mye om poesi. En poet som har skrevet en diktsamling skapt for scenen, men som selv kan bli så nervøs før hun møter sitt publikum at hun må gjennom indre og kroppslige prosesser først.
Vi har å gjøre med et eneste langt dikt som du har kalt Langsang. Skal diktet synges?
Ikke helt, men teksten er skrevet med tanke på opplesning. Et dikt er jo en slags sang; lyrikken kommer fra en eldgammel sangtradisjon, og det var den tradisjonen jeg hadde i bakhodet. Jeg forsøker å framheve det lydlige i orda; å lese diktet som en slags chant, som gir assosiasjoner til sang. Men tittelen bare dukka opp av seg selv.
Du har rykte på deg for å være en ganske spesiell oppleser, blant annet har du et improprosjekt med en støymusiker, Lars Lervik. Du reiser også en del rundt med poesien din og opptrer på ulike festivaler, for eksempel deltok du på en sær, liten festival – Mårenbiennalen – hvor du jobbet med dikt og musikere. Det virket veldig spesielt, bor det ikke typ tre mennesker i den bygda?
Jo, Måren er en knøttliten bygd inni Sognefjorden, klint oppi en fjellvegg, du må ta ferja dit. Ivar Orvedal er en av de tre som bor der. Han har gjort om barndomshjemmet sitt til et vakkert eventyrkunstmusikkhus, og inviterte rundt 20 mennesker – tre forfattere og resten impromusikere – til å delta. Vi møttes med det vi hadde, jobbet sammen i fire dager og lagde to konserter. Jeg kjente ingen og ingen kjente meg – det ble ekstremt frigjørende. Opplevelsen var faktisk så overveldende at jeg fortsatt blir ekstatisk når jeg tenker på den.
Jøsses. Men hvordan forbereder du deg før en opplesning?
Som regel er jeg så nervøs at jeg ikke klarer å snakke med noen. Jeg går igjennom en prosess hvor jeg kobler meg av enhver samtale, blir slørete og tom i blikket. Vårslippfesten til Oktober ble nærmest traumatisk. Jeg var den siste av oppleserne, alle forfattermennene som skulle lese fra romanene sine brukte så enormt lang tid! Og det var så varmt. Der satt jeg, inneklemt mellom alle forfatterne, i en blanding av svettetokter og muskelkramper – og var i tillegg utrolig tissetrengt. Men det ble en slags mobilisering til opplesninga; masse innestengt energi som bare måtte ut.
Du tissa ikke på deg på scenen?!
Nei, jeg klarte å holde meg i skinnet. Men det ble en bra lesning. Det er også en måte å forberede seg på: å gå igjennom alle kroppslige og indre prosesser.
Ja, for det er mye kropp i teksten også, både ulike typer kroppsvæsker og kroppslige skavanker. Men hvor viktig er kroppen i selve fremførelsen?
Kroppen er kjempeviktig. Orda kommer ut av munnen, men munnen er bare på toppen. Jeg forsøker å bruke bokstavene for det de er verdt; r-en blir en kjøttfull, sterk vibrator, den kommer helt nede fra ryggmargsrota, før den skal gjennom kroppen og ut. Når orda kommer ut må jeg bevege kroppen, hvert ord har både en rytme og et meningsinnhold; jeg prøver å forstå hva ordet betyr akkurat når jeg leser det – som å lese ordet for første gang, hver gang.
Det høres slitsomt ut?
Ja, og det kan det være, men nå går det litt av seg selv. Men, det skjer slettes ikke hver gang; noen ganger har jeg ikke energi til å gjenoppdage orda.
Dette språket ditt er veldig snodig. Vi har notert oss at du skriver på en merkelig form for grenlandsdialekt. Er dialekta forutsetningen for boka, eller kunne du ha skrevet på et mer konservativt bokmål?
Jeg kommer fra Skien, så det er naturlig at denne dialekta ble utgangspunktet. Jeg eksperimenterte en del med språket, forsøkte å knekke setninger og ord, som først utforma seg i prosa. Men vips, så gulpa jeg opp de tre første diktene på én dag. Diktene som ble født først handler jo også om fødselen, så det var kanskje ikke så rart. Dialekta ble en etablert stemme som jeg fortsatte med, og da kom resten litt av seg selv. Boka ble til over en toårsperiode, men ble egentlig skrevet ned på tre måneder; teksten kom som en vanvittig flom, et oppkast.
Det er noe rått, frekt, nesten grotesk over dialekta, særlig disse skarpe r-ene, og dette «reiet» , eller «ruet», som vi følger gjennom diktet. Samtidig vrestler du med store temaer: fødsel og oppvekst, universets begynnelse og meningen med det hele. Det muntlige språket drar det liksom ned på jorda igjen?
Diktet er mitt forsøk på å snakke om de store, pompøse tinga som man ofte driver med i kunsten, men uten å rødme eller å føle at jeg var uærlig. Det har vært ulovlig veldig lenge, men i billedkunsten har det endelig blitt akseptert å være sentimental igjen. Og det er jo dette vi egentlig vil snakke om og som vi vender tilbake til, igjen og igjen: de store følelsene, og hvor vi kommer fra. Gjennom litteraturhistorien, og ikke minst i vår norske diktdistanserte kultur, har diktet blitt tildelt en rolle som noe høyverdig, kontemplativt og stille. Jeg ville gjøre noe morsomt og lavt.
Du nevner billedkunsten, og det var det du dreiv med før du ble forfatter. Hva var det som gjorde at du gikk fra tegnebrettet til notatblokka?
Å ikke komme inn på Kunstakademiet ble det radikale skillet. Jeg begynte å lese og skrive mye mer, og slutta ganske brått å lage noe visuelt. Noen år seinere hadde jeg en plan om at jeg både skulle male og skrive i et halvår: Jeg hadde spent opp masse lerret, men så bare skreiv jeg, ble ikke ferdig med ett av bildene engang. Det ble veldig tydelig hva jeg ville holde på med. Ikke det at tegning og maling ikke er intellektuelt, men det visuelle er så tilgjengelig for meg uansett; språket er derimot noe jeg må jobbe med på en annen måte. Å nærme seg språket, å skrive det ned, ble en mye større nødvendighet for meg.
Hva har kunstbakgrunnen din hatt å si for boka?
På kunstskolen jobbet jeg litt med lydperformance med bare stemmen min, lyd uten ord, og det likte jeg. Jeg hadde lyst til å gjøre noe lydlig, men med et meningsfylt innhold, i tillegg var jeg fryktelig nysgjerrig på poesi, uten at jeg visste så mye om det. Jeg hadde ingen preferanser, ante ikke hvordan en skreiv et godt dikt. Det gjorde meg mye friere: det kan være fint å nærme seg noe du ikke har peiling på, og dermed ikke så mye ærefrykt for.
Anmelderne er muligens uenige med deg der. Morgenbladets anmelder Espen Grønlie mener du åpenbart har gjenoppdaget lærediktet, det didaktiske diktet fra antikken. Hvordan er det å få sitt eget arbeid analysert av ekspertene?
Jeg visste ikke at det var noe som het læredikt, men det er kjempefint at noen andre kan se det, det betyr jo at jeg er kobla til verden!
Mottakelsen fra anmelderkorpset har vært mildt sagt positiv. Grønlie var også en av disse begeistrede, men han var derimot ikke så gira for undertittelen, det vil si ordet «habitat», han mente at det var litt jålete. Driver du med ordjåleri?
Jeg hadde ikke tenkt på noen annen tittel enn Langsang, men forlaget mente boka trengte en undertittel. Og hvorfor ikke «et flytans habitat», som er med i selve teksten, undret de. Jeg gikk igjennom hele boka, verselinje for verselinje, for å se om det fantes noe annet jeg kunne bruke. Det gjorde det ikke. Jeg følte dermed litt distanse til det, ettersom det ikke var mitt forslag, men etter hvert har jeg blitt komfortabel med det og kan stå inne for det. Habitat betyr et tilholdssted for dyr, i ordboka beskrives det pussig nok også som «et arbeidsrom for undervannsarbeidere». Langsang er et slags arbeidsrom som flyter. Noe som passer godt. Det å drive med diktning er jo ganske svevende arbeid.
Bruker du ordboka mye når du jobber?
Hele tida, og synonymordboka, de er nødvendige verktøy. Habitat aner jeg ikke hvor kom fra, jeg visste ikke hva det betydde engang. Jeg har mange eksempler på det i skriveprosessen; ord som bare dukket opp, som jeg ikke visste hvor hørte hjemme, men hvor jeg har hatt en intuitiv forståelse av betydningen.
Du gulper også opp hele den naturvitenskapelige skapelsesberetninga, forteller om urceller, kosmosstøv og sorte hull. Var du veldig god i naturfag på skolen?
Ja, jeg var faktisk det. Men jeg ble nødt til å friske opp alt sammen på nytt; jeg har virkelig gravd meg ned i naturfagbøkene. Det er den delen av skrivinga som handler om å studere, men også om å kunne bruke det en lærer i en annen sammenheng. Og det er det som er gøy.
Når jeg leser Langsang, får jeg inntrykk av at det er en person som følger ruet, en som leier rei gjennom livet. Men hvem?
Jeg tror vi trenger ideen om at noen følger med på hvordan vi finner fram til det som er betydningsfullt for oss. Vi har behov for å få bekreftet at vi eksisterer, men også at noen passer på at vi eksisterer på riktig måte. Jeg lurte veldig på hvem som snakka til ru. Til slutt ble det klart for meg; det var jo jeg! Jeg er hu som sitter på skuldra ri og ser verden sammen med rei.