I dag kan man knapt åpne norske aviser eller tidsskrifter uten å møte tekster som handler om Kina, og noen temaer vet vi etter hvert ganske mye om – som myndighetenes behandling av dissidenter, eller landets voldsomme økonomiske vekst og investeringer i Europa og Afrika. Men samtidig som Kina tilsynelatende er på vei mot økonomisk verdensherredømme, er landets kulturelle innflytelse fremdeles forsvinnende liten. Sammenlignet med den fortroligheten vi har med amerikansk kultur her til lands, skulle man tro at Kina bare var et obskurt, lite asiatisk land. De fleste av oss kan vel knapt nevne en eneste kinesisk samtidsforfatter, og i den grad vi leser kinesisk litteratur, er det stort sett snakk om eksilforfattere som skriver på engelsk, eller dissidenter som har fått bøkene sine forbudt i hjemlandet. Det er få eksempler på at bøker som er populære eller anerkjente i Kina får oppmerksomhet i Europa eller USA – om de i det hele tatt blir oversatt. Det finnes selvfølgelig noen unntak, og blant romanene som har kommet ut de siste årene er det tre som peker seg ut: Jiang Rongs Wolf Totem (2008), Su Tongs The boat to redemption (2010) og Bi Feiyus Three sisters (2010). Samtidig er disse bøkene gode eksempler på at det å lese kinesisk litteratur fremdeles er forbundet med både politiske, språklige og kulturelle utfordringer.

For den som faktisk ønsker å orientere seg i kinesisk samtidslitteratur er den første utfordringen naturlig nok å finne bøker som er tilgjengelig på et forståelig språk. Leser man kun norsk er situasjonen ganske håpløs; mange av de mest anerkjente og populære verkene har ennå ikke kommet i norsk oversettelse. De fem titlene som i år blir publisert av norske forlag bidrar heller ikke mye til å fylle tomrommet, og kan dessuten illustrere forlagenes preferanse for eksilforfattere og forbudte bøker. De mest interessante utgivelsene kommer på Font og Gyldendal, som følger opp satsingen på forfatterskapene til Yan Lianke og Mo Yan (sistnevnte med en roman som kom på originalspråket i 1996). Disse to eldre, mannlige forfatterne er etablerte og svært anerkjente navn i Kina, selv om Lianke har blitt hardt rammet av sensuren. De tre andre utgivelsene er ikke akkurat sentrale verk innenfor kinesisk samtidslitteratur; Chan Koonchung debuterer med en roman som ikke har kommet ut eller fått noen offisiell distribusjon i Kina, mens bøkene til Qiu Xiaolong og Yiyun Li knapt kan defineres som kinesisk litteratur, da de bor i USA og skriver på engelsk.

For engelsklesende finnes det litt flere muligheter, og etter bokmessen i Frankfurt i 2009, hvor Kina var æresgjest, er det flere titler som er oversatt til tysk. I løpet av de siste årene har det også dukket opp noen initiativer som forsøker å oppmuntre oversettelser til engelsk; en ting de tre romanene jeg omtaler her har til felles, er at de har vunnet den relativt nyetablerte Man Asian Literary Prize, som går til asiatiske romaner skrevet på engelsk eller oversatt til engelsk. Det er likevel litt påfallende at samme mann – Howard Goldblatt – står for oversettelsen av de tre romanene, som er utgitt av tre ulike forlag.

Til tross for at så lite kinesisk litteratur blir oversatt til norsk, var det overraskende at ingen norske forlag ønsket å gi ut Wolf Totem, som sannsynligvis er den mest opphaussede kinesiske romanen i nyere tid. Penguin betalte 100 000 amerikanske dollar for rettighetene til den engelskspråklige oversettelsen, det høyeste beløpet som noen gang har blitt betalt for en kinesisk bok; Jean-Jacques Annaud arbeider for tiden med en filmatisering av romanen, og ikke minst skal Wolf Totem være Kinas nest-mestselgende bok, bare overgått av Maos lille røde. I et intervju publisert i Verdensmagasinet X i 2008 kommenterer imidlertid Birgit Bjerck, den gang sjefredaktør for oversatt litteratur i Pax, hvorfor hun valgte bort Wolf Totem: ”Jeg var fristet til å ta den, men 800 sider som må oversettes fra kinesisk og som primært omhandler ulvers tenkning var for heftig selv for meg.”

Det ser med andre ord ut til å ha vært både et spørsmål om språkbarrierer og om romanens kvaliteter, og det er ikke vanskelig å argumentere for at Wolf Totem på mange måter fremstår som en usannsynlig internasjonal bestselger og prisvinner. Romanen er basert på forfatterens egne erfaringer under Kulturrevolusjonen på 1960-tallet, da han og andre universitetsstudenter fra Beijing reiste til Indre Mongolia for å leve sammen med nomadestammer, men til tross for det selvbiografiske utgangspunktet er ikke Jiang Rong opptatt av å skrive om sin personlige opplevelse av å bli sendt i et slags eksil. Wolf Totem er først og fremst en inngående beskrivelse av den tradisjonelle kulturen og levesettet til de mongolske nomadene, hvor ulven hadde stor betydning både i åndelig og praktisk forstand. Ulvene fremstår også som de mest interessante og komplekse karakterene i boken; selv hovedpersonen Chen Zhen er en endimensjonal karakter som lirer av seg stive, oppstyltede monologer om den mongolske kulturens fortreffelighet. Det er generelt ikke mye klassisk litterær tvetydighet eller undertekst i Wolf Totem; boken minner mer om en krysning mellom en Jack London-inspirert guttebok, en antropologisk studie og et ideologisk manifest, enn en roman.

Til romanens forsvar skal det likevel sies at forfatteren beskriver erfaringen av å leve blant nomadefolket i Indre Mongolia med stor kunnskap og innlevelse, og de mer langtekkelige passasjene blir avløst av nervepirrende spenningssekvenser hvor mennesker og hester blir jaget av sultne ulveflokker. Den internasjonale appellen ligger kanskje først og fremst i dette, og ikke minst i bokens øko-bevisste budskap, som kan leses som en pessimistisk kommentar til konsekvensene av Kinas økonomiske utvikling: Wolf Totem er en hyllest til hvordan nomadene levde i en perfekt balanse med omgivelsene, og det er vanskelig å ikke la seg rive med av hovedpersonens fortvilelse når majoritetskineserne koloniserer uberørte naturområder med sine jordbrukskollektiver og forsøker å utrydde ulven fordi den spiser av buskapen.

Det kan imidlertid også være andre grunner til at Wolf Totem har blitt et såpass stort internasjonalt fenomen, selv om det må nevnes at den engelske oversettelsen solgte mye mindre i USA og Europa enn Penguin hadde forventet. Mer enn noe annet lands litteratur blir den kinesiske samtidslitteraturen tilsynelatende vurdert vel så mye ut fra ideologiske kriterier som ut fra estetiske kvalitetskriterier – både i nasjonal og internasjonal sammenheng – noe som blant annet viser seg i vestlige forlag og leseres forkjærlighet for eksilforfattere og dissidenter. I tillegg har spørsmålet om ytringsfrihet hatt en tendens til å overskygge alle andre innfallsvinkler til den kinesiske samtidslitteraturen, og det kan være en utfordring for mindre kontroversielle forfattere å få oppmerksomhet: Da Kina var æresgjest ved bokmessen i Frankfurt i 2009 ble det snakket mer om hvilke forfattere som ble forsøkt nektet adgang enn om hvem som faktisk var der, intervjuer med kinesiske forfattere i vestlige medier kretser stort sett rundt spørsmål om sensur, og forlagene reklamerer gjerne med at en bok har blitt forbudt av de kinesiske sensurmyndighetene. Slik sett er det kanskje ikke så stor forskjell på kinesiske og norske lesere; også i Kina har kontroverser en tendens til å virke salgsfremmende. Forfatteren av Wolf Totem har i så måte foretatt en bemerkelsesverdig balansegang, og i en forstand er det galt å si at romanen mangler tvetydighet. Da jeg først leste romanen, uten å vite så mye om den på forhånd, var jeg usikker på hvordan jeg skulle forstå alle passasjene hvor den kinesiske majoritetsbefolkningen blir omtalt som svak og passiv, og de mongolske nomadenes aggressivitet og individualisme hylles i nærmest fascistiske ordelag:

”China’s small-scale peasant economy and Confucian culture have weakened the people’s nature, and even though the Chinese created a brilliant ancient civilization, it came about at the cost of the race’s character (...) What’s hard to learn are the militancy and aggressiveness, the courage and willingness to take risks that flow in nomadic veins.”

Mens kinesiske nasjonalister har tatt dette til inntekt for at Kina må innta en mer offensiv og aggressiv posisjon i internasjonal sammenheng, har imidlertid både kinesiske og internasjonale lesere tolket Wolf Totem som en oppfordring til demokratiske reformer – ikke minst etter at det (i forkant av den engelske oversettelsen) ble kjent at forfatteren bak pseudonymet Jiang Rong er dissidenten Lu Jiamin. Selv om forfatteren har styrt klar av sensuren ved å skrive under pseudonym og uttrykke seg i uklare og metaforiske vendinger, ligger det en viss ironi i at en bok skrevet av en kontroversiell demokratiforkjemper faktisk har blitt Kinas mestselgende samtidsroman.

Mens en av svakhetene ved Wolf Totem er at boken mangler interessante og troverdige karakterer, er styrken i Bi Feiyus roman Three sisters nettopp beskrivelsene av karakterene og relasjonene mellom dem. Feiyu er også en mer erfaren romanforfatter, han har vunnet flere prestisjetunge litteraturpriser i Kina, og er, til tross for at han er en mannlig forfatter, kjent for å skrive godt om spesifikt kvinnelige erfaringer. Samtidig er Three sisters på flere måter en mer utfordrende roman å lese enn Wolf Totem, da den i større grad tar for gitt at leseren er innforstått med kinesisk kultur og historie.

Som tittelen antyder handler også Three sisters om kvinnelige hovedpersoner; romanen er delt inn i tre hovedkapitler, hvor hver del forteller historien til en av søstrene Yumi, Yuxiu og Yuyang. Helt fra begynnelsen av romanen er det åpenbart at de vokser opp i et patriarkalsk samfunn, hvor fremtiden deres avhenger av mennene i familien. Handlingen begynner med at moren deres endelig får en gutt etter å ha født syv jenter, og det første vendepunktet i historien kommer da faren deres mister sin posisjon som partisekretær, og ikke lenger er i stand til å beskytte eller hjelpe dem. Samtidig er det en overgangsperiode Feiyu beskriver; de første hendelsene finner sted i 1971, med Kulturrevolusjonens målsetning om å innføre mer likestilling mellom kjønnene som bakteppe. Denne samfunnsutviklingen kommer til syne i den yngste søsterens historie; hun har åpenbart helt andre muligheter enn de to eldste: selv om hun er den minst begavede i familien klarer hun å unnslippe livet i landsbyen og ta høyere utdannelse. De politiske hendelsene som danner bakgrunnen for handlingen i Three sisters blir imidlertid aldri gjort eksplisitte, og ofte kan man få en følelse av at det er nødvendig å lese seg opp på kinesisk historie for å få en dypere forståelse av romanen.

Three sisters virker ikke minst å være inspirert av en av Kinas mest populære samtidsromaner, Yu Huas Brothers, som også bruker søskentemaet for å trekke paralleller mellom ulike epoker i Kinas historie. Og noe av det mest påfallende ved de tre søstrenes historier er hvor mange fellestrekk de har, til tross for at de finner sted på ulike tidspunkter i historien og i ulike miljøer. Bi Feiyu forsøker tilsynelatende å vise at undertrykkelsesmekanismene i samfunnet forblir de samme; all sosial interaksjon er styrt av en forståelse av hvilken plass man har i makthierarkiet, alle handlinger blir nøye overvåket, og spesielt for kvinner er det trange rammer for hva som er akseptert oppførsel; faren for å bringe skam over seg selv og familien er hele tiden til stede. Dette er ikke en erfaring man umiddelbart kan identifisere seg med som en norsk leser, men Feiyu er dyktig til å skape en følelse av at det hele tiden er mye som står på spill for hovedpersonene. Søstrenes ufrihet viser seg i hvordan det nesten alltid er en uoverensstemmelse mellom hva de tenker og hva de sier; de er aldri spontane og gir sjelden uttrykk for ekte følelser; de gjør seg til og veier sine ord og handlinger nøye, ofte for å vinne gunsten til mennesker de avskyr. I dette avsnittet forsøker Yuxiu å innynde seg hos den eldre søsterens nye familie:

”’Brother in law’, she said, ’Qiaoqiao and I have agreed that I’m going to be her personal servant. I’ll stay here – but you have to supply three meals a day’. She said it like a spoiled, winsome little girl. But she knew that this was the critical moment and waited nervously for his reaction. Holding the bowl in his hand, he took a look at Qiaoqiao’s head. He had a pretty good idea of what was going on. As he shoveled some rice into his mouth he mumbled, ’Serve the people’.”

Denne dialogen er samtidig et eksempel på hvordan en ikke-kinesisk leser kan få følelsen av å ikke forstå den fulle betydningen av utvekslingene; hvilken grad av ironi ligger egentlig i svaret ”Serve the people”? Sluttnotene antyder også at det fremdeles er mye ved kinesisk kultur og historie som må forklares for lesere utenfor Kina, og at det å oversette byr på en del utfordringer. Når man leser romanen kan man for eksempel undre seg over hva noen av uttrykkene egentlig betyr. Er det bra eller dårlig å ”be treated to a cow’s cunt at every meal”?

Dagens kinesiske forfattere lever selvfølgelig ikke isolert og upåvirket av verden og litteraturen utenfor Kina. Selv under det strenge regimet på 1960-tallet skal forfatteren av Wolf Totem ha klart å smugle med seg forbudte romaner av Balzac, Tolstoj, Jack London og Jane Austen til Indre Mongolia. Likevel kan man lure på om en av årsakene til at vi leser så lite kinesisk litteratur her til lands er at det fremdeles eksisterer store kulturforskjeller, og at de fleste av oss er så lite fortrolig med kinesisk kultur at vi ikke er i stand til å forstå eller sette pris på mange av aspektene ved bøkene. Kanskje er oppfatningen av hva som er komisk noe av det som er mest kulturbetinget; i de kinesiske romanene jeg har lest de siste årene er det ofte bruken av humor som virker mest fremmedartet. Flere av de store kinesiske samtidsforfatterne, som Mo Yan og Yu Hua, skriver om de traumatiske epokene i Kinas nyere historie med sterke humoristiske innslag – noe som selvfølgelig kan være en måte å nærme seg kontroversielle eller ømtålige temaer på. Det samme er tilfelle med Su Tongs The boat to redemption, som handler om tragiske erfaringer av overgrep, maktmisbruk, tap og rotløshet under Kulturrevolusjonen, men som samtidig er en vill parodi på epokens idealiserende martyrfortellinger og politiske hekseprosesser. Su Tong ble selv født like i forkant av Kulturrevolusjonen, og er blant annet kjent som et av de største navnene innenfor den eksperimentelle avant garde-litteraturen som vokste frem i Kina på 1980- og 1990-tallet -- blant annet inspirert av vestlig filosofi og litteratur. Avant garde-forfatterne brøt med den samfunnsbevisste sosialrealistiske litteraturen, de ønsket i stedet å utforske det kinesiske språkets muligheter, og tok utgangspunkt i en subjektiv og personlig opplevelse av verden. Su Tong har senere blitt en av Kinas mest populære og etablerte forfattere, og mange av romanene hans har blitt oversatt til ulike europeiske språk.

I likhet med historien i Three sisters blir handlingen i The boat to redemption satt i gang når faren til hovedpersonen og fortelleren mister sin privilegerte stilling i partiet. Situasjonen rundt farens tap av posisjon er imidlertid langt mer absurd hos Su Tong: da han var barn ble et fiskeformet fødselsmerke på rompa tolket som et tegn på at han var sønn av distriktets mest berømte helt; en kvinnelig martyr. Mange år senere bestemmer imidlertid de lokale myndighetene seg for å granske saken nærmere, og en offentlig undersøkelseskommisjon avdekker at mannen som pekte ut fødselsmerket har en tvilsom bakgrunn.

Humoren i The boat to redemption begrenser seg likevel ikke til denne formen for satire; blant annet har ordspill og parodier på kjente slagord en sentral plass. Mange av referansene går sannsynligvis over hodet på ikke-kinesiske lesere; det var først etter å ha lest Yiyun Lis anmeldelse i The Guardian at jeg fikk med meg at måten hovedpersonens omtaler sitt forsøk på å skjule underlivet for nysgjerrige blikk på – ”I tightened my belt and heightened my vigilance” – også var en parodi på to av Kulturrevolusjonens slagord. Andre ordspill er imidlertid mer internasjonale: I et forsøk på å bedre hygienen i byen har myndighetene hengt opp et skilt på det offentlige toalettet med teksten ”One small step closer to the urinal is a giant leap for civilization”. Dette er også karakteristisk for hvordan The boat to redemption, i likhet med flere andre anerkjente kinesiske romaner, er preget av en ganske upolert og burlesk humor, som kretser rundt toaletter, bakender og kastrasjon. Et annet typisk element er de mange handlingsmessige digresjonene: lange, farseaktige passasjer med slåsskamper og krangling. Noen ganger er det strålende morsomt, andre ganger utfordrer det virkelig tålmodigheten og forståelsen. Men i en tid hvor litteraturen blir stadig mer globalisert og de fleste asiatiske forfattere vi kommer i kontakt med har utdannet seg i Vesten, skriver på engelsk og bor i London eller New York, kan det faktisk være ganske befriende å lese noe som virker litt merkelig og fremmedartet og som gir litt mer kulturell tyggemotstand, selv om en del poenger går tapt.